Edward Burne-Jones & William Morris: «Kongenes tilbedelse / Adoration of the Magi» (1894)  Billedvev. Eier: Manchester Metropolitan University 

Edward Burne-Jones: Prerafaelittene og Norden på KODE i Bergen

 

Mennesket trenger skjønnhet, for det skjønne gjør oss mer menneskelige. Kunst må derfor søke det skjønne og bringe det skjønne ut til folket, mente den engelske prerafaelitten og designpioneren Edward Burne-Jones (18331898).  

Edward Burne-Jones

Kuratorer: Alison Smith og Knut Ljøgodt, i samarbeid med Karin Sidén og Line Daatland. 

Utstillingen på KODE i Bergen er et samarbeid mellom Tate Britain, Prins Eugens Waldermarsudde og Nordic Institute of Art.  

21. februar31. mai, KODE 1 (Permanenten), Bergen. 

www.kodebergen.no 

Vårens storsatsning på KODE i Bergen er en utstilling viet en av viktoriatidens mest feirede malere. Edward Burne-Jones var sentral i Arts & Craftsbevegelsen som var viktig for skandinavisk kunst og utviklingen av skandinavisk design. Dette er første gang Burne-Jones presenteres for det norske publikum, og på KODE kan du bli bedre kjent med hans visjonære og visuelt rike billedverden.  

 

Trer du inn i et Edward Burne-Jones maleri, befinner du deg i en parallell virkelighet befolket av vakre kvinner, riddere i rustning, engler, bibelske karakterer og mytologiske skikkelser. Burne-Jones har et særegent uttrykk som gjør ham til en enten/ellermaler. Enten så vil du tre inn i hans verden – ja, du lengter nesten etter å være der – eller så vil du virkelig ikke. Enkelte kritikere sabler ham ned, men Burne-Jones har bred appell, og folk flokker til utstillingene hans når de får sjansen. 

 

Betydelig  

«Burne-Jones er en betydelig kunstner», sier dr.philos. Knut Ljøgodt, direktør for Nordic Institute of Art, initiativtaker til utstillingen og en av utstillingens hovedkuratorer. «Selv om vi historisk sett alltid har hatt en nær forbindelse med Storbritannia – både som nabo, alliert og handelspartner – er det fortsatt lite kunnskap om den britiske kunsttradisjonen i Norge». Burne-Jones, prerafaelittene og Arts & Crafts-bevegelsen er fremdeles viktig for vår forståelse av skandinavisk kunst og design, slår Ljøgodt fast. 

 

Burne-Jones, prerafaelittene og Norden  

Det svinger i salene på Permanenten (KODE 1) i Bergen med mer enn femti verker av Burne-Jones: alt fra monumentale hovedverker som Kjærligheten og pilgrimen (187797) og billedveven Kongenes tilbedelse (1894) til små karikaturtegninger fra hans hånd. I tillegg vises tretti skandinaviske verker som tydeliggjør forbindelseslinjene mellom Norden, Burne-Jones, prerafaelittene og Arts & Craftsbevegelsen. 

Utstillingen byr på flere aha-opplevelser. Selvfølgelig fant tekstilpioneren Frida Hansen gjenklang for sine egne ideer i billeduniverset til Burne-Jones og i Arts & Craftsbevegelsens aktelse for håndverket. Selvfølgelig er det havfruer her, som hos Edvard Munch og Harald Sohlberg: Burne-Jones malte dem (Havfruen, 1882) og tretti år senere var Olaf Lange fremdeles fascinert av disse havskapningene (Tang, 1912). Havfruen var en variasjon over en av samtidens favoritter: femme fatalemotivet.   

Edward Burne-Jones: «Sibylla Delphica» (1886) Eier: Manchester Art Gallery 

Edward Burne-Jones: «Lykkens hjul / The Wheel of Fortune» (1875). Eier: Musée d’Orsay, Paris 

Edward Burne-Jones og William Morris 

Edward Coley Burne-Jones var sønn av en rammemaker fra Birmingham. Han skulle bli prest og studerte teologi ved universitetet i Oxford da han traff William Morris (18341896). Begge interesserte seg for middelalderens poesi og estetikk. De ble nære venner. Under en reise i Frankrike, der de studerte gotiske katedraler, bestemte begge seg for å hoppe av teologistudiene. Kunst og håndverk var nå deres livsoppgave. Morris ville bli arkitekt og Burne-Jones ville bli maler. 

I 1856 begynte Burne-Jones i lære hos prerafaelitten Dante Gabriel Rosetti (18281882), en av grunnleggerne av Det prerafaelittiske broderskap (i 1848). Prerafaelittene avviste datidens akademikunst og vendte seg mot middelalderen og ungrenessansens kunst.  

Morris var designer, forfatter, sosialist og politisk aktivist. Han var også den ledende skikkelsen innen den engelske kunsthåndverksbevegelsen Arts & Crafts, som var nært forbundet med prerafaelittene. I dag er Morris mest kjent som tekstildesigner og for Morris & Co; firmaet Burne-Jones var med på å grunnlegge i 1861. Firmaet ble nedlagt i 1940, men Morris & Co sine tekstiler og tapeter selges fremdeles. 

Burne-Jones og Morris var nære samarbeidspartnere, og for dem var det ikke noe skille mellom maleriet og kunsthåndverket; en radikal tanke i en tid da dette skillet var strengt markert. Burne-Jones formgav møbler, tekstiler, keramikk og smykker, han illustrerte bøker og han designet utallige glassmalerier for engelske kirker. 

 

Arts & Craftsbevegelsen 

Arts & Craftsbevegelsens bærende idé var «skjønnhet i alt, skjønnhet for alle»; også for arbeiderklassen. Dette tankegodset var inspirert av forfatteren John Ruskin (18191900), som ble viktig for Morris, Burne-Jones og øvrige prerafaelitter. Ruskin refset sin tids kapitalister for det moralske og estetiske forfallet industrialismen hadde påført samfunnet. Byene var forsøplet og arbeiderenes levevilkår uverdige. Likegyldighet overfor skjønnhet skapte brutale samfunn, mente Ruskin, som krevde sosial reform og en rehabilitering av skjønnheten. Skjønnhet var nødvendig for det gode liv; ikke bare for de få, men for de mange. 

Arts & Craftsbevegelsen var et opprør mot industrialismens masseproduksjon og et ønske om å re-etablere gamle håndverkstradisjoner. Middelalderen sto som ideal for både produksjon, form og uttrykk. Morris ønsket å bringe tilbake middelalderens frie håndverkere som hadde kontroll over hele prosessen fra design til utførelse. Møblene skulle ha enkle former og var stort sett laget av tre, fargene var klare, og tekstilene var inspirert av flora og fauna. Enkelhet, naturlighet og skjønnhet skulle prege hverdagens gjenstander, for mennesker fra alle samfunnslag fortjente god design, god kvalitet og godt ndverk i sine hjem. Røttene og idégrunnlaget for skandinavisk design finner vi her, i Arts & Craftsbevegelsen.  

Edward Burne-Jones: «Rosens hjerte / The Heart of the Rose» (1889). Eier: Privat samling c/o Agnews Gallery, London

 

Svermeren 

Burne-Jones sympatiserte med Morris sosiale engasjement og hans innsats for arbeiderbevegelsen, men han var ingen agitator. Han var, som Ljøgodt formulerer det i utstillingskatalogen, «antagelig for svermerisk anlagt til å forplikte seg politisk». Det er svermeren Burne-Jones som kommer til uttrykk i hans malerier.  

Hans kvinner er innadvendte og verdensfjerne, og de ligner på hverandre. De er ikke individualisert, men er personifikasjoner av ideell skjønnhet på samme måte som ungrenessansemaleren Botticellis kvinner. Iblant er de truende, men trusselen er aldri eksplisitt som hos Munch. Kvinnen er vakker med lukkede øyne selv når hun, i form av skjebnen, rår over Lykkens hjul (1875) der mennene er lenket som slaver. I maleriet Lykkens hjul er mennene michelangeloeske og muskuløse, men de er fremdeles forfinede, bleke og drømmende, som de fleste menn i Burne-Jones verden. Både kvinner og menn er tidvis androgyne. «Hos Burne-Jones», sier Ljøgodt, «er det mye som berører vår tids debatt omkring det tredje kjønn, eller flytende kjønn». 

 

Visuell poesi 

Mange av Burne-Jones motiver ble hentet fra poesien og litteraturen – Geoffrey Chaucer og Thomas Malory var særlige favoritter – og Burne-Jones var også opptatt av legender, myter og religion. Hans malerier er dog sjelden rene illustrasjoner. Hans tilnærming var poetisk, ikke direkte. Burne-Jones assimilerer fortidens visuelle og litterære kilder, og transformerer dem for å kreere sin egen drømmeverden. Hans komposisjoner kan oppleves som utilgjengelige og mystiske. Det er som om karakterene i hans drama har nok med seg selv og sitt eget indre liv. Burne-Jones kommer aldri med en direkte invitt til betrakteren om å tre inn i hans imaginære univers. Vi skal bare lengte etter noe udefinerbart og fullkomment skjønt.  

Burne-Jones skriver: «Med et bilde mener jeg en vakker romantisk drøm om noe som aldri var, aldri vil være – i et lys bedre enn noe lys noen gang har skint – i et land ingen kan definere eller huske, bare begjære – og formene er guddommelig vakre.»  

 

Fantasy og Flower Power 

Burne-Jones var populær i sin samtid, og han var en foregangsskikkelse for den internasjonale symbolismen. Hans stjerne sank raskt etter hans død i 1898, etter hvert som modernismen befestet sin stilling som det rådende paradigmet. Han fikk ikke nevneverdig oppmerksomhet før på 1960 og 70-tallet da det ble laget utstillinger og utgitt publikasjoner, og publikum forelsket seg i Burne-Jones på ny. For 70-tallets blomsterbarn må han ha vært uimotståelig.  

Fantasy-litteraturen med sine alternative verdener og middelalderske tilbøyeligheter nevnes også som arvtagere til Burne-Jones; især J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre (195455) og George R.R. Martins Game of Thrones (1996).  

 

Et sug etter skjønnhet 

Tror du det norske publikum er modent for Burne-Jones? «Jeg tror dette er en utstilling som vil tiltale mange», sier Ljøgodt.  «I dag er det et sug etter skjønnhet: en intelligent skjønnhet og en kunst som forteller historier; en skjønnhet vi har vært sulteforet på etter mange år med en dominans av teori i kunsten.» 

 

I vår på KODE i Bergen møter du en skjønnhet som er umiskjennelig burne-jonesk: sensuell, melankolsk og drømmende. Velkommen til en alternativ virkelighet. Tar du steget? 

 

Kilder:  

«Burne-Jones, Sir Edward Burne» Encyclopædia Britannica, 1911. 

  1. Smith, K.Ljøgodt, K. Sidén, L. Daatland. Edward Burne-Jones, Prerafaelittene og Norden, 2019. 

Edward Burne-Jones & William Morris: «The Works of Geoffrey Chaucer» (1896). Bok. Eier: Kungliga Biblioteket, Stockholm