Edith Spira. Foto: Jakob Nedal

​

Horisonter, abstrakte landskap og dokumentasjon av forvitring. Edith Spira (f. 1951) jobber i et variert formspråk når hennes hennes kunstneriske erindringer bearbeides og patineres av tid og erosjon. Nå er hun aktuell med sin første retrospektive utstilling på Haugar Vestfold kunstmuseum.  

Spira vokste opp i Østerrike. Nærmere bestemt i etterkrigstidens Wien. I barndommen lekte hun i ruinene, selv om hun ikke da helt forsto at det rustikke, grove lekeparadiset vitnet om krigens bestialiteter. Bomber, traumer og destruksjon. En lykkelig barndom gled etter hvert over i kunnskap og innsikt. Historier som måtte bearbeides, finne sitt språk og form. En sjenert tenåring drømte stadig mer intenst om kunsten. Om å bli kunstner. Lære å mestre de ulike visuelle metoders potensial for dialog.  

Retrospektiv utstilling 

I dag er Norge den faste basen til kunstneren. Det vil si, egentlig pendler Spira mellom Nøtterøy og Wien, der hun har galleri, men på grunn av komplikasjonene i forbindelse med covid-19 er det snart et år siden hun har vært i Østerrike.  

Den retrospektive utstillingen Horisonter, rommer oljemalerier, akvareller, collager, tegninger og skissebøker. Spira sitter i sin egen hage på Nøtterøy og forklarer mens småfuglene kvitrer ivrig i bakgrunnen.. 

– Også utstillingen blir litt endret på grunn av covid-19. Egentlig skulle publikum selv få holde og bla i bøkene, men det går ikke nå. Jeg skulle også gjerne hatt med noen av fotografiene mine, men ett sted måtte jeg sette grensen. Ja, det har blitt et stort materiale å velge i etter så mange år, sier Spira. 

I 1974 startet Spira kunststudiene ved Hochschule für Angewandte Kunst Wien. Samtidig fant hun kjærligheten, en nordmann, som var grunnen til at hun flyttet til Norge i 1978. Etter noen år i det nye landet bygde hun på kunstkompetansen gjennom studier ved Kunstakademiet i Trondheim. 

Mirage 2018, 150 x 100 cm. Olje. Foto: Thomas Moss

​

En blanding av det abstrakte og det figurative 

– Fortell om hvordan uttrykket ditt har endret seg gjennom årene. 

 – Jeg har alltid tegnet og malt, det er en kontinuerlig prosess. Under studietiden min i Wien utviklet byen seg gradvis til et fargerikt, vitalt og vakkert sted med tydelig kulturell forankring. I denne tiden jobbet jeg figurativt, fordypet meg i akttegning, figurforming og etsning, mens mine medstudenter på akademiet hadde en sterk fascinasjon for det abstrakte og eksperimentelle. Mitt kunstneriske vendepunkt kom da jeg flyttet til Norge. Endringer i livet medførte en ny retning i uttrykket. Da begynte jeg med en abstrakt formidling.  

– Hvordan opplevde du møtet med Norge? 

– Vi bodde en periode på den værharde, nordnorske øya Dønna. Det var en fantastisk periode og en enorm kontrast til livet i Wien, både når det gjaldt naturen og det sosiale livet. Jeg husker tilbake på den perioden som en drøm. Et vakkert, stormfullt bilde. Etter hvert dro vi til Trondheim, der kunstakademiet inviterte til helt fri utfoldelse. Jeg ble møtt av et svært godt kunstfaglig miljø og utviklet det formspråket jeg fremdeles jobber med i dag. En åpen refleksjon som ikke skiller mellom det abstrakte og det konkrete. 

I Spiras malerier kan man ofte skimte en horisont. Ulike rom der det åpne og lukkede minner om hvordan naturen presenterer kontraster mellom lys og skygge, forgjengelighet og nytt liv. Det umiddelbare og konkrete glir over i et drømmende univers. Stiliserte linjer. Meditative fargesjatteringer. Mens det i kunstnerens mange fotografier av mur formidles konkrete detaljer. Fortellinger om forvitring, hint fra et arkitektonisk univers. Estetikken i å eldes, eller kanskje minnene fra en barndom i kulisser etter krig? 

– Muren har sett mye, konkluderer kunstneren. 

Avstand som kunstnerisk metode 

– Bearbeider du landskapet i din kunst, eller minnet om landskapet? 

– Egentlig handler det om å bearbeide opplevelsen av et sted. Erfaringer, inspirasjon og møter blandes i minner om landskapet og blir til farger og stemninger. I dag ser jeg at i et overordnet perspektiv er det begrepet tid som er og har vært mitt hovedtema.  

Kunstneren forteller at hun sjelden maler motiver fra Norge. Naturen her er vakker og spektakulær, men lyset intenst. For hardt til å passe inn i Spiras kreative bearbeidelse. Ofte henter hun inspirasjonen fra det flate landskapet i hjemlandet, fra reiser til Sahara eller Sør-Europa. Men det tar tid å bearbeide inntrykkene, dermed blir mange av arbeidene til mens hun er i Norge. 

– Er fysisk avstand til det du behandler en kunstnerisk metode? 

– Ja, det kan man si. Avstanden handler både om geografi og om å la minnene modne. I maleriene handler det også om at prosessen skal ta tid. Flere lag av bearbeiding kan bidra til å bygge inn dypere lag av referanser. I tegningene jobber jeg derimot raskt og intuitivt. Tegning er for meg en måte å tenke på. Da får underbevisstheten lov til å flyte, legge ut på en vandring med ukjent mål.  

Noen av tegningene til Spira får beholde sitt umiddelbare uttrykk, andre går videre i bearbeidingsprosessen til collager der tekst og varierte teknikker inngår. 

Kunstnerens abstrakte landskaper rommer en umiddelbar ro. Vakre fargekomposisjoner og geometriske former. Samtidig bruker hun kontrastelementer i verkene. Hentydninger til uro eller forfall.  

– Det abstrakte maleriet er i seg selv et åpent landskap. En fortelling som i stor grad formes av hva betrakteren leser inn i det. I hvilken grad er du drevet av å formidle en tiltalende estetikk versus det komplekse? 

– Jeg formidler gjerne det vakre og tenker at det er nok brutalitet i verden. Samtidig er jeg et kritisk menneske. Jeg leser mye, samler informasjon og ser mye som opprører meg. Kontrastene er ofte drivkraften i arbeidet. 

 Kasbah, 2020. Olje på canvas. 61 x 80 cm.  Foto: Thomas Moss 

Flukt er lagret i mitt DNA 

Havet er en viktig inspirasjonskilde for kunstneren. Hun hadde lenge anvendt horisonten over Middelhavet som inspirasjonskilde da flyktningkrisen brøt ut: 

– Da båtflyktningene begynte å drukne i havet, kjente jeg på en voldsom fortvilelse. Min far var jøde, han reddet seg under krigen ved å flykte til England, men alle hans slektninger i Østerrike ble drept. Det å bli truet og tvunget på flukt er en del av mitt DNA. Måten båtflyktningene blir behandlet på, er under enhver kritikk. Jeg tror det ligger i enhver kunstners natur at underbevisstheten leter etter et medium å uttrykke seg gjennom. Jeg lar derfor prosessen utfolde seg fritt, uten å legge bånd på eller forsøke styre uttrykket.  

– Din kunstneriske karriere nærmer seg 50 år. Som en veteran i kunstmanesjen, hvordan vil du beskrive kunstneryrket? 

– Kunstneren er privilegert på den måten at man arbeider helt fritt. Man kan fordype seg i eget liv og bruke sine erfaringer til å skape noe som kan berøre andre mennesker. Samtidig er kunstneryrket en berg–og–dalbane. I noen perioder blendes man av oppmerksomhet, andre ganger kjenner man seg usynlig. Det kan være en ensom kamp som byr på store økonomiske utfordringer.  

Boklansering 

– Under åpningen av utstillingen Horisonter lanseres boken om ditt kunstnerskap, som gis ut på det det italienske kunstbokforlaget Skira. Fortell!  

– Arbeidet med boken har vært svært spennende og givende. Boken vil, sammen med den retrospektive utstillingen, presentere de store linjene fra mange års arbeid og produksjon. Jeg gleder meg og tror det blir fint. Hvis gud vil, da. Alt er jo ekstra spennende i disse covid-19–tider. Man vet ikke helt sikker om noe vil gå etter planen. 

Haibun 1, 2010. 70 x 100 cm. Akvarell. Foto: Thomas Moss