Under konstruksjon G, stilles ut under Årsutstillingen , Norske Kunshåndverkere ved KODE i Bergen. Foto Øystein Klakegg

Keramikkobjektene til Astrid Sleire utfordrer leirens myke uttrykk, men også øyets fornemmelse av rom og logikk. Skulpturene er motsetningsfulle. Skjøre former og kantete stabler. Selvhevdende og samtidig på grensen til kollaps.

Flere av skulpturene til Sleire har også allerede kollapset, enten under produksjonen eller under brenning i ovnen. Det er en uunngåelig faktor når man jobber med å finne grensen for hvor tynt, skjørt eller høyt terrakottaleire egentlig kan strekkes.

Astrid Sleire har jobbet i mer enn 30 år med keramikk. Hun tok hovedfag ved Høgskolen for Kunsthåndverk og Design i Bergen i 1988. I dag arbeider hun som førsteamanuensis i keramikk og leire på Kunstakademiet-Institutt for samtidskunst UiB, i tillegg til å utvikle egen praksis.

Det finnes ikke mye teknisk utstyr fremme i verkstedet hos Sleire. Hendene er hovedverktøyet. De definerer også skulpturenes størrelse. Det kommer vi tilbake til.

Arkitektonisk univers

– Fortell om hvordan du jobber.

– Jeg arbeider med leiren når den er helt myk. Først former jeg grunnelementer som plater og smale remser i leire som får vegger eller en kant. Enten bare med hendene eller med en enkel kniv. I denne utforskningen har jeg skrellet vekk det meste av tekniske hjelpemidler.

De fleste av Sleires objekter har et hulrom i seg. De fremstår dermed som litt skjøre eller sårbare.  Samtidig uttrykker de en tydelighet med sine skarpe kanter. Konturer som er litt uvanlige i keramikkarbeider.

Utsnitt av syv stabler. Foto Øystein Klakegg

Annonse

Er du i opposisjon til leirens grunnleggendende myke former?

– Både ja og nei. Jeg vil ha fram det myke, men når jeg trenger en kontrast så lager jeg en definert kant. Jeg tester både hvor langt jeg kan strekke materialet før konstruksjonen brister, og jobber samtidig med en fordypning i dette litt skarpe universet. Jeg hører ofte at uttrykket minner om noe arkitektonisk. Det er måten skulpturene settes sammen på som bidrar til uttrykket.

Keramikeren forklarer at grunnformene brennes før de settes sammen til en tredimensjonal form eller stabel. Den endelige skulpturen er limt sammen av glasuren. Det er i keramikkovnen objektene møter sin første store prøvelse. Sirlig balansert støtter de skjøre strukturene hverandre mens glasuren smelter og låser dem sammen. Eller de knekker under varmen. Kanskje ble tyngdepunktet en anelse feil, eller konstruksjonen for ambisiøs.

Sleires arbeider tematiserer linjen mellom selvhevdelse, mestring og sårbarhet.

Resultatet, når glaseringen er vellykket, gir komposisjoner som kan virke litt merkelige. Som om to former står i en uholdbar spenning mot hverandre, kanskje med en litt unaturlig vinkel, noe som skurrer.  

Stiller ut horisonter

Kunstneren jobber dynamisk i forhold til det enkelte utstillingsrommet, ser komposisjoner og linjer. Hvordan objektene kan kommunisere med hverandre gjennom grupper eller hver for seg. Objektene stilles ofte ut som mindre serier. Skulpturer som står i dialog med hverandre gjennom form og farge, eller som samlet utgjør et miljø presenteres på tilpassede hyller i galleriet.

Dermed oppstår fornemmelsen av å betrakte et spesifikt miljø mot horisonten.  En byggeplass, et utsnitt fra havna eller urbane silhuetter. Horisontlinjene både avgrenser og skaper illusjoner av størrelse og rom.  Dette gjelder seriene Under konstruksjon (R og G), som nå stilles ut i Norske Kunshåndverkeres  Årsutstilling, ved KODE. Et av verkene er også innkjøpt til KODE 1.

Under konstruksjon R, stilles ut under Årsutstillingen , Norske Kunshåndverkere ved KODE i Bergen. Foto Øystein Klakegg.

Fra en del av horisonten . Foto Øystein Klakegg

Å betrakte med hånden

Nå er Sleire inne i en kreativ fase. Nye objekter tar form i keramikkverkstedet i Bergen. Hun vet ikke helt hvordan resultatet blir, dette nye som skal stilles ut på KRAFT etter nyttår. Kanskje vil uttrykket variere litt i format og stil. Akkurat nå handler prosessen om å nullstille seg mentalt. Slippe taket i fullførte utstillinger, forrige fornemmelse av å tangere materialets ytterpunkt.

Men det kommer til å handle om skjøre linjer og massive stabler. Tredimensjonale former. Sleire er ikke ferdig med denne utforskingen som egentlig handler om å se med hånden. La erfarne fingre myse seg fram til den helt perfekte dybden i leiren. Kontrollere skjøtene i hulrommet som akkurat lar fire fingre passere. Teksturen kjennes riktig.  Objektet er ferdig. Forsiktig trekke seg tilbake og kontrollere at øynene bifaller hendenes taktile perfeksjonisme.

Som betrakter kan man kjenne en barnslig og helt uakseptabel trang til å løfte skulpturene, undersøke dem, kanskje til og med trykke litt forsiktig for å teste hvor mye konstruksjonen tåler. Tanken er en tidsreise tilbake til barnets sanseverden, der ingenting er sett før det er følt.

Kan det være slik at kunst som er laget med finjustert hånd, også henvender seg til betrakterens hånd? At objektet kommuniserer taktilt, en kroppslig appelering fra kunstner til betrakter?

Sleire bekrefter i alle fall at hun ofte får denne responsen. Voksne mennesker vil gjerne ta på skulpturene:

– Det kan selvfølgelig være risikabelt, men om jeg selv er tilstede pleier jeg å la publikum få kjenne og holde. Det går bra, ikke alle skulpturene beveger seg helt på grensen til kollaps. Men noen objekter tåler nesten ingenting. så er spørsmålet om jeg kan finne et nytt ytterpunkt i dette materialet. Skape noe med hendene som strekker leirens grenser enda litt til.

Syv stabler. Foto Øystein Klakegg