Nasjonalmuseet, © Billedkunstsamlingene Kjartan Slettemark. Foto: Nasjonalmuseet
Kjartan Slettemark: Nixon Visions, 1971–74
Med litt godvilje – fordi kunstneren på dette tidspunktet var utvandret til Sverige – kan vi kalle Kjartan Slettemarks Nixon Visions det største og viktigste politiske norske kunstverket. Det består av en lang rekke collager av det samme fotografiet av den daværende amerikanske presidenten Richard M. Nixon (1913–1994), som holder en kaffekopp i høyre hånd. Koppen og hånden er fra en annonsekampanje for Gevalia kaffe, hvor svenske kjendiser (f.eks. Lill-Babs) hevet en fristende kaffekopp til forbrukeren.
Dette er ikke en uviktig detalj. I 1971 ble kaffefirmaet Gevalia fra Gävle kjøpt av den amerikanske næringsmiddelgiganten General Foods. En bit av «folkhemmet» ble solgt med hud og hår til USA-imperialismen, som er monsteret Nixon-figuren representerer i Slettemarks billedserie.
Det spørs om noen historisk begivenhet har radikalisert så mange kunstnere eller inspirert så mange kunstverk som Vietnamkrigen. Krigen er den uhyggelige underteksten i Nixon-bildene. Noen ganger stiger underteksten opp til overflaten, som når kaffekoppen plutselig er fylt av blod, eller Nixon har blod i munnvikene.
Men for det meste unngår Slettemark å bli overtydelig. Straks ligger det noe helt annet – et øye! – i kaffekoppen. Nixon Visions er i kjernen av sitt uttrykk ikke agitasjonskunst, men popkunst. Andy Warhols ånd hviler over disse bildene. Det masseproduserte objektet med røtter i reklamen, forestillingen om at vår tids ikoner produseres av massemediene. Nixon er Slettemarks Marilyn, men altså med et politisk bitt som er fremmed for den apolitiske Warhol.
Så klipper han ikonet opp og setter det sammen igjen, gang på gang. Nixon blir kaleidoskopisk, surrealistisk, bortimot abstrakt. Det er en applikasjon av Cut Up-teknikken, som ble oppfunnet av billedkunstneren Brion Gysin omtrent ti år før (og som vennen William Burroughs ble berømt for som romanforfatter). Deres teori er at oppklippingsmetoden avslører det ubevisste språket, den dypereliggende meningen. Nixon Visions blir en grundig visuell utforskning av den amerikanske presidentens psyke, en psyke vi vet atskillig mer om i dag enn da Slettmark begynte å klippe og lime ham.
I 1973–74 ble det gradvis avdekket at Nixon var en skurk. Det perfekte lydsporet til Nixon Visions er de hemmelige lydbåndopptakene av samtaler mellom presidenten og hans hjelpere om hvordan de skulle dekke over skandalen etter Watergate-innbruddet i juni 1972. I august 1974 måtte Nixon gå som president.
I ettertid, ironisk nok, viser det seg at ingen amerikansk president gjorde tilnærmelsesvis så mye for å få slutt på Vietnamkrigen.
Seks av Kjartan Slettemarks Nixon Visions fins i Stortingets kunstsamling. Først ble de tatt ned fra veggene som «for provoserende». Nå henger de på fast plass i Komitéhuset.