Audrey Tiffany

Hva får en tysker født bak Jernteppet i 1968 til å vie livet sitt til hyperrealistisk popkunst?

Du har garantert sett et Michael Moebius-bilde eller to. Marilyn Monroe, David Bowie eller Clint Eastwood med en diger, rosa tyggegummiboble midt i fjeset. Audrey Hepburn med alle Breakfast at Tiffany-juvelene og turkis tyggegummiboble, eller sett gjennom turkise persienner. Det kunne vært 1960-tallet, men det er nå.

For å benytte en forferdelig klisjé: Her er vi nødt til å lete i oppveksten etter en forklaring.

Michael Moebius er født og oppvokst i Pirna like i utkanten av Dresden i det som den gang var DDR. Som noen vil vite var Dresden den tyske kunsthovedstaden i gammel tid. Byen ble fullstendig ødelagt under en serie allierte bombetokter i 1945, som ikke en gang var strategisk nødvendige. Noen sentrumskvartaler ble gjenoppbygd i «bløtkakestilen» fra Stalin-tiden, men for det meste gjenoppsto kulturbyen Dresden som en grå betongørken.

Hvor er fargene? kunne en kunstnerisk begavet guttunge ha spurt seg selv. En pophit fra DDR på 1970-tallet med selveste Nina Hagen het Du hast den Farbfilm vergessen (Du har glemt fargefilmen), for å understreke hvor grått det var.

– I oppveksten la jeg sjelden merke til billedspråket som omga meg, fordi det aldri var spesielt spennende eller engasjerende, sier Moebius. – I ettertid trer det mye skarpere fram som grått og nøytralt, slik alt var under kommuniststyret i Øst-Tyskland. Nasjonalgalleriet i Dresden hadde imidlertid en flott samling klassiske utenlandske malere. De var unntaket.

Michael Moebius er en travel mann for tiden. Han er med oss på e-mail fra Los Angeles, Las Vegas eller hvor han for øyeblikket måtte befinne seg i Western Pacific-tidssonen. Tidsforskjellen gjør det mest praktisk å kommunisere asynkront.

I DDR produserte man altså sin egen popmusikk og sine egne westernfilmer, både av økonomiske grunner og for å begrense ideologisk smitte fra Vest-Europa. Men noe som tilsvarte europeisk og amerikansk reklamekunst eller pop art lagde de aldri?

– Nei, ikke noe slikt. Det var derfor for eksempel en Coca Cola-boks stakk seg slik ut, med den skarpe rødfargen og gjenkjennelige grafikken. Colaboksen gjorde kommunistene skrekkslagne, de så på det som en trussel.

Marilyn

Aladdin Sane Bubblegum

Annonse

– Hva er de første motivene du kan huske at du tegnet?
– Jeg begynte å tegne veldig tidlig. Noe av det første jeg kan huske, er at jeg kopierte østtyske og vesttyske pengesedler, og prøvde å få dem så realistiske som mulig. Så malte jeg byscener og Disney-figurer. Siden vi ikke hadde tegneserier, måtte jeg lage mine egne.

– Har du en følelse av at det du lager som voksen kunstner fremdeles har noe med oppvekstens «forbudte bilder» å gjøre?
– På noen måter ja. Skarpe farger og ikoner hadde en tendens til å fange blikket mitt. I militæret tegnet og malte jeg stadig små «pop art»-verker, ting som strengt tatt var «forbudt», men det var få som forsto hva de egentlig forestilte. På et tidspunkt kan jeg huske at jeg lagde et portrett av Arnold Schwarzenegger som The Terminator. Offiserene mine ante ikke hvem dette skulle forestille. Dersom de hadde skjønt at det var et portrett av Schwarzenegger, en vestlig filmskuespiller, hadde jeg blitt strengt straffet.

Michael Moebius var 21 år gammel da verden endret seg for hele hans generasjon og alle hans landsmenn. Hva kan han selv huske fra Murens fall?

– Jeg husker veldig godt den dagen. På den tiden var jeg vernepliktig soldat. Jeg var ute på en vanlig patrulje som tankfører da vi fikk beskjed over radioen. Selv om vi i øyeblikket var usikre på hva det kom til å føre til, følte jeg en form for ro strømme gjennom kroppen da jeg hørte nyheten. Da vi kjørte tilbake til basen, oppdaget vi at alle de høyere offiserene hadde forlatt postene sine. Jeg gikk inn i den store matsalen på militærbasen. Der var det nesten opptøyer. De unge soldatene, en flokk på nesten tre tusen mann, kastet matfatene sine i veggen og jublet. Allerede morgenen etter pakket jeg tingene mine og reiste hjem til familien.

Først og fremst er det tegner han er. Michael hadde tenkt å studere til ingeniør, men i stedet ble det Kunstakademiet i Dresden, en institusjon med 250 års historie og tungt renommé. Der gikk i sin tid både Kaspar David Friedrich, George Grosz og Gerhard Richter, og det var der det norske nasjonalromantiske geniet I.C. Dahl var professor på 1800-tallet.

Blondie Bubblegum

Kunst til salgs

Tizian og Caravaggio ble Michael Moebius’ mer «stuerene» forbilder som maler. Ved siden av de akademiske studiene fikk han øynene opp for en kunstner som for de fleste er ren kitsch — den amerikanske pin up-kunstneren Alberto Vargas (opprinnelig fra Peru). Vargas illustrerte artikler i Esquire og senere Playboy med en blanding av akvarell og airbrush-teknikk. «Varga girls» var et begrep i to generasjoners amerikansk kultur — de hang i militærforlegninger og på gutteværelser, sjeldnere i borgerlige og møblerte hjem. I dag er Vargas-originaler uhyre kostbare, selvfølgelig.

– Vargas var et absolutt geni på sitt felt, sier Michael Moebius. – Da jeg begynte som figurativ kunstner med pin up-aktige arbeider, var jeg voldsomt opptatt av ham, og kvinnefigurer har jeg alltid vært glad i å tegne. Jeg mener at han har en unik evne til å fange motivene sine, og gjør det med en fantastisk sødme og lekenhet.

Det er lett å få øye på Vargas i Michael Moebius’ Marilyn-bilder, for eksempel. Alberto Vargas tegnet også Marilyn en gang eller to.

– Men hva med den andre Moebius, det franske tegneseriegeniet som var døpt Jean Giraud?
– Da jeg begynte som kunstner, fikk jeg stadig meldinger fra folk som lurte på om jeg var ham. Jeg elsker tingene hans. Luc Bessons film Det femte element, som baserer seg på Moebius’ tegninger, er helt enestående og forut for sin tid.

– Så hvor kommer tyggegummiboblene fra, hvordan oppsto den opprinnelige ideen?
– Da jeg lagde mitt første tyggegummi-maleri, som var av Marilyn, hadde jeg ikke noen form for symbolsk betydning i tankene. Det jeg var ute etter å fange, var essensen av Marilyn, en muse jeg alltid kommer tilbake til fordi hun var så unik. Jeg ville bruke henne til å skape et eget uttrykk som ikke bare var unikt, men som i tillegg ga betrakteren noe helt uventet. Det målet har jeg holdt fast ved gjennom hele serien, å fremstille ikoner i et nytt og uventet lys.

Marilyn – Sugar

The Queen Bubblegum

Audrey Tiffany Blue II

Noen av Moebius’ verker er egnet til å reise den interessante og løpende debatten om «appropriering» i samtidskunsten. Den enes sitering er den andres tyveri, for å oppsummere så kort vi kan. Moebius har lagd flere malerier som har utgangspunkt i kjente fotografier. Dukker det opp copyright-problematikk når han lager slike ting?

– Jeg har heldigvis ikke hatt den typen problemer. Mine arbeider er veldig tidkrevende og begynner med utallige skisser, utkast og konsepter. Så, når jeg begynner å bli fortrolig med ideen min, går jeg i gang med å tegne og male motivet. Det er viktig for meg at mine bilder har et så selvstendig uttrykk at jeg ikke kommer i konflikt med legitime copyright-interesser. Selvfølgelig trenger jeg å referere andres fotografiske arbeider. I Bowie-bildet mitt, for eksempel, er det referanser til omtrent 15 forskjellige fotografier, og jeg gjorde to egne fotoopptak for noen av elementene.

– Men for å svare rent generelt — når du har suksess i kunstverdenen, vil det automatisk komme forsøk på å melke deg for penger på den ene eller andre måten, enten kravene har juridisk troverdighet eller ikke. Det er nesten blitt en egen bransje — sleipe advokater som prøver å få til raske og lønnsomme forlik på vegne av rettighetshavere.

Han selger godt og er populær blant samlere. Ingen artikkel om Michael Moebius er komplett uten en liste over kjendiser som har kjøpt bildene hans. Fra Paris Hilton og Rihanna til Gene Simmons og Hugh Hefner. Han nekter å svare på hvilken tyggegummi-smak han selv foretrekker, men i markedet er han mer Juicy Fruit enn Chili & Cinnamon, for å bruke den skalaen.

– Man må bare være takknemlig for den støtten og interessen man får, sier Michael Moebius. – Det er ikke slik at målet med det jeg gjør er å selge. Jeg lager bare ting som tilfredsstiller meg selv, og jeg håper at de som ser arbeidene mine, både verdsetter det og har en positiv opplevelse av dem.