Re-sources (2019) av Annika Oskarsson og Thomas Nordstöm. Foto: Thor Brødreskift / Bergen kommune
Norgesferien kan bli en skattejakt for den som interesserer seg for kunst i det offentlige rom. I Bergen kan du for eksempel stifte bekjentskap med Skulpturløypen rundt Store Lungegårdsvann, et spennende prosjekt som er under utvikling.
Skulpturløypen ble anlagt i 2015 og skal videreutvikles over tid, i etapper sammen med den øvrige byutviklingen. Flere av de skulpturene i prosjektet er allerede realisert, her presenteres noen av dem.
En verden i endring
Re-sources (2019) er tittelen på Annika Oskarsson og Thomas Nordstöm høyreiste tentakkel-kreasjon i blankt metall. Skulpturen ligner et maritimt vesen, noe som nylig har steget opp av vannet. De dynamiske tentaklene ser samtidig ut til å slå rot på land, mens skapningens kroppsmasse, eller hode, virker stabilt, men også flytende og flyktig. På nært hold er ikke kroppen en masse men en ansamling av bobler, dråper eller reflekterende kuler. Det organiske og myke, presentert i blankt metall er kontrastfylt og motstridende. Skulpturen leder tankene mot spørsmål rundt hvordan det etablerte utfordres av utvikling, eller hvordan det vi tror vi kjenner plutselig endrer karakter når vi kommer tett innpå.
Verkets tittel antyder temaer som tid, utvikling og miljø. Resource betyr ressurs, mens Source handler om kilde, opphav eller utspring. Re handler om å gjenta eller vende tilbake. Verket åpner linjene mellom et økosystem i endring og det emosjonelle rommet. Motstridende behov, som trygghet på den ene siden, og total frihet på den andre er utfordrende å balansere, men åpner for utvikling.
Den arkitektoniske skulpturen Bergen (1989) av Per Kirkeby minner om et lite murhus. Publikum inviteres inn i skulpturen der de møtes av en labyrint uten tak. Bueganger og søyler åpnes opp mot skulpturens sentrum der det er himmelen, med dens variasjoner i form av lys, regn eller stjerner som blir fokuspunktet. I møte med det åpne og foranderlige himmelrommet fungerer selve bygningen og labyrinten som et skjermende skall mot omverdenen.
Verket Bergen er inspirert av norske stavkirker. I 2017 ble skulpturen lyssatt, noe som fra utsiden forsterker kontrastene mellom det lukkede og det åpne som møter den som går inn i labyrinten.
Bergen (1989) av Per Kirkeby. Foto: Thor Brødreskift / Bergen kommune
Kinetisk puls som kopler tankene ut
Panta Rhei er gresk og betyr «alt flyter». Dette er også tittelen på Reinhard Haverkamps skulptur, som egentlig består av to deler, vind og vann. Panta Rhei er en kinetisk skulptur,- en konstruksjon som alltid er i bevegelse. Kinetikk er også et gjennomgangstema i Haverkamps arbeider.
Vind er den delen av skulpturen som er plassert ute. Den består av en oval form som hele tiden beveger seg i vinden. Ovalen er festet til en stang med en avansert leddkonstruksjon som tillater en myk bevegelse i alle retninger. Dens tyngdepunkt gjør at skulpturen, i samhandling med vinden, beveger seg på en måte som minner om dans. En uforutsigbar men samtidig pulserende rytme.
Ovalen er formet som en ramme, denne står alltid i varierende posisjon til landskapet. Skulpturens bevegelser gir dermed flyktige utsnitt av omgivelsene. Skulpturen inviterer til refleksjon men har samtidig en meditativ effekt der man kan gli inn i bevegelsmønsteret og slippe taket i eget intellekt. Som en pauseknapp på tankene.
Mens vi den andre delen av verket, Vann, plassert inne i ADO- arena. Vann består av en serie enkle metallformasjoner med varierte organiske former. Disse henger som en klynge i taket. Formenes ujevne vektfordeling gjør at de gynger fram og tilbake, de skubber hverandre og skaper illusjonen av et glitrende vannspeil. Rolig, men aldri helt stille, aldri helt forutsigbart.
Panta Rhei, Vind av Reinhard Haverkamp. Foto: Thor Brødreskift / Bergen kommune
Illusjoner og ekte bier
På Mølleallmenningen finner vi lydskulpturen Gong Gregor laget av Sverre Hoel. Dette er en lydskulptur som ikke produserer klang i kraft av seg selv. Lyden oppstår i møtet med mennesker og deres berøring. Lydens form og kvalitet påvirkes også av hvordan skulpturen berøres, og med hva. Gong Gregor er satt opp til minne om komponisten Morten Eide Pedersen.
Orientation- A Monument to the Honeybee (2018) er en installasjon av Marianne Morild og Luke Lowing. Prosjektet tar utgangspunkt i hvordan biene orienterer seg i relasjon til solen. Verket problematiserer hvordan bienes finjusterte navigeringssystem lider under innsektsdrepende midler i jordbruket. En dramatisk nedgang i honningbie- populasjonen gir alvorlige ringvirkninger for matproduksjonen.
Når man går helt nært det lille bygget kan man titte inn gjennom smale gliper og oppdage en glødende lyssøyle som svever inni et sekskantet rom. Verket presenterer en illusjon av livet i bikuben der kubens indre fremstår som 12 ganger større enn bygningen egentlig er. Honningbie-monumentet er en klar kommentar til samtidens økologiske utfordringer og industrielle prioriteringer. Samtidig er verket ikke bare en refleksjon, det finnes også en ekte bikube i installasjonen som røtes av Bergen birøkterlag.
Orientation- A Monument to the Honeybee (2018) av Marianne Morild og Luke Lowing. Foto: Thor Brødreskift / Bergen kommune
Lydskulpturen Gong Gregor av Sverre Hoel. Foto: Thor Brødreskift / Bergen kommune