Samisk senter for samtidskunst

Kristoffer Dolmen, direktør for SDG. Foto: Dan Mariner.  

Norge mangler, enn så lenge, et rent samisk kunstmuseum.
Men i Karasjok finnes Samisk senter for samtidskunst / Sámi Dáiddaguovddáš (SDG), som både drifter egen kunsthall og fungerer som kompetansesenter og samarbeidspartner for samiske kunstprosjekter og utstillinger andre steder. 

Sápmi er den geografiske regionen i nord der den samiske befolkningen og kulturen har røtter. Samene har tradisjonelt vært et nomadisk folk, og nasjonale landegrenser er av mindre betydning. Sápmi omfatter deler av Norge, Sverige, Finland og Russland. 

Kristoffer Dolmen har vært direktør for SDG i to år. Han forteller at det er høyt nivå og stor aktivitet i den samiske samtidskunsten, og SDG jobber med å tilrettelegge for og løfte denne kunsten i hele dens bredde. SDG er i dag en stiftelse og har holdt til i dagens lokaler siden 2014. Forløperen Samisk kunstsenter ble etablert i 1986 av den samiske kunstnerorganisasjonen. Også i dag består institusjonens styre hovedsakelig av samiske kunstnere. 

Stor interesse for samisk samtidskunst 

– Hvorfor er det viktig med egne kunstinstitusjoner for formidling av samisk kunst? 

– Det handler om flere ting. For det første er det kulturelle og tradisjonelle ulikheter mellom norsk og samisk kunsttradisjon. For eksempel er det hos enkelte kunstnere en mer flytende overgang mellom duodji (kunsthåndverk) og åpne kunstneriske refleksjoner innen samisk kunst enn i norsk kunst. Så handler det om at en samisk formidlingsinstitusjon av kunst egentlig ikke er en norsk institusjon, men favner hele Sápmi. Det er dessuten en tydelig kulturpolitisk satsning å lage egne samiske institusjoner og organisasjoner for ulike kunstuttrykk, slik at kunstnere kan samles, utvikles og vokse på egne premisser. 

Den samiske kulturen har gjennom de siste hundre årene vært utsatt for grove overtramp i regi av myndighetene. Den såkalte fornorskningsprosessen forbød både samisk språk, joik og ritualer knyttet til åndelighet. Den samiske identiteten har vært under sterkt press, men i dag er det en stor internasjonal interesse for urfolkskunst, kanskje særlig for uttrykk av samiske kunstnere. 

Dolmen sier at også de norske institusjonene ser mot den samiske kunsten med økt interesse. Men tendensen er at de kunstnerne SDG har samarbeidet med gjennom mange år, ofte får et internasjonalt gjennombrudd før de anerkjennes på nasjonalt nivå i Norge. 

Fra utstillingen Ládjogahppir – Return to máttaráhkká, med kunstneren Outi Pieski. Foto: Tor Egil Rasmussen. 

Internasjonalt samarbeid 

– Hvilke mål er formulert for driften av institusjonen? 

– SDG skal være et ledende produksjons- og visningssted for samiske samtidskunstnere, en betydningsfull visningsarena med forankring i Sápmi. Samtidig som å være en viktig møteplass for alle kunstnere og kunstinteresserte skal vi være en sentral kulturbærer og kulturformidler både innenfor og utenfor de samiske samfunn, sier direktøren. Men ambisjonene strekker seg også ut mot en internasjonal arena: 

 – Vi jobber også for synliggjøring av samisk samtidskunst i Europa, i urfolksområder og på de største kunstarenaer i verden. Målet er å øke forståelsen for samtidskunstens uttrykk og å gi rom for ny og eksperimentell kunstnerisk praksis og virke for kunstnerisk ytringsfrihet. Ofte handler det om å ta imot kuratorer og gi tips om kunstnere, noe vi mer enn gjerne gjør.  

Identitet og tilhørighet handler mye om retten til å få bruke sitt morsmål. Ved SDG er det en selvfølge at alt tekstes på samisk og oversettes til norsk. Det gjelder også foredrag og andre formidlingsgrep i institusjonen. En samisk kunstinstitusjon skal arbeide på kunstnernes vilkår. 

Formidling 

SDG har vært stengt en periode på grunn av pandemien, men har nå ordinære åpningstider. De tilbyr et variert tilbud med bl.a. formidling til skoleklasser, søndagsomvisninger, seminarer, boklanseringer og kunstnerpresentasjoner. Og hvert år markeres 6. februar, samenes nasjonaldag.  

I mange år har et rent samisk kunstmuseum som kan opparbeide samlinger, utvikle forskningsprosjekter og historisk formidling av samisk kunst, vært etterlyst.  

– Tror du et samisk kunstmuseum blir realisert noen gang? 

– Det jobbes mye med dette, behovet og ønsket er sterkt og anerkjent. Foreløpig er ingen konkrete planer lagt, men jeg tror det kommer. Det er viktig at en slik institusjon plasseres i Sápmi. Erfaringer fra for eksempel Finland og museet i Inari viser at det ikke er nødvendig å plassere viktige kulturinstitusjoner i urbane strøk. Det er kompetanse, nærhet til kultur og kunstnere som er viktig, besøkende vil finne veien til kulturinstitusjoner med høy kvalitet, avrunder Dolmen. 

Fra gruppeutstillingen I Craft I travel light. Foto: Tor Egil Rasmussen.