Alfred Hitchcock, Los Angeles, 1973 Foro: Albert Watson

Albert Watson regnes som en av vår tids mest produktive og lovpriste fotografer, og denne våren stiller han ut i Norge. 

Når Albert Watson komponerer et stilleben, forsøker han å skape en sammenheng mellom objekter som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Han vil nødig gå i ”gjenskape-hollandske-impresjonister”-fella. Så når en av vår tids mest produktive og prisbelønte fotografer tar i bruk en død gås som rekvisitt, plasserer han den i neven på Alfred Hitchcock snarere enn på en rustikk kjøkkenbenk i lav kveldssol.  

Albert Watson

Stiller ut på Fineart Oslo i juni.

www.albertwatson.com

På telefon fra Marokko forteller den 78 år gamle skotten om sitt virke som fotograf gjennom et halvt århundre, med oppdragsgivere som Vogue, Elle, Harper’s Bazaar og Rolling Stone. Merittlisten spenner fra store reklamekampanjer for Levi’s og Chanel, filmplakater for regissører som Quentin Tarantino, til en endeløs rekke ikoniske portretter av kongelige høyheter, politikere og celebriteter som David Bowie, Andy Warhol, Bill Clinton og Dronning Elizabeth II. Men det er kanskje som motefotograf at den levende fotolegenden har gjort seg mest bemerket, og enkelte av verkene som har sprunget ut av denne virksomheten er blitt svært godt belønnet. I 1993 ble et portrett av Kate Moss – tatt av Watson på en takterrasse i Marokko på supermodellens nittenårsdag – solgt på Christie’s i London for 108 000 $ – fem ganger så mye som utgangsbudet.  

Albert Watson utvandret fra Skottland til Los Angeles i 1970. I dag har han sin base i New York, og siden 1998 har familien dessuten hatt sitt hjem nummer to i Marrakech. Vår samtale på telefon derfra kommer i gang etter at hovedpersonen har koblet telefonen over fra personal-linjen på kjøkkenet, jaget resten av husholdningen ut av stua, skrudd av tv-en og satt seg til rette i godstolen. Watson innleder ivrig med en forklaring på hvorfor det ble nettopp soukenes by og hvordan livet der arter seg for den stadig produktive fotografen.   

– Jeg har vært på diverse oppdrag i Marokko helt siden slutten av 1970-tallet. I 1994 jobbet jeg her for tre ulike magasiner og endte opp med å være her kontinuerlig i 6-7 uker. I løpet av de ukene kom kona mi over også, og hun likte seg så godt at hun foreslo at vi skulle leie oss et hus her og bli over vinteren. Det gjorde vi et par år på rad, og i 1996 bestemte vi oss for å bygge eget.  

To år senere sto vinterresidensen klar, et – ifølge Watson selv – gedigent hus med frodige hager, svømmebasseng, gjestehus og en trofast husholdningsstab som har fulgt huset og familien i årene siden. Vintrene i Marokko bruker Watson på å skissere, skrive og planlegge årets kommende fotoseanser. En gang i blant spiser han lunsj med kongen – en god venn han også har portrettert ved flere anledninger. Iblant brukes huset som location for magasinfotografering. Watson beskriver omgivelsene som svært egnet for dette, med noe han selv beskriver som et eklektisk inventar bestående av kinesiske, italienske, franske og engelske møbler, afrikanske masker og marokkanske interiørelementer.  

Andy Warhol, New York City, 1985. Foto: Albert Watson

Annonse

– Det er fint å kunne gjøre oppdrag mens jeg likevel er her nede. Men det er en balansegang. Jeg jobber mye for andre, og jeg har tenkt på å endre litt på det fremover, prøve å frigjøre mer tid og kapasitet til eget arbeid. De siste par månedene har jeg planlagt et stort prosjekt med stilleben. Men ikke i tradisjonell forstand. Som fotograf går man lett i fella med å skulle gjenskape gamle hollandske impresjonister. Frukt og vin og blomstervaser eller døde dyr på et bord. Jeg mer interessert i det som er litt mindre opplagt. 

Det er altså ikke pittoreske kjøkkentablåer som inspirerer den gamle sorthvitt-mesteren. Watsons innfallsvinkel er det uventede. Han forteller at han over en lengre tid har samlet ulike objekter som ikke har noen direkte og åpenbar sammenheng med hverandre. 

–Ting som finnes rundt om i et husJeg vil koble sammen ting på en odd måte, på grensen til det surrealistiske.  

For å anskueliggjøre hva han mener beskriver han et tablå han ser fra stolen han sitter i: en vannflaske, en afrikansk maske og et dominospill. Denne samlingen objekter kunne vært et eksempel på et Watsonsk stilleben – elementer som ikke har noen naturlig sammenheng, men som er forbundet med hverandre i nettopp den hverdagslige konteksten de opptrer.  

Før Watson fordypet seg i fotofaget, studerte han grafisk design ved universitetet i Dundee, og han betrakter selv denne bakgrunnen som en forse i sitt virke som fotograf. 

– Det gir meg et konseptuelt blikk som særlig kommer til nytte når jeg jobber med mote.   

Men Watsons forteller videre at ettersom hans signatur har blitt tydeligere og mer fremtredende i årenes løp, opplever han at enkelte oppdragsgivere synes dette uttrykket har utviklet seg i en altfor maskulin og tung retning, og at verkene i seg selv blir gjenstand for mer oppmerksomhet enn innholdet som skal formidles. Dette betrakter han imidlertid nærmest som en kompliment.  

– Arbeidene blir sett på som for ikoniske og grafiske… eller kunstneriske. Men jeg har bestandig ønsket å ta monumentale bilder med tyngde. 

På spørsmål om hvordan motefotografiet har fått sin plass som gallerikunst, svarer Watson: 

– Etter en motefotoseanse blir det sjelden brukt mer enn, si 16 bilder i magasinet, men det kan være annet materiale fra opptaket som egner seg i en bok eller på veggen i et kunstgalleri fordi bildet har iboende noen helt spesielle kvaliteter som er hevet over redaksjonell interesse. Det kan komme av at man har bestrebet seg på slike resultater, men det kan også være rent hell. Og så har du det faktum at det finnes to typer fotografer i moteuniverset – det ene er rene motefotografer, og så har du fotografer som – blant mye annet – fotograferer mote. Richard Avedon og Irving Penn hører til sistnevnte kategori. 

Steve Jobs, Cupertino, Calif., 2006 Foto: Albert Watson

Lisa Kauffmann. Foto: Albert Watson

Og det er i dette celebre selskapet han selv ofte blir plassert. I likhet med Penn betraktes Watson som en fotografenes fotograf og en lysets trollmann. Ikke minst som printer hylles Watson som en mester i særklasse. Med unntak av svært store formater, bedyrer han at han fortsatt har en hånd på verket når bildene hans skal printes ut, og alt sammen foregår inhouse, under hans tak i New York. Han forteller om en årelang kjærlighet til printefaget, som våknet første gang han var i et mørkerom. Han beskriver opplevelsen som pur magi, og har aldri sluttet med å bergtas av prosessen. I dag jobber Watson primært med digitale verktøy. Han innrømmer at han har gått fra å nære det nye mediet stor skepsis til å omfavne dets iboende muligheter. Han vil imidlertid understreke at det er en fare ved å gi seg fullstendig hen.  

– Man må være helt bevisst på beveggrunnen til de valgene man tar. Photoshop har minst 10 000 ulike funksjoner, man kan fort gå seg helt vill og miste fokus. 

På tale om fokus, dreier samtalen inn på det faktum at Watson er født blind på det ene øyet, og et spørsmål om hvordan dette har påvirket hans yrkesvalg melder seg.   

– Så fremt jeg ikke jobber med storformatskameraer og den slags, er utgangspunktet snarere et pre. Når jeg plukker opp kameraet, gjør jeg jo som alle andre fotografer – jeg plasserer søkeren foran det ene øyet. Forskjellen for meg er at jeg slipper anstrengelsen med å lukke for det øyet som ikke er i bruk. Dessuten er jeg jo født sånn, så jeg har ingen annen tilværelse å sammenligne med. 

Tittelen på Watsons første bok Cyclops henspeiler nettopp på ham selv som enøyd. Boken inneholder en samling av fotografens mest berømte arbeider og betegnes av mange som en sorthvitt-bibel for portrett- og motefotografer. Han beskriver arbeidet med å skulle velge bilder til denne utgivelsen som svært krevende, uten at det hadde med synet å gjøre.  

– Det var mye vanskeligere enn jeg hadde forventet. Jeg bladde gjennom ti tusenvis av bilder, men det var likevel fint lite som passet inn i bokformatet. Det var noe helt annet enn å skulle editere til et magasin eller velge verker til en vegg.   

 Og Watsons verker på vegg blir snart å se her til lands. Vår samtale avrundes med at fotografen gir uttrykk for sin begeistring for Oslo, hvor han har stilt ut ved et par anledninger, og at han gleder seg til å komme tilbake i forbindelse med utstillingsåpning på Fineart i juni.

Kate Moss, Marrakech, 1993, Original Polaroid. Foto Albert Watson

Jagger Leopard, Foto: Albert Watson