Profesjonelle kunstnere eller kunstneriske amatører?

Vanja Konradsen fra Frivillighet Norge foran forsamlingen. Foto: Geir Hareide Andersen

AKFO hadde invitert Anne-Grethe Thoresen til å snakke om profesjonalitet, og dét engasjerer alltid. Spørsmålet dukker opp fra tid til annen: Hva er egentlig en profesjonell kunstner? Er det nok å kunne leve av salg av det du produserer? Eller kan du gjerne sulte, bare du har riktig bakgrunn? Er dét profesjonelt? Må det finnes et profesjonelt stempel på både verkene og kunstneren? Eller må kunstneren ha gått på de riktige skolene?

Spørsmålene er mange, og svarene likeså. Og, om vi ser litt historisk på det:

Var van Gogh en ekte kunstner? Hans solgte jo kun ett maleri mens han levde; Den røde vingården i Arles for datidens 400 Franc. Eller ble unge Vincent profesjonell først etter sin død? Han hadde malt to utgaver av Doktoren. Den ene ble solgt til van Goghs svigerinne for 300 Franc. Det andre maleriet gikk i 1990 for tilsvarende dagens verdi – 150 millioner dollar.

Tynn utdannelse
I rettferdighetens navn, så er ikke Van Gogh alene på listen over kunstnere som ikke fikk applaus før de var borte: Kafka, Bach, Edgar Allan Poe og malere som Paul Gauguin, Claude Monet, Johannes Vermeer og mange andre. Vermeer hadde knapt noen utdannelse, men malerier som etter å ha ligget i dvale i rundt to hundre år boret seg inn i sjelen til kunstforståsegpåere. I dag er han stor. Men profesjonell? Vi må vel si ja til det.

Wikipedia synes ofte å vite mer enn oss: Ordet profesjonell kommer fra profesjon og det latinske ordet professio, som brukes for å beskrive et lønnet yrke som kjennetegner en spesiell fagkompetanse. Nå er det slik at kunstnerorganisasjonene har en del å si. De mener at et krav bør være at en profesjonell kunstner har deltatt på utstillinger med jury og har bakgrunn fra kunsthøgskole eller kunstakademi.

Penger = profesjonalitet …?
Kanskje vi bare skal si at profesjonelle kunstnere har valgt å leve av kunsten sin? Diskusjonen er ikke lagt død for det. Danseorkesteret Ole Ivars er uten tvil et meget profesjonelt orkester. Men lenge var Spellemanns-juryens mening at de ikke var bra nok, hørt ut fra ører med kvalitetsfilter. Men juryen måtte gi seg, for motstanden var kraftig.

I 1999 fikk Ole Ivars sin første av åtte spellemenn. De fant seg ikke i å bli nedvurdert som musikere. Dessuten var de ytterst profesjonelle og levde godt av yrket sitt, selv om mange anså levebrødet deres som fiduskunst. Ironisk nok var det albumet med «Nei – så tjukk du har blitt» som banet vei for den første prisen.

Norske Kunstforeningers syn
Til sitt forum på Sentralen i Oslo den 31. januar hadde AKFO altså invitert rådgiver Anne-Grethe Thoresen fra Norske kunstforeninger til å snakke om definisjon av profesjonell kunst. Hun inviterte også til diskusjon. Og diskusjon fikk hun.

I salen satt mange diskusjonsvillige medlemmer.

I utgangspunktet er ikke kunstner en beskyttet tittel. Like ubeskyttet som låsesmed, forfatter, osteopat og psykoterapeut. Thoresen fikk raskt definert hva profesjonell kunst er: Det er laget av profesjonelle kunstnere.

For å snakke om hva profesjonell kunst er, tenker jeg det er OK å ta utgangspunkt i å definere hvem en profesjonell kunstner er, sa Thoresen.- Og så gå ut fra at profesjonell kunst lages av en profesjonell kunstner.

Hun sa også at kunsten i selg selv nok ikke kan være profesjonell – det er det kunstneren som er. Så finnes det muligens noen kvaliteter man kan bedømme kunsten etter. Men kvalitet er et vanskelig begrep. Her kreves det kunnskap, sammenligningsgrunnlag og forståelse.

Bra nok uten formell utdannelse?
Fra salen kom det spørsmål om ikke en kunstner kan være bra nok uten formell utdannelse.

Og var ikke det viktigste at målet var å bringe kunsten ut til folket?
– Jo, svarte Thoresen. – I prinsippet stemmer nok det. Men husk at kunstforeningene har et viktig samfunnsoppdrag når det gjelder å formidle samtidskunsten..

At selvlærte eller kunstnere med manglende formell utdannelse også kan glede sitt publikum hersker det ingen tvil om. Det samme gjelder for litteratur, musikk og film.

At litt enkle former for kunst kan glede de store massene, er ikke noen garanti for en objektiv kvalitet på kunsten. Olsen-banden, Sputnik og kiosklitteraturens dronning, Margit Sandemo, er gode eksempler. Sistnevnte er faktisk Norges mestselgende forfatter. Men ikke bra nok for mange. Vi kan i slengen ta med fisker´n, elgen, sigøynerdamen og gråtende barn.

Viktig og bra med utdannelse
Thoresen: – Profesjonelle utøvere og personer med virke innen de profesjonelle kunstinstitusjonene legger til grunn at en profesjonell kunstner har en formell kunstutdannelse. Flere bruker begrepene «kunst» og «kunstner» bare om verk eller utøvere som har blitt kalt det av en profesjonell kunstner, kunstviter eller kurator og om utøvere som har fullført utdannelse ved en anerkjent kunstskole eller som har medlemskap i en kunstnerorganisasjon.

Utsagnet kalte fram en hyggelig mumling i salen.

Kanskje ble det siste ord om profesjonell kunst for denne gang …

Den dagen frivilligheten forsvant …

Det er 17. mai et helt vanlig sted i Norge. På skolen i bygda koker det. Musikkorpset har allerede vært rundt og vekket opp dem som liker å dra seg litt på dagen som samler hele landet. Nå selges det kaker, kaffe, pølser, brus og is. Håndballaget selger lodd, foreldrene i danseklubben plukker pølsepapir og servietter og gratulerer hverandre med dagen. Mange gleder seg til korpsets konsert, andre ser fram til turnoppvisningen. Her er hele bygda i sving. De står sammen.

Så kommer en melding over høyttaleranlegget som faren til en av guttene i 7. klasse har satt opp: Hei, alle sammen. En info er kommet fra regjeringen nettopp.

– Dessverre så har de bestemt å forby alt frivillig arbeid med virkning fra NÅ!

Folk kikker litt forvirret til høyre og venstre. Hva skjer, a’?

– Gratulerer med hva …?
Ledningen til høyttaleranlegget trekkes ut, pølsepapir forblir uplukket, kakeselgerne skuffer kakene opp i bokser. Kaffemaskinene blir kalde, det selges ikke flere lodd, vaktmesteren setter seg i bilen og drar. Potetløpet er avlyst, musikkorpset vil spille, men dirigenten har tatt med seg pinnen og tusler hjem. Tre eldre i rullestol har plutselig ingen skyss. Var det noen som sa gratulerer med dagen?

Ordtaket om at man ikke savner kua før båsen er tom, stemmer utrolig godt med frivillighetsarbeid. Det er selve limet i samfunnet. Fjerner du limet, ramler alt sammen. Men hvordan fungerer det egentlig …? Og for dem som har lyst; hvor skal de henvende seg? Og hvordan rekrutterer organisasjonene sine frivillige? Og … må du ha greie på fotball for å steke vafler på fotballkampen? Hva med kunst? Må du kunne noe om kunst for å gjøre en frivillig innsats i en kunstforening?

– For det er viktig, sier Roald Nilsen
Vi setter først over til styreleder Roald Nilsen i Akershus Kunstforeninger. Han innleder frivillig i Kunstforeningenes Forum om Viken, muligheter, nye samlingsarenaer, kunstopplevelser og penger. Viktig det òg. I tillegg til at Nilsen legger vekt på markedsføring og hvor viktig det er å vise seg fram.

Og samtidig som den buldrende styrelederen snakker varmt om kulturen i fylket – snart regionen – og at publikum snart skulle bli mer opplyst om kultur og frivillighet, så dukker direktøren i Norske kunstforeninger opp.

– Susanne Svenseid – du er så hjertelig velkommen, her er du blant venner, smiler Roald Nilsen og føler at han nå kan sende avgårde det første innlegget. Som er Vanja Konradsen fra Frivillighet Norge.

Vanja Konradsen
Vanja begynner med å snakke om penger. Eller ikke-penger.

– Det er gratis å bruke folk fra frivilligheten, sier hun. – Men ting koster jo penger for det. Vi får et bra tilskudd fra Kulturdepartementet. Kanskje det egentlig burde vært fra Helse- og omsorgsdepartementet? For de har jo forstått det; frivillighet er viktig for folkehelsen. Én ting er at vi får hjulpet mange mennesker, noe annet er følelsen du sitter igjen med.

Vanja snakker om forskjellige typer engasjement; fra det digitale til det fysisk aktive. Og selv om hun er meget begeistret for sosiale medier, må folk nok forstå at disse mediene er mer enn bare Facebook og å like og skryte av det andre skriver.

Å hjelpe hverandre har alltid vært en viktig kultur her i Norge. Hvis alle gjør litt, slipper noen å gjøre så mye. For det er ikke mye som kommer av seg selv. Bare se på begrepet dugnad. Selv om ikke alle er like glade i å melde seg på dugnad, så setter alle pris på resultatet.

Magiske frivillige
Frivillige rydder opp etter orkaner, plukker søppel i fjæra, besøker syke og eldre, er med i Røde Kors, Unesco, Kiwanis og bryterklubben ”Nelson”. Det var frivillige som fikk bygget opp igjen Cuba. I Småland i Sverige var det frivillige som fikk ryddet opp etter en kranglevoren Gudrun – den livsfarlige orkanen.

Du finner frivillige over alt og i alle land. Frivillig arbeid betraktes generelt som en altruistisk aktivitet der et individ eller en gruppe yter tjenester uten økonomisk eller sosial gevinst. For ordens skyld; altruisme er det omvendte av egoisme. Noe vi har mer enn nok av i samfunnet.

– Frivillighet handler om M, sier Vanja – og forklarer: Mennesker, motiver, meninger, mestring og medbestemmelse. Du får mer enn bare god samvittighet av å melde deg frivillig – du tilegner deg også kunnskap og kompetanse.

Kvinner søker menn!
Kontaktannonse? Vel … egentlig ikke. Men faktum er at frivillighetslivet mangler menn på alle områder. Selvfølgelig også innen kunstforeningene. Det spiller ingen rolle om du ikke vet hvem Clara Peeters var eller om Picasso var keivhendt eller ikke. Vi trenger ikke kunsteksperter – vi trenger noen som kan dra over gulvet med en våt klut, åpne galleriet før en utstilling, skjenke kaffe eller bake en kringle. Og er du mann og er bra på kringle … ja, da trenger vi deg! Om du er flink til å henge opp bilder også.

– Ikke vær engstelige for å ta en telefon eller møte direkte i en av foreningene. Spør om det er noe du kan gjøre. Å hjelpe til i en kunstforening er et viktig bidrag til samfunnet.

Utvanning av frivillighetens valuta
Vanja kan ikke få ramset opp mange nok fordeler ved å bli med i frivillig arbeid:

– Du treffer mange mennesker, lærer noe nytt. Kanskje du er ny i landet og ønsker å få litt bedre dreis på språket? Du støtter lokalsamfunnet og en viktig sak du brenner for. Frivillighet er mye mer enn bare et ord på tolv bokstaver.

– Hva med litt betaling? Spørsmålet kommer fra salen.

– Penger, gjentar Vanja. – Om du betaler, vanner du ut hele frivillighetens valuta. Og uansett; da kan du virkelig kalle deg for lavtlønnet.

– Når du skal rekruttere nye frivillige, så må du ha gjort hjemmeleksa di, mener Vanja. – Hva skal du bruke den frivillige til? Vær tydelig på hva du tilbyr og hva folk skal gjøre. Og hvorfor melder noen seg frivillig? Prøv å finne ut hvorfor de kommer. Hva forventer de seg? Og hva forventer DU deg?

Hva kan gå på trynet?
Frivillighet omtales også ofte som amatørenes festdag: Uorganisert, dårlig planlegging, ansvarsfraskrivelse og rot. Dessverre …

– Det er noe som kan drepe motivasjonen. Blant annet: Ordet NEI, konflikt, kontroll, inkompetanse, rare rutiner, rapporter og rotete regnskap, manglende svar på viktige spørsmål og mangel på tilbakemeldinger.

– Har du noen løsninger? ville en fra salen vite.

– Ja, sier Vanja. Forenklinger. Ikke pakk inn ting i vanskelige vendinger. Og ta alle oppgavene på alvor.

Har du noe på hjertet, i lomma eller i kikkerten? Vil du snakke, hviske, lage noe, selge noe, steike noen tørre vafler eller bare være et blidt menneske som liker å snakke med hyggelige bokstaver? Bli med og gjør verden et bedre sted å være i. Klikk deg inn på www.frivillig.no – og finn noe som interesserer deg. Men fort deg – vi trenger deg!

Medlemmer med mange meninger

Etter et flott møte med mange interessante vinklinger tok vi en prat med tre av medlemmene: Leif Nyland, kunstner og leder fra Fredrikstad, Merethe H. Mertens fra Modum og Elisabeth Bondoux fra Nesodden kunstforening.

Elisabeth Bondoux fra Nesodden kunstforening. Foto: Geir Hareide Andersen

– Fornøyd med møtet og programmet?
– Veldig, Merethe er raskt frampå. – Dette trengte vi. Veldig bra å få høre både om profesjonalisme innen kunst og om frivillig arbeid.

– Jeg har vært med på et slik program tidligere, sier Leif. – Det er interessant å diskutere profesjon. Det er absolutt en nyttig arena.

Ferdiglaget kunst
Medlemmer i kunstforeninger liker å diskutere. Og diskusjoner om kunst har eksistert så lenge kunst er tilbudt et publikum. Pissoaret til Marcel Duchamps ble satt på en pidestall i 1917 , døpt til ”Fontene” og skapte ikke bare diskusjoner og sinne, men også forakt for ”billig” kunst; kunst som var ”ferdiglaget”.

Andre som holdt på å få juling for sin kunst var komponisten Igor Stravinskij. Det modernistiske dansedramaet ”Våroffer” fra 1913 skapte kaos da det ble presentert. Folk kastet til og med blomsterpotter på scenen. Ballettdanserne danset med føttene pekende innover og satte hele fotbladet ned på gulvet. Og musikken? Den inneholdt mange nye innslag for sin tid., både med hensyn til tonalitet, taktart og dissonans. Det ble opptøyer i teatrets salonger og politiet ble tilkalt.

Litt for mange kjønnsorganer …
Bare på grunn av kunst. Og da Michelangelo skulle jobbe med Jesu Oppstandelse i det sixtinske kapell på oppdrag av paven, ble verket omdøpt til Dommedag da de som den gang var moralens skarpe voktere fikk se så mange kjønnsorganer. Det ble en vanvittig diskusjon. I tillegg til en mer enn høylytt krangling mellom kardinal Carafa og Michelangelo. Det hele ble ”reddet” av en ”buksemaler” etter Michelangelos død. Diskusjoner, klager, sensur og meninger. På 1500-tallet som i dag.

De tre debattantene Elisabeth, Merethe og Leif krangler lite. Men de liker en diskusjon. Det er bra med noen nye ører å snakke til.

– Jeg synes møtet var meget seriøst planlagt og gjennomført, sier Elisabeth. Jeg synes det var veldig spennende å høre Vanja Konradsen fra Frivillig.no. Jeg som trodde at frivillighet stort sett var Røde Kors.

– Ja, Leif er enig. – Og hørte du alle de mange mulighetene hun nevnte for å få med frivillige? Det er mye der jeg skal ta med tilbake til Fredrikstad.

Trenger alle slags folk
Merethe mener at foredraget om frivillige åpnet mange nye dører.

– Det er jo ikke bare skoleungdom. Vi kan bruke alle slags folk. Det er helt fantastisk.

Men rekruttering av frivillige er ikke så enkelt. Nå ble omkvedet at det gjaldt å tenke utenfor boksen og bruke litt mer spennende ordvalg, ikke bare ”vil du bli frivillig …?”

Hva med diskusjonen om proffe og amatører? Har den noe for seg? Leif synes det er litt dumt å sette et slikt skille.

– Har de noe å bidra med, ønsker vi dem velkommen.

– Hos oss på Nesodden har vi et krav om at de skal være medlemmer i Norske Billedkunstnere, NBK sier Elisabeth. – Men, én gang i året har vi en utstilling som er åpen for alle medlemmene. Av og til leier vi ut lokalene til andre kulturaktører som f. eks til den lokale jazzklubben.

– I Modum prøver vi å ligge et par år i forkant. Og vi er ganske tro mot kriteriene til kunstforeningen.

Husk at vi også skal selge!
Merethe snakker om viktigheten av å løfte opp ”coming stars”. Vi har med alle slags bidragsytere og viser både verk av profesjonelle og det som regnes som håndverk. Men når det er juleutstilling, skal det selges så du hører pengene synger i kassa. For selv ikke kunstforeningen klarer seg uten klingende mynt.

– I Modum har vi også et samarbeid med kulturskolen som er tilstede når vi har utstillinger, forteller Merethe. Det samme med den lokale filmklubben. Det gir oss bedre perspektiv og påfyll.

– Vi skal lage et lite stipend som vi tar fra egne midler, sier Elisabeth litt stolt. Vi ønsker å påskjønne en ung kunster som er på vei opp i området vårt på Nesodden.

Kom igjen med Viken
Og hva mener trioen om det nye livet som kommer i Viken? Fra Halden til Hardangervidda. Og med visjonen: Viken viser vei. Bokstavrim og gode greier. Eller allitterasjon som akademikerne kaller det.

– Det er fordeler og ulemper som alt annet, men vi må fokusere på det positive og se mulighetene, mener Merethe.

– Vi blir en større familie, humrer Elisabeth. – Flere å bli glade i.

Leif er enig. Han ser bare fordeler:

– Jeg tror det blir lettere å samarbeide foreningene i mellom. Det synes jeg å merke allerede: Det er også spennende når noe nytt starter opp. Jeg tror det ligger en del muligheter her som ennå ikke er kommet opp i dagen, med enda tettere samarbeid. Når det er sagt, så blir kanskje geografien og logistikken litt mer uoversiktlig i forhold til tidligere.

Til slutt; hva gjør de for å skape litt blest rundt egne aktiviteter i egne foreninger?

– Kommer jo ikke utenom Facebook, sier Leif. – Der får vi mange hyggelige og viktige tilbakemeldinger.

– Ja, og Instagram, sier Elisabeth. – Vi bør dessuten reklamere for hverandre.

– Det er viktig, legger Merethe inn. – Og vi må få folk fra kommunen til å komme og støtte opp om det vi gjør.

Vi trenger banebrytere
Det gikk ikke like pyntelig for seg da Claude Monet, Edouard Manet, Pablo Picasso og Edvard Munch presenterte sine tidlige verk. Hadde de gitt seg for kritikerne, hadde vi ikke fått mye du kan kalle for ekte kunst i dag. Og vi har også mye å takke uredde kunstnere som Caravaggio, Gustave Courbet og den russiske avantgardekunstneren Kasimir Malevitsj for. Maleriene hans sies å ha skremt vannet av både Hitler og Stalin. Sistnevnte likte overhodet ikke moderne kunst i noen form …

Malevitsj blir også regnet som grunnleggeren av suprematismen og malte sitt berømte ”Svart Sirkel”. En svart runding … Om han provoserte? Han skal være glad for at ingen skiskyttere var i nærheten da han stilte det ut for første gang i 1915. For da hadde det blitt plaffet rett ned uten strafferunder. Og keiseren kunne fått seg noen nye klær.

Det er godt at vi har noen som har turt å bane vei for oss publikummere. Og godt at vi har engasjerte medlemmer i våre fantastiske kunstforeninger.

Så vi får noe fornuftig å se på, kritisere, snakke om og elske eller hate …