En gentleman i flimmeret – Om fotokunstneren Terry O’Neill (1938–2019)

Elton John at Dodger Stadium 1975. Foto: Terry O’Neill. 

«Jeg har tatt bilder av berømtheter i over 50 år, så jeg har bokstavelig talt millioner av negativer som aldri har vært vist», sa Terry O’Neill da han ble intervjuet i dette bladet for noen år siden. Før han la til: «Og der ligger det en stor jobb foran meg.»

Hvor langt han kom med dette arbeidet, er ikke klart. Det er mulig han hadde større evner som fotograf enn som konservator.

Terry O’Neills talent var å komme innpå folk samt å ha nese for tidsånden. Han hadde en evne til å fange sine modeller i deres mest ubeskyttede og oppriktige øyeblikk, å vise både deres skjørhet og skjønnhet. Samtidig hadde han et skarpt blikk for hva som rent grafisk er effektivt. Slikt blir det moderne ikoner av. (Ordet «ikon», et av vår tids mest misbrukte, handler opprinnelig om bilder som er «vinduer» til den guddommelige verden, som er gjenstand for tilbedelse og i gitte situasjoner kan forårsake mirakler.)

Blant Terry O’Neills mest berømte bilder finner vi portrettet av David Bowie med gaucho-hatt og en enorm, steilende hund. Han tok mange bilder av Bowie på 1970-tallet. Dette ble tatt som promotion-bilde i anledning av Bowies Diamond Dogs-album i 1974. Bikkja, som Bowie selv hadde tatt med seg til fotostudioet, ble så oppspilt og aggressiv av en lyskaster at den kastet seg mot den, igjen og igjen, mens rocksangeren selv satt tilsynelatende uanfektet (og ikke helt nykter, ifølge O’Neill) på en kaféstol. Assistentene rømte i skrekk, mens Terry O’Neill knipset et av rockhistoriens mest minneverdige motiver.

Hans bilde av Frank Sinatra og hans entourage fra strandpromenaden i Miami i 1968 er et annet. Badegjestene ser sjokkerte ut mens Sinatra og en gjeng som kan minne om italiensk-amerikanere kommer togende, i full påkledning. Bildet satte for alvor i gang ryktene om at Frankie Boy hadde forbindelser til den italienske mafiaen. Ifølge Terry O’Neill var de filmarbeidere og bodyguards, og følget var på vei til opptak til spillefilmen Lady in Cement. Terry burde vite det; han var Sinatras faste fotograf i 30 år. En tilsvarende rolle hadde han overfor Elton John.

Forholdet mellom fotografen og hans faste, men bevegelige motiv er komplekst. Det man søker er ikke vennskap, men en relasjon som mer ligner den mellom lege og pasient. Vennskap betyr at fotografen må godta vedkommendes narsissisme og forfengelighet og blir en medarbeider (eller en medskyldig). Da er magien brutt. Til tross for alle sine sagnomsuste oppdrag betraktet Terry O’Neill alltid seg selv som fotojournalist, en enkel reporter.

Frank Sinatra, Miami Boardwalk 1968 (colourised). Foto: Terry O’Neill.

Det nitid arrangerte bildet av Faye Dunaway ved svømmebassenget har en bismak av skjebne. Det ble tatt 29. mars 1977 på Beverly Hills Hotel morgenen etter at Dunaway vant Oscar for sin rolle i den svarte komedien Network. Statuetten står på bordet foran henne, morgenavisene med alle hyllester ligger strødd rundt. Den nybakte verdensstjernen er i en slags sjokktilstand med blikket rettet mot evigheten. Fotograf og objekt kjente hverandre litt fra før. Etter en stund innledet de et forhold som varte i flere år mens begge var gift på hver sin kant. I 1983 giftet de seg, men ekteskapet ble ganske kortvarig. I ettertid mente O’Neill at det var en brøler å gifte seg med Faye. Han kunne utmerket trives med å befinne seg bak kamera, men ikke bak sin kone. Folk begynte å hviske om at han fikk sine oppdrag på grunn av henne, og det var ydmykende og urettferdig.

Dette fotogeniet hadde en beskjeden oppvekst. Han kom fra Londons cockney-østkant og ville mest av alt være jazztrommeslager. Foreldrene ville at han skulle bli prest. Tilfeldigvis fikk Terry jobb som ufaglært fotograf for flyselskapet BOAC, der han skulle ta bilder på Heathrow-flyplassen. En dag knipset han et bilde av en sovende mann i avgangshallen, omgitt av afrikanske høvdinger i fulle regalier. Ved nærmere ettersyn viste mannen seg å være innenriksminister Rab Butler. Bildet havnet på forsiden av engelske aviser. De fortalte ham at han hadde «blikket» — hva nå det måtte være — og fra 1959 var Terry O’Neill fast ansatt i en London-avis og fotograferte musikere og kjendiser.

Siden han hadde greie på musikk, ble han sendt for å fotografere noen av disse ville, langhåra popkometene som gnistret over himmelen tidlig på 1960-tallet. Slik møtte han både The Beatles og Rolling Stones

før folk flest ante hvem de var — eller hadde sett fotografier av dem. Terry O’Neill ble en av fotografene som dokumenterte «the Swinging Sixties», og vårt inntrykk av denne tiden hadde vært et helt annet uten hans innsats.

I KUNST-intervjuet fra 2015 sier han: «Det var vel ved å vise en oppriktig interesse for dem, vise at jeg var å stole på, få dem til å føle seg avslappet og sett. At jeg var interessert i mennesket bak fasaden. Og det tror jeg hjalp.»

Faye Dunaway Oscar (Outtake), Beverly Hills Hotel 1977. Foto: Terry O’Neill.