S Y N E R G I er Trudy Wiegands største utstilling hittil, og står på Hadeland Glassverk 14.9.–10.11. Tittelen er beskrivende for motivene: Samspill mellom flere faktorer som forsterker hverandre slik at den kombinerte effekten blir større enn summen av de enkelte faktorenes bidrag. Foto: Hege Finsrud

Aktuell

Separatutstilling
14. sep – 10. nov2019

– Livet består av kontraster, men også myke overganger. Ofte er man både sterk og sårbar på samme tid. Dette ønsker jeg at maleriene mine skal vise. Ved noen av maleriene vil det henge forstørrelsesglass for at publikum virkelig kan gå inn på detaljene, altså overgangene, som jeg har brukt hundrevis av timer på. På avstand ser de kraften og kontrastene, sier Trudy Wiegand. 14. september åpnet hun sin største separatutstilling på Hadeland Glassverk med over 50 abstrakte malerier, grafikk og glass i limit edition, utviklet med teamet på Hadeland.

Det er et utfordrende landskap og uttrykk Trudy Wiegand beveger seg i: en abstraksjon av ord og stemninger. Lyset i det mørke. Imponerende kilometer med fargenyanser fra mørkt til lyst. Det kan se såre lett ut: farger satt sammen og rent litt hit og dit, smale streker som sprekker og tynne og tykke lag. Men det er lett å avsløre en amatør kontra en svært dyktig maler når det kommer til det abstrakte uttrykket. Wiegand er den hardt arbeidende abstrakte maleren som ikke gir seg før enhver kvadratcentimeter er gjennomarbeidet til fingerspissene og avstemt til helheten. I tillegg stiller hun seg komplett naken ved å la publikum granske motivene med forstørrelsesglass! Trudy er den ambisiøse, dyktige kunstneren som kan jobbe i 40–50 timer med nitide detaljer i et inferno av farger og former uten å miste balansen med det intuitive – og nettopp i denne kontrasten oppstår nerven, det som gjør at bildene lokker deg inn i lagene. For hvor er vi i disse landskapene? Dette universet? Under isen? Skogen? Lysning? Arkitektur? Mikroplan? Kosmos? Hvordan kan man skape stillhet i så heftige og sterke motiver? Selv beskriver hun det slik:

– Jeg pleier å si at uttrykket og teknikken min er en krysning av kontrollerte tilfeldigheter og svært bevisste, detaljerte strøk. Jeg kontrollerer tilfeldigheter ved å løfte opp, bevege og legge ned maleriet. Altså, jeg kontrollerer noe som tilsynelatende ser ut som det er ukontrollert. Men hvor vi er, er et godt spørsmål! Når jeg skaper et maleri, er det på en måte som om jeg ser mot noe som ikke nødvendigvis er konkret … Jeg ser mot en åpning. Jeg ser over et antydende vann. Jeg ser mot et lys. Jeg ser gjennom mørket. Jeg ser ut mot noe udefinert, diffust, uklart, likevel ikke fremmed. Livet opplever jeg derimot som veldig konkret, og det er lite som er udefinerbart i det daglig liv. Det er lite abstraksjon, kan du si, i ukedagene våre. Kanskje er det derfor jeg er så tiltrukket av den abstrakte kunstformen? Jeg vil undres. Jeg vil stusse over noe. Jeg vil oppdage nye ting underveis. Det abstrakte kan være utfordrende; det handler om å male noe som skal fremstå som et maleri, uten at du kan vise til noe konkret … Men jeg startet å male figurativt, og har fortsatt noen bestillingsoppdrag med mer figurative motiver som båter og byer. Likevel er det viktig med den abstrakte friheten for meg.

Fragments III

Annonse

Trudy forteller at utgangspunktet for hvert motiv er ofte en tittel og et utvalg farger; en palett. Lyset er plassert svært bevisst i hvert maleri; håpet, som danner et sentrum øynene trekkes mot. En kraft i mørket.

– Jeg ser aldri for meg et ferdig bilde i hodet, men når jeg har tittelen, og dermed ideen, danner det seg fort en retning som bildet skal bevege seg i. Jeg kikket i går på meldinger jeg har sendt til meg selv, og der er det mange ord og fremtidige titler fra noe jeg har lest, hørt, sett og følt: «Whisper in a wind storm» – så vakkert – og for eksempel «Bioluminesensce» – jeg elsker det ordet! Paletten settes før jeg maler, og det er sjelden jeg viker fra den koloritten underveis. Jeg jobber med bildene på gulvet, og på et visst punkt må oljen tørke. Da jobber jeg ofte på flere bilder i samme fargetoner.

Birkebeiner fra Norge og beach-girl fra Sydney

Det var kjærligheten som brakte henne til Norge i 1991, men det var ikke før hun møtte sin rake motsetning og advokat, Anders, som hun nå har to barn med på 15 og 17 år, at hun bestemte seg for å bli boende i Norge.

– Jeg har bodd over halvparten av livet mitt her nå. Jeg anser meg som veldig norsk, jeg var til og med en ivrig birkebeiner i mange år, men jeg vil alltid være en Aussie beach-girl fra utkanten av Sydney. Fra Australia har jeg tatt med meg, bokstavelig talt, sanden fra stranden jeg vokste opp på. Den er brukt i hvert eneste maleri jeg har malt, tatt med i poser fra hvert årlig besøk i Australia.

Trudy vokste opp med en far som malte hele livet, men som aldri ville stille ut. I dag har moren en hel garasje med hans verk. I 2012 ble hun invitert som én av tre kunstnere til å lage kunstverket for Nobels fredsprisdiplom. Hun har hatt mange vellykkede separatutstillinger i godt etablerte gallerier og er fullbooket med utstillinger frem til 2021. Ved siden av å male er hun en dyktig grafiker. I 2007 skjedde en endring i kunstnerskapet hennes:

– Jeg leide et ledig lokale på Majorstuen, prutet kraftig ned leieprisen til noen få tusenlapper og satte i gang det som nå kalles en pop up-utstilling, som varte i kun 3 dager. Ingen Facebook, ingen Instagram, bare word of mouth. Det ble en utrolig respons, alt ble solgt med unntak av ett maleri som jeg beholdt selv. Da skjønte jeg at de som hadde kjøpt denne gang, gjorde det ikke for å være snill mot meg eller var i familien min. De gjorde det fordi de falt for arbeidet mitt. Det var et turning point. Likevel har jeg måttet jobbe beinhardt i deltidsjobber ved siden av det å være kunstner: I IT-bransjen, flybransjen og turnhall-bransjen! For at jeg skal få ro til å skape kunsten min, har jeg måttet ha kontroll med at regningene har blitt betalt.

Gold dust sparkle

Glory days

– Men hvor kommer denne kraften fra, en meditativ stillhet midt i det komplekse havet av farger og former?

– Det er ikke alltid jeg selv har energien, selv om jeg prøver å ivareta meg selv ved å være veganer og trene. Jeg ønsker at det skal fremkomme en energi i arbeidet mitt … en kraft … i kontrastene. Sårbarheten, hvis man skal menneskeliggjøre den, ligger i de myke overgangene. Selv de lyse partiene er kraftfulle. Jeg er nok selv eksplosiv og samtidig myk som et lam. Bildene er kanskje et statement over en slik personlighet.

Hver morgen går Trudy til atelieret bak Slottsparken, et hus i en av Oslos eldste trehusbebyggelser. Er hun i flyt, kan hun male i 12–13 timer. Kveldene går med til å administrere salg, gallerier, forsendelser og grafikk-produksjon. Hun har nå ventelister på sine malerier. Barna kaller det en «chill» jobb, men selv understreker hun at hun er ekstremt rutinert, målbevisst og dedikert. Det siste året har kun dreiet seg om en ting: utstillingen på Hadeland.

– Det største bildet måler 1,2 x 5 meter og er malt på rull. Jeg liker å jobbe stort, og det er en ære å få lov til å kunne vise frem slike verk i en separatutstilling. At jeg på toppen av det har blitt invitert til å lage en egenprodusert glass-serie, sammen med det utrolig dyktig glass-teamet fra Hadeland, er noe som jeg skal ta med meg resten av livet. Jeg gleder meg masse, også til å kunne vise familien at jeg ikke har slappet av og chillet på atelieret, jeg tror de kommer til å bli overrasket, avslutter Trudy.

 

– Vi er svært glad for at Trudy både vil stille ut hos oss og samarbeide med vårt glass-team denne høsten. Vi har en lang tradisjon med å vise landets fremste samtidskunstnere, og Trudys verker har fått en svært god mottagelse og solgt godt på tidligere utstillinger. Hun jobber i et rom mellom abstraksjon og landskap. Hennes unike visuelle språk resulterer i malerier som gjør at sporene etter kunstneren og lerret blir borte – og i stedet danner et organisk felt der betrakterens sinn kan vandre.

Foto: Hege Finsrud