Facebook pixel

Jenna Sutela: I Magma App (2019). Publikum kan laste ned appen og få daglige meldinger med maskinens tolkninger av lavalampens tilfeldige formasjoner. Bildecourtesy Serpentine Galleries, London. Foto: Ralph Pritchard

Lavalampens tilfeldige formasjoner tolkes av maskinen til poetiske meldinger. Objektivt fotomateriale vinkles til falske nyheter. Utstillingene Jenna Sutela- NO NO NSE NSE og Geocinema- Making of Earths utforsker hva intelligens er. Er slimsoppen faktisk smartere enn et menneske?

Jenna Sutela
NO NO NSE NSE

Geocinema
Making of Earths

4. mars – 3. mai, 2020

Åpningen av de to utstillingene markerer flere endringer ved Kunsthall Trondheim som er Midt-Norges største arena for samtidskunst. Alle besøkende får nå gratis inngang på utstillinger, et grep Kunsthallen gjør for å skape et mer inkluderende miljø der alle skal kunne ta del i kunstlivet. Som et ledd i sin nye profil har Kunsthallen også renovert inngangspartiet sitt.

De to aktuelle utstillingene er de første under den nyansatte direktøren Stefanie Hessler, som har en særlig interesse for tverrfaglige samarbeidsprosesser mellom kunstnere og forskere.

Kunstig intelligens. Tilfeldighet versus kontroll
Den ene utstillingen bærer tittelen  NO NO NSE NSE og viser verk av den finske kunstneren  Jenna Sutela. Dette er den Berlin-baserte kunstnerens første store separatutstilling på en internasjonal institusjon. Kunstneren presenterer blant annet fotogrammer spesielt laget til utstillingen. Her forskes det i kunstig intelligens og spesielt forholdet mellom tilfeldigheter og kontroll i organiske og ikke-organiske systemer.

I Sutelas kunstneriske rom møtes det organiske og det teknologiske i et slags science-fiction univers. Gjennom undersøkelser av datateknologiens muligheter og slimsoppens forbausende intelligente adferd, settes også forestillingen om menneskets overlegne IQ i et kritisk lys.

Slimsoppen Physarum polycephalum er en organisme uten hjerte eller hjerne som likevel er i stand til å lære. Kunstneren utforsker hvordan organismen føler seg frem etter mat, husker og kommuniserer kunnskapen videre til andre slimsopper. Denne organismen overlever gjennom læring og samarbeid i noe man kan se på som en flat samfunnsstruktur. Mennesket derimot, ender stadig opp i konfliktfylte hierarkiske systemer. Sutela åpner for refleksjoner rundt menneskets selvforståelse, gjennom å sammenligne oss med andre organismens overraskende intelligente adferd.

Jenna Sutela: I Magma (2019). Lavalamper formet som kunstnerens hode. Bildecourtesy Moderna Museet, Stockholm. Foto: Therese Hahr

Maskinens poetiske potensiale
Sutela viser også hvordan den kunstige intelligensen, maskinen, kan hevde seg i feltet vi vanligvis oppfatter som spesifikt for menneskets tankekapasitet: Det å tolke verden i poetiske vendinger. I sju lavalamper formet som kunstnerens eget hode, svever voksklumper vilkårlig rundt. En datamaskin som er koblet til hvert hode, leser av det tilfeldige mønsteret, tolker informasjonen til algoritmer, som igjen definerer ord og strofer.

Publikum kan laste ned en app som er koblet til verket og motta daglige push-meldinger i utstillingsperioden. Utsagn som baserer seg på lavalampens tilfeldige formasjoner siste døgn. Disse fremstår som originale og poetiske. For eksempel: Our conciousness, when it is beginning, som kan oversettes til: Som bevisstheten vår blir til.

Kunstneren har latt seg inspirere av menneskets tilbøyelighet til å lete etter tegn og mønster som vi tolker til spådommer om fremtiden. Utstillingen NO NO NSE NSE inviterer publikum til å gå bort fra synet på maskiner som en forlengelse av menneskehjernen, men isteden se dem som selvstendige vesen. 

En virkelighet av bilder?
Den andre utstillingen har tittelen Making of Earths og viser verk av kunstnerduoen Geocinema (Solveig Suess og Asia Bazdyrieva). Suess, som er filmskaper og Bazdyrieva, som er kunsthistoriker tar utgangspunkt i samtiden der virkeligheten er grundig dokumentert fra alle hold. Privatpersoner knipser enorme mengder bilder fra eget liv, massemedia er tilstede og dokumenterer alt som skjer på kloden og satellitter fotograferer verdensrommet. Kunstnerduoen gjør et utvalg av dette bildematerialet som de setter sammen til episoder. I utstillingen presenteres to eldre og en ny episode.

Gjennom sitt selektive utvalg av bilder i hver episode, reises spørsmål rundt hva som er relevante og objektive data. Hva er jorda, verden og kosmos. En bildeserie kan vise en bit av virkeligheten, men samtidig en subjektiv bit, siden mye er valgt bort.  Kanskje er det slik at de enorme mengdene dokumentasjon og bilder gjør det enda lettere å manipulere virkeligheten, produsere vinklede falske nyheter.  Vi vet at politiske krefter og store bedrifter produserer informasjon for politisk og økonomisk vinning. En manipulering det er vanskelig å avsløre for individet.

Samtidig blir havet av data, bilder, lyd eller geografisk informasjon brukt i forskning, til å forutsi utvikling. Både politisk, økonomisk og økologisk. Geocinema løfter gjennom sine verk ulike aspekter ved dokumentasjon og virkelighetsforståelse. Kunstnerduoen sier dette om sitt prosjekt:

«Dette er ikke en cinematisk fremstilling om Jorden fordi det finnes ingen Jord. Jorden eksisterer som mange, alltid sammensatt og ujevn, produsert og sydd sammen til en fremstilling av kloden.»

Kunsthallens ambisjoner                                                                                                             
Kunsthall Trondheim har tydelige målsetninger for driften fremover. I tillegg til ønsket om å nå bredt ut til publikum, vil utstillingene fokusere på tverrfaglig samarbeid med lokale, nasjonale og internasjonale aktører. Programmet vil la ulike fagfelt møte samtidskunsten gjennom en utforskning innen teknologi, vitenskap, klima, postkolonialisme og kjønn. I tillegg til utstillinger er Kunsthall Trondheim også arena for konserter, performancer, filmvisning, foredrag og seminarer.

Geocinema: Framing Territories (2019), stillbilde. © Geocinema

Geocinema: Framing Territories (2019), stillbilde. © Geocinema

Jenna Sutela: From Hierarchy to Holarchy (2015). Slimsoppen kan lære, huske og kommunisere.  detaljer. Foto: Mikko Gaestel