Den opprinnelige Cefé Museum i Adolf Loos´funksjonalistiske design (1899). Foto arkiv Café Museum
Å være kunstner er et ensomt yrke. På stamkafeen kunne man møte likesinnede, diskutere, raljere, få nye impulser og noe godt i glasset, kanskje tegne en skisse eller notere en plutselig genial idé. Anekdotene fra storbyenes fordums kunstnerkafeer er mange. Her skal vi gjengi noen av dem.
Wien, 1890–1914: en sydende smeltedigel av bildende kunst, litteratur, musikk og vitenskap. Hundre år tidligere hadde byen hatt sin musikalske storhetstid med Mozart, Haydn, Schubert og J. Strauss, men nå delte komponister arenaen med malere, forfattere, arkitekter og filosofer. Bolignøden var stor, en hybel for liten til store tanker og høytflyvende diskusjoner. Man møttes på kafé – eller Kaffeehaus, som regel et romslig lokale, og man fant sin favoritt blant byens 600 kaffehus. På Café Museum møttes noen av dem som skulle bli store navn i kulturhistorien, deriblant malerne Gustav Klimt, Egon Schiele og Oskar Kokoschka, forfatterne Peter Altenberg og Georg Trakl, filosofen Ludwig Wittgenstein, komponisten Franz Lehár og arkitektene Otto Wagner og Adolf Loos.
Georg Trakl, den unge poeten, var stadig i alvorlig pengeknipe. I 1913 skrev han til sin forlegger, bønnfalte ham om nok et forskudd og ba om å få møte ham «i morgen, torsdag, kl. 14 på Café Museum». Han fikk en anselig sum. Før han døde året etter, fikk han vite at det var Ludwig Wittgenstein som hadde donert pengene, denne stillferdige filosofen som hadde sin faste plass i en av kafeens vindusnisjer hvor han inntok sitt glass med knust, kokt egg og sin melk.1
Men ikke alle skulle lykkes som kunstner. Journalisten Anton Kuhs satiriske kommentar: «Så ung – og allerede så talentløs» kan passe på en nedbrutt kunststudent som i 1913, på vei til Tyskland, tok farvel med sin stamkafé med følgende ord: «Jeg tror jeg aldri kommer tilbake til Østerrike […].» Men 25 år senere kom han ulykksalig nok tilbake, stående i en Mercedes, bejublet av store menneskemasser, og proklamerte at han hadde ført Østerrike «heim ins Reich».2
Café Museum er ikke minst kjent for arkitekten Adolf Loos’ opprinnelige inventar fra 1899. Luftig og funksjonalistisk, uten ornamenter og jugend-schwung provoserte det den rådende smak. Gjennom årene har inventaret blitt skiftet ut flere ganger; fra lette stoler i bøyd tre til sittegrupper i rød plysj, fra mange, små lamper til store diskokuler. Dagens Café Museums eneste likhetstrekk med den opprinnelige er nok bare navnet og adressen.
1 A.S. Janik og H. Veigl, Wittgenstein in Vienna (1998)
2 D. Hjort, Kaféliv (1996)