Kunstsamler Hans Rasmus Astrup og Gunnar Kvaran, tidligere direktør for Astrup Fearnley Museet, diskuterer mulige innkjøp på kunstmessen Frieze i London. Foto: Javier Ernesto Auris Chavez, NRK

Hva er det som driver en kunstsamler? Regissør Christian Scharning har forsøkt å komme under huden på et knippe nordiske kunstsamlere. Resultatet kan du se i serien Kunstsamlarane på NRK fra november. KUNST har tatt en prat med Scharning om hans møte med samlerne.

KUNST SAMLARANE
NRK

Det er seks programmer i serien Kunstsamlarane som slippes Mandag 16.november kl. 20.00 med ukentlige sendinger. (Alle seks programmene publiseres i NRKTV 16.november).
Serien er i regi av Marit Christina Lie og Christian Scharning og produsert av NRK.

Rekkefølgen på programmene er:
Stein Erik Hagen
Jo Morten Weider
Marika Wachtmeister
Erling Kagge
Hans Rasmus Astrup
Venke og Rolf Hoff

– Kan du fortelle litt om bakgrunnen for denne TV-serien? Hvordan kom du på å lage en dokumentar om kunstsamlere?

– Jeg er personlig dypt fascinert av menneskets trang til eksistensiell mening og hvordan noen bruker nettopp kunsten til å skape en slags «mening med livet». I beste fall, ved siden av å være en stor estetisk nytelse, er kunsten også et speil hvor betrakteren kan møte seg selv og sin egen utvikling. Jeg har vært drevet av å skape et rom for denne filosofiske samtalen. Det har dessuten aldri vært flere kunstsamlere enn det er i dag, og størrelsene på de største samlingene overgår enhver fantasi om hva som i det hele tatt var mulig bare vi går noen tiår tilbake i tid. Trenden er svært internasjonal, og prisene presses stadig høyere. Det har derfor vært et ønske om å gå bakenfor
tallene og se hva dette egentlig handler om for ulike mennesker.

 

– Hvilke samlere er det seerne vil bli presentert for, og hvorfor valgte du akkurat dem?

– Vi har valgt de største og viktigste samlerne vi har i Norge, som Stein Erik Hagen og mannen bak Astrup Fearnley Museet, Hans Rasmus Astrup. Men nesten viktigere har det vært at de har et ekte engasjement for kunsten, og at de ikke er drevet kun av økonomiske interesser. At kunsten betyr masse for dem, og at de nesten ikke hadde klart seg uten. Jeg mener både Hagen og Astrup har brukt kunsten til å finne seg selv, vel så mye som å oppfylle trangen til å bygge opp noe for ettertiden. To av programmene handler dessuten om ektepar som samler sammen, nemlig Rolf og Wenche Hoff, samt svenske Marika og CG Wachtmeister, som har en utrolig skulpturpark i Wanås. Jeg har på følelsen at ingen av dem hadde vært sammen i dag om de ikke hadde funnet et fellesskap i kunsten. Det er jo ganske vakkert at kunst kan redde ekteskap. Så har vi også med eventyreren Erling Kagge, som jeg opplever at på mange måter drives av ulike erobringer. Det er noe megalomant ved å samle på dette nivået. De er alle mennesker med et stort hjerte for kunsten og kunstens potensial til å fortelle oss noe om oss selv og verden vi lever i, men de har nok også et større ego enn de fleste.

Kunstsamler Stein Erik Hagen foran et verk av kunstneren Karel Appel.

Annonse

– Hva har disse kunstsamlerne til felles? 

– Etter å ha jobbet med denne serien over flere år vil jeg komme med den noe kontroversielle påstanden om at ingen av dem har vært helt på plass i seg selv. Du er på et vis heldig hvis du ikke «trenger» å samle på kunst i dette enorme formatet. Kunsten blir et substitutt for noe, noe de mangler. Når det er sagt, de alle fleste mennesker i verden er langt fra på plass i seg selv, og da er kunsten langt fra det verste du kan søke til.

 

– Kom du litt under huden på disse menneskene og fikk vite grunnen til at de samler? 

– Jeg er dypt takknemlig for den tilliten disse menneskene har vist meg. Jeg føler at jeg har sett inn i deres sjel og hatt noen vidunderlige samtaler om både kunsten og livet. Alle er et produkt av livet de har levd, og de fleste er nok mer formet av den motgangen de har møtt på veien enn den fremgangen vi kanskje forbinder dem med.

 

– Hvordan møtte du dem?

– Vi satte som kriterium for serien at samlerne måtte åpne sine hjem for oss. Det er tross alt på hjemmets fire vegger at en samling oppstår. Dette er i utgangspunktet ganske private mennesker, men jeg tror også at de fleste kunstsamlere har en stor trang til å vise frem kunstverkene sine, og da særlig til folk med stor kunstinteresse. I opptaksprosessen ble vi derfor også invitert til hytter, barndomshjem, museer i både inn- og utland, og inn på soverommet til enkelte. Dette tror jeg seerne vil glede seg stort over!

Kunstsamler Marika Wachtmeister ser ut over sin skulpturpark i Wanås.

Kunstsamler Erling Kagge.

– Var det en samling som gjorde spesielt inntrykk på deg?

– Det føltes enormt eksklusivt da Stein Erik Hagen åpnet opp sin leilighet i SoHo i New York for oss. Han har verdens største private samling av den provokative amerikanske fotografen Robert Mapplethorpe, og de beste arbeidene henger på veggen her. Han har i tillegg flotte verk av fotografilegender som Helmut Newton og Herb Ritts, så da jeg vandret rundt i leiligheten, slo det meg at Herre Gud! Dette er den beste fotografiutstillingen jeg har sett noensinne! Slike opplevelser er noe av det aller beste med å være journalist, tilgangen til det som i utgangspunktet er lukkede verdener.

 

– Har du inntrykk av at vanlige folk kjøper mer kunst nå enn før?

– Absolutt. Flere mennesker, og da særlig yngre, ønsker å fylle veggene sine med kunst. Derfor har vi også med den yngre, statlige byråkraten Jo Morten Weider, som bruker blant annet alle feriepengene sine på kunst. Han har blitt helt hekta etter at han la karrieren sin som hiphopartisten Whimsical på hylla. Tidvis strekker han seg kanskje litt for langt, for det blir mye First Price-fiskepinner til middag og avlyste utenlandsferier. Men det handler jo til syvende og sist om prioriteringer. Hva er viktig for deg i livet?

 

– Samler du selv på kunst?

– Jeg finner stor glede i å omgi meg med kunst som betyr mye for meg, og har flere arbeider av de norske kunstnerne Martin Skauen og Camilla Dahl. Jeg setter også stor pris på noen litografier av Per Krohg som mine barn har fått av sin bestefar. Det er nesten så jeg gruer meg til barna blir store nok til å flytte ut og bildene forsvinner. Det sagt, har jeg heldigvis ikke behov for å samle i en stor skala. Om jeg noen gang kjøper så mye at jeg må leie lagerplass, håper jeg noen setter seg ned med meg og spør: «Går det bra med deg, Christian?»