Jan Davidsz de Heem, Stilleben med hummer, 1643. The Wallace Collection, London. 

Mat har formet oss helt fra begynnelsen. På tvers av kulturer og gjennom hele menneskets historie har ingenting engasjert oss mer enn mat, for vi kan ikke leve uten. Når vi ikke har spist, har vi tenkt på mat, og matinteressen er tydelig til stede i visuell kultur helt fra hulemaleriene og frem til dagens #matporno.

I kunsten er det flust med matbilder, og her får du noen smakebiter fra kunstens bugnende spiskammer.

Hva tenkte våre prehistoriske forfedre på da de malte hundrevis av dyr på huleveggene i Lascaux-grotten for om lag 17 000 år siden? Svaret får vi aldri, men mat var sannsynligvis involvert. De tidlige jeger- og sankerkulturene var helt avhengige av jakt for å overleve. Når menneskene begynner å dyrke jorden og holde husdyr, oppstår de første sivilisasjonene, og samtidig dukker de første matbildene opp.

I Egypt ble det bygd pyramider med gravkammer for faraoene og deres slektninger, og på veggene i gravkamrene finnes det scener fra jordbruk, jakt, og fiske: Korn blir høstet, kyr blir melket, frukt blir båret, dyr blir slaktet, og det lages vin og øl. Før faraoen døde, ble gravkammeret fylt med mumifisert mat, som sammen med bildene av mat skulle sørge for det gode liv i dødsriket.

Fulle fat og stille liv
Mat har alltid blitt brukt for å signalisere status og rikdom. I oldtidens romerrike var take away og restauranter forbeholdt de lavere klasser, mens overklassen hadde eget kjøkken, kjøkkenhage og kokk, og kunne invitere hjem til storslagne banketter.

I spiseværelset lå gjestene til bords på divaner mens slaver serverte gjestene utallige delikatesser. Spiseværelsene var gjerne utsmykket med matbilder, og romerne utviklet «stillebensmotivet» (fra tysk Still leben, stille liv) der livløse gjenstander som glass og karafler ble avbildet sammen med frukt, grønnsaker, kjøtt og fisk. Motivene kunne opptre både i veggmalerier og i gulvmosaikker. Et av de mest kjente eksemplene er Det ukostede gulvet (ca. år 117–138, i dag i Vatikanmuseet), der restene etter en overdådig bankett ligger strødd utover gulvet: snegler, fugleføtter, nøtter, kirsebær, fiken og halve kråkeboller. Gulvdekoren viste til vertskapets generøsitet og sosiale status, men det kunne også fungere som et memento mori – en påminnelse om livets forgjengelighet. Et slags «vi fråtser i livets goder her og nå, men med tiden skal også vi kostes bort».

Nattverden
Gjennom middelalderen og renessansen er mat et stadig tilbakevendende motiv. Ikke minst i den kristne kunsten der brødet, fisken, lammet og vinen blir etablert som Kristus-symboler. Mat har alltid vært en sentral del av livets ritualer som fødsel, bryllup og død, og i kristendommen er ett måltid viktigere enn alle andre: Jesu siste måltid og innstiftelsen av nattverden der brød og vin forvandles til Jesu legeme og blod. Nattverden (1495–97) av Leonardo da Vinci er kanskje kunsthistoriens mest kjente måltid, men på langt nær det eneste.

Pieter Aertsen, Slakterboden, 1551. North Carolina Museum of Art, Raleigh, North Carolina. 

Fråtseri og faste
Selv ikke-vegetarianere reagerer på den voldsomme mengden kjøtt som velter ut av Pieter Aertsens Slakterboden (1551). Særlig oksehodet, delvis flådd, gjør inntrykk med sitt ene stirrende øye. Hva er dette for slags bilde? Silden bak oksens hode gir oss en pekepinn.

Silden er korslagt, og den leder blikket mot motivet i bakgrunnen av bildet der den hellige familie – Jomfru Maria, Jesusbarnet og Josef – gir brød til de fattige. Silden er en referanse til den kristne fasten. I førti dager før påskenatt skulle de troende tradisjonelt avstå fra å spise kjøtt, og isteden ble det ofte spist sild. Faste innebar også bønn og nestekjærlige gjerninger, som gaver til de fattige. I Slakterboden distraherer kjøttet og denne verdens fristelser oss på veien nærmere Gud.

Advarselen er klar: Fråtseri og grådighet er alvorlige synder. Slakterboden er mer enn en kjøtthaug, og bildet ber oss huske nestekjærligheten.

Frukt- og grøntkeiseren
Giuseppe Arcimboldos Vertumnus (1591) er kanskje det merkeligste blant alle rojale portretter, for Rudolf II, keiseren av det tysk-romerske riket, var ikke noe fruktfat selv om han lot seg portrettere som et. Ansiktet består av frukt, grønt og blomster, og keiseren har fått øyelokk av bønnebelger, en pærenese og en gresskarpanne. Portrettet er vittig, men mer enn en spøk. Vertumnus er den romerske guden for årstidene, hager, frukttrær og plantevekst, og bildet skulle representere vekst og fremgang under Rudolf IIs regjeringstid. Hver eneste plante er dessuten vitenskapelig korrekt gjengitt. Den moderne vitenskapens fødsel er i gang, og nå gryr nye vitenskaper som botanikk, zoologi og optikk. 

Barokke stilleben
1600-tallet er matbildets århundre. Stillebensmaleriet kommer tilbake for fullt og blir en populær sjanger i Nederland, Italia og Spania. Nederlenderne kaller motivet banketje, som betyr «liten bankett», og disse barokke festmåltidene skal fortæres visuelt i hyperrealistisk detalj. Det skimrer i fjærene til anden anrettet på sølvfat, frukt og druer dugger, eksotiske sitroner skrelles og danderes i spiral, og en hummer har fått med seg litt rur opp fra havet. Skipsfart og global handel ekspanderer på 1600-tallet, og luksusvarer som kinesisk porselen og tyrkiske tulipaner finner også veien inn i stillebenene.

Italienske stilleben ligner de nederlandske, mens de spanske er mer nøkterne og stramme i stilen. Alle er basert på nøye observasjon av naturen.

Johannes Vermeer, Melkepiken, 1657-58. Rijksmuseum, Amsterdam. 

Guiseppe Arcimboldo, Rudolf II som Vertumnus, ca. 1590. Skoklosters slott

Brød og melk
Johannes Vermeers Melkepiken (1657–58) er måteholdent sammenlignet med barokkens malte banketter. Likevel deler disse bildene 1600-tallets interesse for observasjon og gjengivelse av natur, lys og overflater i maleriet.

En ung hushjelp, en melkepike med ansvar for melking av kyr og produksjon av smør og ost, står i et enkelt kjøkken. Hun heller melk i en leirgryte, og kanskje tar hun litt av brødet for å lage pudding. Arbeidet utføres med omhu og et svakt smil om munnen.

Hushjelper, og særlig melkepiker, hadde lenge hatt rykte på seg for å by seg frem seksuelt, og flere kunsthistorikere setter Vermeers Melkepiken inn i en nederlandsk billedtradisjon som tematiserer hushjelpenes løsaktighet. Når du virkelig ser på Vermeers maleri, er denne seksualiserte lesningen vanskelig å godta. Melkepiken har en skulptural fremtoning, og det lave perspektivet gir henne en nærmest monumental verdighet. Hun er malt med empati og respekt, og det er Vermeers holdning til motivet og hans mesterlige kontroll av lys og farge som gjør Melkepiken så virkelighetsnær og så vakker.

Modernitet
Mot slutten av 1800-tallet begynte malerne å male scener fra det moderne, urbane liv. I Edgar Degas’ Absintdrikkeren (1875–76) sitter en kvinne og en mann side om side på en pariserkafé. De spiser ikke, snakker ikke og ser ikke engang på hverandre. På bordet foran henne står et glass absint, men hun løfter ikke engang glasset. Fremmedgjøringen er total.

Livets lysere sider kommer til syne i uformelle utendørsmåltider som i Pierre-Auguste Renoirs Båtfolkets lunsj (1881), der Renoirs venner treffes på en restaurant ved Seinen i Frankrike. P.S. Krøyers Hip hip hurra! (1888) skildrer en kunstnerfest ute i det fri i Skagen. Venner smiler og skåler i champagne, og stemningen er høy. Hip hip hurra! er et sånt feel-good-bilde der du tenker: Den festen skulle jeg gjerne ha vært med på.

Form og farge
Stillebenet dukker opp igjen hos Paul Cézanne som malte ca. 200 stilleben over en periode på 40 år. Cézannes Epler og appelsiner (1899) er gjenkjennelige, men ikke realistiske. Cézanne hadde en analytisk tilnærming til form og farge. Form ble skapt av farge og ikke av lys og skygge som hos de gamle mesterne. Cézanne eksperimenterte også med oppløsning av form og bruken av flere synsvinkler. Derfor regnes Cézanne som en forløper til kubismen og som den moderne kunstens far.

Tabu
Kannibalisme er det ultimate tabu. Å spise et annet menneske er en helt utenkelig handling i de fleste kulturer. I Salvador Dalís Høstlig kannibalisme (1936) er et par låst i en kannibalistisk omfavnelse mens de kjemper oppå en kommode som står ute i det spanske landskapet. Paret har en amorf form som kan minne litt om et hofteledd, og det er umulig å skjelne hvor den ene begynner og den andre slutter. De gyver løs på hverandre med gaffel, skje og kniv, og rundt om ligger kjøttstykker slengt. Bildet ble malt rett etter utbruddet av den spanske borgerkrigen, og tolkes som Dalís reaksjon på situasjonen som oppstår under en borgerkrig når et folk fortærer seg selv.

Paul Cézanne, Epler og appelsiner, ca. 1899. Musée d’Orsay, Paris. 

Surrealistiske matobjekter
Surrealistene søkte å engasjere underbevisstheten, og en kunstnerisk strategi var sammenstillinger av gjenstander som ikke hadde noen logisk forbindelse med hverandre. Sammenstillingene skulle skape nye gjenstander som gjerne kunne være både lekende og truende, og som kunne gi uventede og poetiske assosiasjoner. Et eksempel er Salvador Dalís Hummertelefon (Lobster Telephone/ Aphrodisiac Telephone, 1936) der telefonens talerør er erstattet av en hummer (i gips). For Dalí var både telefonen og hummeren metaforer for sex og kvinnens kjønn.

Et annet eksempel er Meret Oppenheimers Ma Gouvernante/Min Barnepike (1936/1967) der et par hvite, høyhælte sko ligger på et fat. Skoene er sammenbundet, som et fjærkre eller en kjøttstek er surret før steking, og skohælene er pyntet med hvite kalkunmansjetter. «Kvinnen», i form av skoene, er bastet, bundet, stekt, pyntet og anrettet på et sølvfat.

Samtidskunst
Internett flommer over av matbilder, vi kjøper kokebøker, leser om mat i media, og vi ser matprogrammer på TV. Er det fortsatt rom for mat i kunsten? Selvfølgelig. Ingenting interesserer oss mer.

Chloe Wise er en kanadisk, New York-basert kunster, kjent for kunstverk som tar utgangspunkt i mat. Hun jobber på tvers av medier som tegning, skulptur, oljemaleri og video. Da en skuespiller ikledte seg en av matskulpturene hennes i forbindelse med en Chanel-visning i 2014, ble Wise en umiddelbar snakkis i mote- og kunstverden. Alle ville ha tak i Bagel no. 5 og det de trodde var en ny Chanel-design, for Wise hadde lurt dem alle.

Bagel no. 5 var en veske som så ut som en bagel, og vesken var del av en større kolleksjon av matskulpturer basert på ulike typer brød. I Pancakes no. 5 (2015) har en haug med amerikanske pannekaker med sirup og smør blitt til en veske. Veskene ble laget av uretan og malt med oljemaling, og «brødet» ble deretter utstyrt med en designerlogo og veskestropp.

Wise har også laget svært realistiske matskulpturer i uretan inspirert av utstillingsmaten i japanske restaurantvinduer og 1600-tallets stilleben. Mens stillebenene på 1600-tallet representerte skjønnhet og luksus, er Wise sine stilleben studier i forfall og ubehag.

Forfallets skjønnhet
1600-tallets stilleben tolkes ofte som memento mori-symboler, som forteller oss at «husk du skal dø». Kathleen Ryan, en New York- og Los Angeles-basert kunstner, har også latt seg inspirere av de nederlandske stillebenene. I serien Bad Fruit (2019–20) har hun laget gigantiske skulpturer formet som frukt som mugner og går i oppløsning. Materialene er smykkestener, perler, perlemor og glassperler i forskjellige former og størrelser. Først former hun en kjerne av skum som så males opp, og deretter settes glassperler inn i de friske partiene, mens smykkestenene plasseres der frukten er i ferd med å råtne. Materialenes bestandighet står i sterk kontrast til forråtnelsen som skjer foran øynene dine, og fruktene er både tiltrekkende og frastøtende.

Nok mat?
Hva vi spiser, med hvem vi spiser, hvordan vi spiser og, ikke minst, hva vi ikke spiser, avhenger av hvilken kultur vi er født inn i, vår økonomi og våre personlige valg. Mat har skapt sivilisasjoner og rikdom, og mat har utløst kriger. Mat er kultur, identitet, religion, status, klasse, politikk, fellesskap, kreativitet, omsorg og glede.

Er det ikke nok mat nå? Neppe. Du må nok spise snart.

Chloe Wise, Pancakes No. 5, 2015.  Uretan, oljemaling, lær, og metall.

Kathleen Ryan, Bad Lemon (Spots), 2020. Courtesy Josh Lilley, London. Copyright the artist and Josh Lilley. Photo credit: Lance Brewer.