RAIN, STEAM AND SPEED – THE GREAT WESTERN RAILWAY, utstilt 1844. Olje på lerret, 91 x 121,8 cm. The National Gallery, London. © The National Gallery, London.

Aktuell

Turner’s Modern World vises på Tate Britain 28. oktober–7. mars 2021

Da den industrielle revolusjonen gjorde sitt inntog i Storbritannia, så de fleste kunstnerne i landet en annen vei og lot som om ingen ting hadde skjedd. Men ikke JMW Turner. Han var fast bestemt på å skildre de store forandringene i verden rundt seg. Til det utviklet han helt nye teknikker som skulle bane veien for impresjonismen.  

«Verden har aldri sett et maleri som dette.» Forfatteren William Makepeace Thackeray var helt henført da han i en omtale beskrev JMW Turners maleri Rain, Steam and Speed med et dampende tog som kommer farende gjennom regnet. Det er ikke et realistisk maleri, det gir snarere et inntrykk av nettopp regn, damp og fart. Til forskjell fra andre britiske kunstnere som gjerne konsentrerte seg om pastorale scener, fjernt fra den virkelige verden, var Turner hovedsakelig opptatt av nuet, av vitenskap, teknologi, politikk, samfunn og kultur, noe som preger hans mest originale og banebrytende verk. I vinter kan disse oppleves på en stor utstilling på Tate Britain i London.

En verden i forandring
Utstillingen omfatter mer enn 160 verk og viser til fulle hvor revolusjonerende han var. JMW Turner (1775–1851) levde i en sterkt turbulent tid, sier kurator David Brown.

– Storbritannia var i krig et eller annet sted på kloden i nesten hele hans liv. Året etter at han ble født, erklærte koloniene i Nord-Amerika sin uavhengighet fra den britiske kronen, svaret var en omfattende krig. Frihetskamper og revolusjoner brøt ut i store deler av verden. Konflikten med Frankrike etter den franske revolusjonen i 1789 fikk sin forlengelse i krigen mot Napoleon. Dette tilførte Turners kunst nok en dimensjon som man kan se i utstillingen: The Battle of Trafalgar (1806–08) og The Field of Waterloo (1816).

  Også på andre områder var det sterk turbulens, forteller David.

– Verden var i forandring. Turner ble vitne til en eksplosiv utvikling av finanskapitalismen, overgang fra tradisjonelle seilskuter til skip drevet av dampmaskiner, fra hest og muskelkraft til mekanisering. Politiske reformer og fremskritt innenfor vitenskap og kultur forandret samfunnet monumentalt og la grunnlaget for den moderne verden. I motsetning til sine kunstnerkolleger så Turner det som en utfordring å skildre alt dette i sine verk, noe som gjorde ham til en banebrytende kunstner.

ENGLAND: RICHMOND HILL, ON THE PRINCE REGENT’S BIRTHDAY, exhibited 1819. Olje på lerret, 180 x 334,6 cm. Tate. Accepted by the nation as part of the Turner Bequest 1856.

Lysets maler
Dette var en uventet vending for en kunstner som til da hadde gjort seg bemerket for sine akvareller med landskapsmotiv. Joseph Mallard William Turner ble født i 1775 i Covent Garden i London, der faren var parykkmaker og barberer. Faren var og ble en sentral person i sønnens liv, alltid oppmuntrende og støttende. Joseph var et sykelig barn. Luften i London var direkte giftig på den tiden, så han ble sendt til en onkel på landet for å bo der. Han viste tidlig et stort talent for å tegne, så stort at faren solgte tegningene hans i butikken sin. David fortsetter.

– At han kom inn ved The Royal Academy i 1789 uten noen reell kunstskolering, sier mye om guttens talent. Året etter ble flere av verkene hans vist på akademiets store utstilling. I tiden som fulgte kunne han forsørge seg selv ved å selge dekorative og topografiske tegninger til gravører og å gi privatundervisning.

  Inntektene gjorde det mulig for ham å begi seg ut på lange reiser til det europeiske kontinentet. Den første reisen ble påbegynt etter at den kortvarige våpenstillstanden mellom Storbritannia og Frankrike trådte i kraft i 1802.

Ferden gikk over et stormfullt hav, en opplevelse som gjorde dypt inntrykk på ham. Underveis skisset han som besatt. Alpene og Venezia opplevde han som spesielt fascinerende. Tidlige tegninger fra disse reisene vitner om dyktig topografisk utførelse, men gradvis gikk realismen over i en egen, mer uttrykksfull stil der man fremfor alt gripes av lyset. Og det var som «lysets maler» Turner skulle bli berømt.

Opprør mot den akademiske kunsten
Turner levde i en brytningstid, og han dannet seg sine egne oppfatninger om en rekke spørsmål, sier David.

– Han interesserte seg for politikk og sosiale reformer, støttet grekernes frihetskamp mot Det osmanske riket, omleggingen av valgsystemet i 1832 og avskaffelse av slaveriet. Krigen mot Frankrike ledet som nevnt til malerier som ʽTrafalgarʼ og ʽWaterlooʼ, men han malte også bilder fra liv og arbeid i Storbritannia før og etter krigen. Utstillingen belyser tanker og meninger han hadde om Napoleon, Nelson og Wellington.

 Dette var spørsmål som landets øvrige kunstnere ikke lot seg affisere av. Utdanningen ved The Royal Academy var basert på å unngå politikk og samfunnsspørsmål. Holdningen var at kunst måtte være tidløs for å oppfylle sitt egentlige mål, noe som i klartekst ville si å følge og imitere de gamle mesterne. Her fant Turner ingenting av den gløden han beundret i kunsthistorien, bare kjedsommelige imitasjoner. Så han gjorde opprør og gikk sin egen vei.

 Det fins et tilbakevendende trekk hos Turner. Han ble stadig mer tiltrukket av det som forstyrret roen. Stormende hav og skipsvrak satte fart på fantasien. Da parlamentsbygningen i London brant i 1834, hastet han av sted og tegnet en mengde skisser som siden ble til et maleri. Spesielt fascinert ble han av ekstreme naturfenomener: intenst solskinn, regnstormer, tåke og krefter så sterke at menneskene ikke rår med dem. Men det var lyset som grep ham sterkest, ikke som et rent optisk fenomen, for Turner oppfattet lyset som «en utstrømning av Guds ånd», et uttrykk for at det fantes spiritualitet i verden.

THE FIELD OF WATERLOO, ca. 1817. Olje på lerret, 147,3 x 238,8 cm. © Fitzwilliam Museum, Cambridge.

THE BATTLE OF TRAFALGAR, AS SEEN FROM THE MIZEN STARBOARD SHROUDS OF THE VICTORY, 1806–08. Olje på lerret, 170,8 x 238,8 cm. Tate. Accepted by the nation as part of the Turner Bequest 1856.

«Han har gått fra forstanden!»
Turner hadde sin egen fremgangsmåte ulik noen annens. Et av medlemmene i The Royal Academy skrev: «Han bearbeider fargene til han har uttrykt ideene i sitt indre.»

Turner var kapabel til mer enn å utføre meget detaljerte malerier og tegninger, slik tankegangen var bak den dominerende kunsten i første halvdel av 1800-tallet. Da han derfor begynte å abstrahere motivene, førte det til en sjokkartet reaksjon i samtiden. En lite nådig kritiker uttalte: «Bildene hans ser ut som om de er malt av en mann født uten hender som har bundet en pensel på enden armstumpen, og som gjennom å vri, vrenge og kaste maling har villet formidle sine forestillinger til andre.» Andre formulerte det kort og enkelt: at han rett og slett hadde gått fra forstanden. Men Turner ble også forsvart av anerkjente kritikere som John Ruskin og skulle gradvis oppnå en posisjon som Storbritannias fremste kunstner.

  At Turner var sterkt interessert i samfunnsutviklingen, i politikk og teknikk, er velkjent, men hva han egentlig mente om industrialiseringen, er ikke dokumentert noe sted. Det synes som om spesielt lyset var det som innga en følelse av tillit; at hva som enn hender, finnes Gud der.

  Turner levde for å male. Ikke noe annet ser ut til å ha spilt noen vesentlig rolle. Han refererte til sine verk som «mine barn», og uttalte en gang at han hatet gifte menn «fordi de aldri ofrer seg for kunsten, men alltid tenker på pliktene overfor sine fruer og familier og sådant tøv». Selv var han oppslukt av kunsten. I sin ungdom var han trollbundet av naturen og tilbrakte endeløse timer med å kopiere verk han beundret. «Ethvert blikk på naturen er å foredle sin kunst.»   

«Admiral Booth»
I 1807 tiltrådte Turner som lærer og underviste i perspektiv ved The Royal Academy. Etter som årene gikk, ble han blant kolleger og elever ansett som stadig mer hemmelighetsfull og eksentrisk. Han fortsatte å stille ut maleriene sine, men hadde så store problemer med å skille seg fra «sine barn» at han sank ned i dyp melankoli når de ble solgt. 

  Hemmeligholdet preget også hans privatliv. Og det tiltok. Hans offisielle adresse var 47 Queen Anne Street, men fra 1846 og frem til sin død i 1851 bodde han i et nedslitt husvære i Chelsea. Ingen i området visste hvem den gamle mannen egentlig var. I butikken kalte de ham «Admiral Booth».

  Turner giftet seg aldri, men han fikk to døtre; Eveline og Georgina. Det antas at moren var Sarah Danby, enken etter en kjent komponist, mens andre hevder at det var enkens niese, Hannah Danby, husholderske hos Turner, som var den virkelige moren.

  At han fant det vanskelig å skille seg av med «sine barn», fremgår også av det ble funnet hele 300 malerier og flere tusen akvareller og tegninger i dødsboet.

  Turner, som kritikere avfeide som mer eller mindre gal, etterlot seg en betydelig arv. Claude Monet og hans kone flyktet til London i 1870 under den fransk-prøyssiske krigen. Her studerte han Turners malerier og teknikk i detalj, noe som skulle influere sterkt på hans impresjonistiske malerier. Og da den abstrakte ekspresjonisten Mark Rothko besøkte en utstilling med Turners malerier i 1966, kommenterte han: «Denne Turner, han har lært mye av meg!»

THE FIGHTING TEMERAIRE TUGGED TO HER LAST BERTH TO BE BROKEN UP, 1838. Olje på lerret, 90,7 x 121,6 cm. The National Gallery, London. © The National Gallery, London.