Leonora Carrington The Pomps of the Subsoil, 1947, © Estate of Leonora Carrington / ARS, NY and DACS, London 2019, UEA 28. Sainsbury Centre for Visual Arts, University of East Anglia. Photographer: James Austin

Det har tatt sin tid, men stadig flere museer har nå begynt å revurdere kunsthistorien og de kvinnelige kunstnernes plass i den. Dette gjelder også surrealistene; både kjente navn, som Dora Maar og Leonora Carrington, og mindre kjente, som Ithell Colquhoun, vies nå oppmerksomhet. 

 

«Muser» – det var vanligvis den rollen kvinner gjennom decennier var blitt tildelt, fremstilt som henførendeerotiske vesener, også innen surrealismen.  

I virkeligheten hadde de kvinnelige kunstnerne stor innflytelse i dette miljøet, selv om kunsthistorien har forvist dem til periferien. Ikke så merkelig – mannssjåvinisme preget også denne bevegelsen, ledet av André Breton som spøkefullt ble kalt «surrealismens pave» fordi han ledet bevegelsen med jernhånd. 

 

Flukt fra overklassen  

  Mange av de kvinnelige surrealistene hadde hver på sin måte brutt med kjønnsrollemønsteret og hva som ble forventet av demDette gjaldt blant andre Leonora Carrington, født i 1917 i Lancashire i England og datter av en styrtrik industrimagnat. Hun gjorde opprør allerede som barn, ble utvist fra to skoler og sendt til Firenze for å studere kunst i håp om at dette skulle tøyle henne. Faren anså kunst som et hyggelig tidsfordriv, men hadde ikke i tankene at hun faktisk ville bli kunstner. Men hun sto på sitt. Og da hun sammen med andre debutanter ble presentert ved hoffet – med alt det innebar av forventninger om å finne en velstående ektemannskandidat og få et kjedelig og forutsigbart liv – var begeret fullt.  

  I 1936 besøkte hun den første store surrealistutstillingen i London. Her ble Leonora spesielt begeistret for Max Ernsts malerier. Hun møtte ham året etter, de ble snart et par og bosatte seg i Paris. Ved utbruddet av 2. verdenskrig ble Ernst ansett som «fiendtlig utlending» og arrestert, men slapp fri etter noen uker. Da tyskerne invaderte Frankrike, ble han igjen arrestert – denne gangen for å lage «degenerert kunst». Han lyktes imidlertid med å flykte og reiste til USA. Leonora Carrington flyktet til Spania, og etter et nervesammenbrudd dro hun videre til Mexico hvor hun bodde resten av sitt liv. Hun døde i 2011. 

  Carringtons surrealisme var av det helt personlige slaget. I motsetning til de andre surrealistene hadde hun overhodet ingen interesse for Sigmund Freud, hun hentet isteden inspirasjon fra magisk realisme og alkymi, men fremfor alt fra seg selv. Hun fremstilte kvinnelig seksualitet slik hun selv opplevde den, og skapte et eget symbolspråk med kvinnefigurer, dyr, myter og sagn. 

Ithell Colquhoun, The Pine Family, 1940, Photo: The Israel Museum, Jerusalem,
© Samaritans, Spire Healthcare, and by kind permission of the Noise of Abatement Society 

Annonse

Automatisme 

  For den engelske kunstneren Ithell Colquhoun (1906–1988) ble den surrealistiske gruppen for trang. Hun hadde sterk interesse for okkultisme, tilhørte flere okkulte selskaper og ifølge surrealistenes regler kunne ikke medlemmene tilhøre andre grupper. Så hun brøt ut. Ithell ble født i Shilong i India, som da tilhørte det britiske imperiet. Hun ble sendt til England for å gå på skole og ble interessert i biologi og senere okkultisme. Hun var da 17 år. Hun begynte så å studere kunst i London, skrev artikler og fikk sågar antatt et av sine malerier til en utstilling på The Royal Acamdemy. I 1931 flyttet hun til Paris, fikk sitt eget atelier og kom i kontakt med surrealistene. Koblingen mellom surrealisme og okkultisme skulle hun fortsette å utforske hele livet. I sine tidlige verk var hun mest opptatt av seksualitet og kjønnstilhørighet. Som et spark til de mannlige surrealistene, som iblant fremstilte kvinnekroppen som et landskap, anvendte hun mannskroppen på samme måte – gjennom «det kvinnelige blikket». 

  Mot slutten av 1940-tallet konsentrerte hun seg stadig mer om forholdet mellom det bevisste og det ubevisste. Surrealistene hadde helt siden gruppen ble grunnlagt i 1924 benyttet seg av «automatisme»ulike teknikker som undertrykker bevisst kontroll i den kreative prosessen og isteden åpner opp for en spontan strøm av ord eller bilder. Ithell brukte flere av disse teknikkene, men utviklet også sine egne, som superautomatismstillomanay, parsemage og entopic graphomania. En artikkel der hun beskrev disse fenomenene, fikk mye oppmerksomhet. 

  Blant hennes mest kjente verk fra 40-tallet er The Pine Family, med trestokkliknende, avhogde kropper, lemlestede, kastrerte. På 60- og 70-tallet arbeidet hun mest med collage, men skrev også poesi og fortellinger om reisene sine i Cornwall og Irland. 

 

Dora Maar 

  Hun skapte et av surrealismens absolutte mesterverk – en hånd med lakkerte negler som strekker seg ut av en konkylieeksponert av et intenst lys som trenger gjennom en åpning i skydekket. Hand-Shell er fra en serie surrealistiske fotografier og montasjer som Dora Maar utførte i årene 1933–36. For øvrig var hun lenge mest kjent som «den gråtende kvinnen» i Pablo Picassos malerier fra 30-tallet og som en av hans mange kvinner og muser. 

  Henriette Theodora Markovitch, som hun egentlig het, ble født i Paris i 1907. Faren kom fra Kroatia og var arkitekt, moren var fransk. Da hun var tre år gammel, flyttet familien til Buenos Aires, men vendte tilbake til Paris i 1926. Her studerte Dora maleri og fotografi. På begynnelsen av 30-tallet åpnet hun et fotostudio og ble snart en anerkjent portrett- og motefotograf. Samtidig tok hun dokumentarfotografier og kreerte sine surrealistiske bilder, ofte som fotomontasje. Hun var en ener i å kombinere fotografier, både sine egne og bilder hun fant, og skapte trollbindende verk. 

  Dora Maar var aktiv både i surrealistbevegelsen og på venstresiden, og engasjementet tiltok etter som fascismen vokste seg sterkere. I 1935 traff hun Picasso, og snart var de et par. Hun fotograferte hele prosessen mens han malte Guernica. Picasso rådet henne så til å slutte å fotografere og isteden fokusere på maleri. Et utsøkt ondskapsfullt trekk. Hun var en enestående fotograf. Som maler var hun først og fremst hans elev. Å være Picassos kvinne hadde sin pris. To av dem begikk selvmord. Dora Maar fikk nervesammenbrudd etter at han forlot henne. Var det hans feil? Nei, mente Picasso, det var de forferdelige surrealistene som satte griller i hodet hennes. Ikke bare forlot han henne. Det var ikke nok. Han fornedret henne overfor andre, dette pågikk til langt ut på 50-tallet selv om kontakten mellom dem var heller sporadisk. Da hun døde i 1997, hadde hun levd nærmest som en eremitt i 30 år. 

Leonora Carrington Autoportrait à l’auberge du Cheval d’Aube, 1937/38, oil on canvas, The Metropolitan Museum of Art, New York © VG Bild-Kunst, Bonn 2020 

Toyen / Marie Cermínová, Le Paravent, 1966. Oil and collage on canvas, Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris / The Roger-Viollet Photoagency © VG 

​​

«Surrealist? Nei takk!» 

  Mange av de kvinnelige kunstnerne som stilte ut sammen med de mannlige, som deltok på samme møter eller figurerte i samme publikasjoner, valgte å ikke bli offisielle medlemmer. Etter å ha brutt med samtidens patriarkalske normer ville de ikke føye seg inn under surrealistenes. André Breton var sterkt fascinert av den mexicanske kunstneren Frida Kahlo, han anså henne som «den fødte surrealist», men hun avslo bestemt alle hans invitasjoner om å bli medlem. 

  Dette gjaldt også Meret Oppenheim (1913–1985). Hun ble født i Berlin og vokste opp i Sveits. Allerede som tenåring hadde hun gjennom sin far, som var lege, kommet i kontakt med Carl Gustav Jung, og faren oppmuntret henne til å skrive ned og analysere drømmene sine. Hun var spesielt opptatt av Jungs animus/anima-teori.  

  I 1932 flyttet hun til Paris. Der kom hun i kontakt med surrealistene og stilte ut sammen med blant andre Man Ray og Max Ernst. I 1937 reiste hun tilbake til Sveits. Her fikk møtte hun veggen i form av en kreativitetssperre det skulle ta henne 15 år å bryte ut av. De nyere verkene ville hun verken beskrive som surrealistiske eller feministiske. Hun brukte heller Jungs terminologi og hans begrep «androgyn kreativitet»; en vekselvirkning mellom et maskulint og et feminint uttrykk. Symboler som spiraler og slanger går stadig igjen, likeledes trerøtter som graver seg dypt ned i det underjordiske – det underbevisste. På slutten av 50-tallet besøkte hun Paris hvor hun oppsøkte Breton og de andre, men fant dem «triste og fastlåste i sine gamle forestillinger». Selv arbeidet hun fritt ut fra egen intuisjon. Og den var tydeligvis sterk: Hun forutsa nøyaktig hvilken dag hun kom til å dø, 15. november 1985. Og hun fikk rett. 

 

I mannsklær 

  Jaqueline Lamba (1910–1993) begynte å male i ung alder, kledde seg i mannsklær og kalte seg Jacko. Hun var gift med André Breton fra 1934 til 1943. Etter den tyske invasjonen flyktet paret først til Spania og senere til Mexico, der Jaqueline ble venn med Frida Kahlo (som også hadde brukt mannsklær i ungdommen) som da var gift med maleren Diego Rivera. De diskuterte blant annet det problematiske ved å være kvinne i et stormfullt forhold med en berømt mann og stå i skyggen av ham. Ifølge et rykte hadde Lamba og Kahlo en kjærlighetsaffære. Lambda holdt ikke ut med Breton i lengden. Hun flyttet til USA og giftet seg med skulptøren David Hare. Men snart ble hun lei av all drikkingen og sidesprangene hans, og etter skilsmissen i 1954 flyttet hun tilbake til Frankrike hvor hun for første gang følte seg helt fri. Det merkes også i hennes kunst; fargene ble lysere, penselstrøkene lettere, iblant med et nærmest impresjonistisk preg. 

  Den tsjekkiske kunstneren Marie Čermínová (1902–1980) kalte seg kort og godt Toyen, fra det franske «citoyen» (medborger), et honnørord under den franske revolusjonen. Allerede i tenårene begynte hun å kle seg i mannsklær, refererte til seg selv som «han» og motsatte seg konsekvent å bruke feminine endelser på ord når hun snakket. Hun jobbet nært sammen med kunstneren og poeten Jindřich Štyrský, og de var med på å grunnlegge den tsjekkiske surrealistgruppen i 1934. Hele gruppen gikk under jorden i krigsårene. I 1947 bosatte hun og partneren Jindřich Heisler seg permanent i Paris. Seksualitet og flytende kjønnstilhørighet er tilbakevendende temaer i hennes kunst, og hun motsatte seg å definere sin egen. For som hun selv sa: «Spiller det noen rolle?» 

  Og hvilken rolle spiller hun og de andre i dag? At disse kvinnelige surrealistene nå får stadig større oppmerksomhet, skyldes nok ikke bare at kunsthistorien er under revurdering. Kunsten deres får ekstra sterk respons i vår tid fordi mange av temaene går rett inn i dagens debatt om kjønnsroller og kjønnstilhørighet. 

OVERSATT AV LIV TYSNES

Dora Maar Sans titre [Main-coquillage], 1934 Collection Centre Pompidou, Paris Musée national d’art moderne Centre de création industrielle Copyright de l’œuvre © Adagp, Paris

Frida Kahlo, Selfportrait with thorn necklace, 1940, Oil on canvas mounted to board, Collection of Harry Ransom Center, The University of Texas at Austin, Nickolas Muray Collection of Modern Mexican Art © Banco de México Diego Rivera Frida Kahlo Museums Trust/VG Bild-Kunst, Bonn 2020