Facebook pixel

Foto: Dagfinn Hobæk

Komponisten Marcus Paus regnes som en av vår tids fremste norske musikere. Han har markert seg som representant for en nyorientering mot tradisjon, tonalitet og melodikk og høster stor anerkjennelse for sine orkesterverk, operaer, symfonier og filmmusikk. KUNST har testet om hans kunstsyn er like mangslungent som hans musikalske meritter.

  1.  Hvilken utstilling og hvilket galleri/museum besøkte du sist?
    – Den siste utstillingen jeg så, var Roar Kjærnstads Antydninger på Galleri Briskeby.

    Du jobber som komponist, lar du deg noen gang inspirere av billedkunst i det du skaper?
    – Absolutt, og ustanselig. Mye av min musikk er inspirert av billedkunst. Bl.a. er alle mine strykekvartetter tematisert efter kunstnere (så langt Munch x 2, Egedius, Kubin og Christopher Rådlund), og bare det siste halvåret har jeg skrevet en sonate for solo fløyte over bilder av Félix Vallotton, en cellosuite over bilder av Rådlund, samt et stykke for solo fiolin til Roar Kjærnstads seneste utstilling.

    Finnes det kunstverk du enda ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?
    – Jeg skulle gjerne sett mer av Andrew Wyeth «live». Hans Christina’s  World var svært uflatterende hengt opp mellom heis og toaletter sist jeg var på MoMA. Han hadde fortjent hele museet.

    Finnes det kunst som provoserer deg?
    – Egentlig ikke. Men det finnes kunst som kjeder meg.

    Hvilken kunstner, historisk eller nålevende, skulle du gjerne hatt som pasient?
    – Spennende premiss! Det fordrer at jeg selv skulle anta rollen som helbreder. I så fall tenker jeg at min behandlingsform må være å se kunstnerskapet, og at det å bli sett skulle komme kunstneren til gavn. Jeg tenker umiddelbart på Lars Hertervig, selvfølgelig. Tenk så fint om han kunne ha opplevd hvilken betydning hans bilder skulle komme til å få! Jeg ville foreskrevet kollegial og kollektiv hyllest helt til pasienten gulpende på sitt eget selvbilde trakk seg tilbake til evigheten.

    Hva slags kunst har du selv på veggen?
    – Fra skrivebordet ser jeg opp på et stort Stetind-litografi av Christopher Rådlund. Rett under det et bilde av Erling Valtyrson, kringsatt av mer Rådlund. Midt imot meg er et akvarellportrett Marius Moe gjorde av meg i mine yngre og penere dager, og under det en tegning av Terje Ythjall. Bak meg er mer Rådlund, samt et portrett av André Bjerke, tegnet av Roar Kjærnstad. Og dessuten en liten tegning av Christian Krohg.

    Mener du at kunnskap er en forutsetning for å oppleve kunst?
    – Kunnskap er hverken en forutsetning eller et hinder. Det er simpelthen filteret du sanser og erfarer gjennom.

    Hvilken nålevende kunstner ville du hyret for å lage en akt av deg?
    – Jeg vet ikke om jeg ville hyret noen til å lage en akt av meg. Kanskje heller en utvidet teaterinstallasjon á la den Philip Seymour Hoffman gjennomlever i Charlie Kaufmans Synechdoche, New York, så man endelig fikk litt overblikk?

    Har du en kunstopplevelse som har gjort et uutslettelig inntrykk på deg?
    – Om jeg med kunstopplevelser også kan favne musikk, film og litteratur, så er det vel disse som har formet meg mest som menneske, foruten arv, miljø, nederlag og kjærlighet. Forskjellig kunst har appellert til meg til forskjellige tider.

Resymé av reisen så langt: Fra barndommen husker jeg best Munch, Hertervig og Ringenes Herre, foruten illustrasjoner i fuglebøker. Og selvfølgelig John Williams’ og Jerry Goldsmiths musikk til filmene jeg vokste opp med. I tenårene hadde jeg et fullstendig bulimisk forhold til musikk, og det gikk liksom en snarvei fra gutteromsgitarstreker via Nusrat Fateh Ali Khan til Ravel og Sjostakovitsj. Så begynte jeg å lese for alvor, og tilhørte Rilke, Bjerke, Bjørneboe og Oscar Wilde. Så traff jeg Christopher Rådlund. Et eller annet sted baki der er mine foreldre også, og uttrykkene som tilhører dem.

Av naturlige årsaker finnes det få bilder av musikk, men det det finnes en del bilder av musikere. Har du noen favoritter?
– Det som slår meg, er hvor like slike bilder ofte er, og hvor forbausende anonymiserende de virker. Selv en posør som Stravinskij forblir oftest ren glasur. Derimot fikk jeg i 18-årspresang en bok med bilder fra komponisthjem. Da kan man snakke om egentlige portretter! Et arbeidsværelse er sjelens speil.

Hvis du kunne valgt et kunstverk fra hele kunsthistorien til å ha på veggen hjemme – hvilket ville du valgt?
– Det er fristende å skulle svare noe overpriset Koons eller Hirst, så jeg kunne solgt det, og heller fylt veggene med mer Rådlund, Wiig Storaas, Malling, Bjertnæs og annen god norsk samtidskunst. Og kanskje ville jeg hatt råd til en liten Wyeth og en Vallotton også …

Har du noen spesielle verk, enten musikk eller kunst, som gir deg julestemning?
John Williams’ musikk til Hjemme alene-filmene. Og John Atkinson Grimshaws bymotiver.