Trude Schjelderup Iversen med Ida Ekblads «Just Audio» i bakgrunnen. Foto: Niklas Hart

Aurora Passeros 16 meter høye verk Coral Vision henger i Stortingets glassgård. Foto: Niklas Hart

Bak enhver stor utstilling og offentlig kunstprosjekt  står en kurator. Men hvem er nå disse personene som opererer i kulissene og skaper fantastiske visuelle opplevelser for publikum? KUNST har tatt en prat med et knippe av landets fremste kuratorer, og i denne utgaven har vi snakket med Trude Schjelderup Iversen om hennes arbeid ved KORO – kunst i offentlig rom.

Du er aktuell som kurator for Stortingets nye kunstprosjekt som nylig åpnet i Prinsens gate. Men du arbeider som seniorkurator i KORO – Kunst i offentlige rom. Hva er KORO?
– KORO er statens fagorgan for kunst i offentlige rom, og har ansvar for å kuratere, produsere, forvalte og formidle den kunsten som realiseres i det offentlige rom. Dette gjelder spesielt den kunsten som befinner seg i offentlige bygninger, men også kunstverk og kunstproduksjoner som fremtrer i en større offentlighet. Vi arbeider også med kunnskapsutvikling og har nylig lansert Kuratorpraksis + det offentlige rom, der vi blant annet samarbeidet med University of Southern California om et intensivt utdanningsprogram for aktører som arbeider eller vil arbeide med kunst utenfor museumskonteksten.

Som kurator i KORO arbeider jeg hovedsakelig med å kuratere kunstprosjekter, men også med kunnskapsutvikling i institusjonen. KORO er en stor og dominant aktør innen feltet Kunst i offentlig rom, og har den siste tiden også sett det som sin rolle å ta ansvar for kunnskapsfeltet som følger vår store produksjon i hele landet, blant annet ved å arrangere konferanser og fordypningsprogram. Dette er noe vi ser blir stadig viktigere.

Hvordan arbeidet du på Stortinget?
– Jeg hadde ansvaret for å lede og kuratere utsmykkingsprosjektet i forbindelse med rehabiliteringen av deres lokaler i Prinsens gate. Dette var en unik sjanse til å se på kunsten i Stortingets samling, og tenke korrigerende når nye kunstnere skulle få slippe til i den viktige offentligheten Stortinget representerer.  

I dialog med Stortingets Kunstutvalg foreslo jeg kunstnerne og utviklet det kuratoriske hovedgrepet for kunstprosjektet som fikk tittelen Materialets Tale. Kunstens taktile språk. Utgangspunktet er kunstfeltets pågående vending mot materialet og det taktile, samt en særlig interesse for tekstil. Det var min jobb som kurator og prosjektleder å sørge for at denne taktile vendingen kunne oppleves og erfares av publikum i form av nyproduksjoner og innkjøp av kunstnerne Ida Ekblad, Ane Graff, Ann Cathrin November Høibo, Goshka Macuga, Aurora Passero, Outi Pieski og Else Marie Jakobsen.

Goshka Macugas vev The Fable of the Wolf, the Pola Bear, the Reindeer and the Cosmonaut måler 557 x 370 cm dekker en hel vegg i resepsjonsområdet i nyrenoverte Prinsens gate 26 (Stortinget).

Annonse

Hva skal til for å lykkes med et slikt kunstprosjekt?
– Verkene må fungerer godt i de omgivelsene de nå skal henge permanent, deres innbyrdes dialog må kjennes relevant og plasseringen må ivareta hvert enkelt verks integritet. Ulikt en utstilling som er temporær, er det andre hensyn og problemstillinger en må håndtere når verkene befinner seg i offentlige bygg.

Vi gjorde to store nyproduksjoner, et 50 m2 stort tekstilarbeid av Aurora Passero samt et stort bestillingsverk av prisbelønte Goshka Macuga, også et tekstilverk, som handler om klimautfordringen vi står overfor. Begge kunstnerne skapte verkene med en intelligent form for stedssensibilitet, noe som var svært spennende. Mens Passero arbeidet formalt og med det arkitektoniske rommet, fordypet Macuga seg i arkivmateriale rundt demonstrasjonene på Eidsvolls plass, og Norges rolle og ansvar som oljenasjon. Også Ida Ekblads nye verk Just Audio er laget spesielt til dette prosjektet, og sammen med selektive innkjøp av viktige verk av Ann Cathrin November Høibo og Outi Pieski ønsket jeg å tilføre en annen energi til Stortingets kunstsamling, samtidig som jeg tematiserte operative eksklusjonsmekanismer i offentlige samlinger.

Jeg var inspirert av Else Marie Jakobsens verk Dromedarene og tekstilkunsten fra 1994, et protestverk som allerede befant seg i samlingen og som nå fikk en ny plassering. Alle kunstnerne er kvinner, noe som fint balanserer den sterke overvekten av mannlige kunstnere i samlingen for øvrig.

For meg lykkes et kunstprosjekt når det klarer å formidle en hovedfortelling som engasjerer, forankret i at de enkelte verkenes høyst individuelle problemstillinger er ivaretatt på en god måte.

Schjelderup Iversen pakker utt et maleri av Outi Pieski.

Du har både studert og undervist kuratering i New York. Er det forskjell på hvordan amerikanere og nordmenn ser på kunst i offentlige rom? 
– Institusjonene som arbeider med kunst i det offentlige rommet er ulike, og finansieringsgrunnlaget for denne kunsten er svært forskjellig. Den faglige diskusjonen har likevel mange berøringspunkter fordi feltet er internasjonalt. For eksempel er Suzanne Lacys begrep «new genre public art» en slags felles faglig historie. Begrepet beskriver hvordan kunstnere økende grad beveger seg fra å lage permanente verk eller monumenter til å arbeide – ofte i samarbeid med lokalbefolkning – om sosiale spørsmål relevante for steder de arbeider eller bor. Den sterkeste forskjellen opplever jeg når jeg arbeider med amerikansk «social practice», en kunstretning som ofte går inn i sosiale felt og gjerne områder forbundet med utenforskap, som det nordiske velferdssystemet er designet for å ivareta. Norske kunstneres produksjon er dessuten i all hovedsak finansiert av det offentlige, mens dette er fraværende i det amerikanske kunstfeltet. Men begge miljøene deler en «do it yourself»-kultur som kontinuerlig skaper nye nedslagsfelt for kunsten. 

Tar publikum kunst i offentlige rom litt for gitt? 
– Både ja og nei. I KORO opplever vi ofte et stort og bredt engasjement når et verk som befinner seg i det offentlige rom skal fjernes eller ikke kan realiseres. Tenk bare på det sterke engasjementet rundt Jonas Dahlbergs 22. juli-verk, Vanessa Bairds maleri til regjeringsbygget og ikke minst Picassos to verker i Y-blokka.

Kunst som befinner seg i offentlige rom, har andre forutsetninger for å bli lest og krever en annen type formidling enn den kunsten som befinner seg i utstillingslokaler, som publikum selv har oppsøkt. Dette er en stor og kontinuerlig utfordring som dette feltet må ta på alvor.

Hvordan synes du kunst-offentligheten har forandret seg de siste 10 årene? 
– Selve ideen om offentlighet har forandret seg radikalt med fake news, no platforming og oppsplittingen av den moderne ideen om en felles offentlighet. For kunstfeltet er også premissene for synlighet/usynlighet stokket om på. Jeg synes det er interessant og givende at en institusjon som KORO nå i større grad prioriterer å samarbeide med institusjoner som når en litt annen offentlighet enn vi gjør selv. Jeg tror det er styrkende for fagfeltet og de parter som er involvert; institusjonene, kunstnerne og publikum.

Hvis du skal trekke frem noe spennende prosjekter i regi av KORO det neste året, hva vil du nevne da? 
– Da vil jeg trekke frem et mangeårig samarbeid jeg har hatt med den amerikanske kunstneren og pioneren Suzanne Lacy (f. 1945). I løpet de neste to årene skal vi produsere en ny performance i det offentlige rom som tar utgangspunkt i de nordiske landenes forhold til migrasjon, med et spesielt blikk på høsten 2015 da «flyktningkrisen» fant sted. På Henie Onstad Kunstsenter får Lacy en stor retrospektiv utstilling av selektive verker fra fire tiår, og vi produserer en internasjonal konferanse om hvordan museer og kunstinstitusjoner kan ta hånd om den kunstretningen som gjerne omtales som «social practice», altså ofte tidsbasert, forankret i aktivisme, offentlige performance, osv. Hvordan kan kunst som sosial praksis innlemmes i en kunstsamling? Hvordan kan denne kunstretningen, som i økende grad anses som sentral i historien om samtidskunst, knyttes til andre kunstretninger siden 60-tallet? Når er det meningsfylt å reaktivere tidligere prosjekter, og hvordan kan det gjøres? Dette er bare noen av problemstillingene dette prosjektet reiser, og vi ønsker å utveksle og dele disse spørsmålene og dilemmaene i form av en offentlig konferanse. Prosjektet produseres i samarbeid med KORO og Henie Onstad Kunstsenter og realiseres i 2020–2021.

 

Trude Schjelderup Iversen (f. 1974) er cand.philol. med hovedfag i filosofi ved Universitetet i Bergen. Tidligere daglig leder i Unge Kunstneres Samfund (UKS) og teorilærer ved Center for Curatorial Studies, Bard College, New York. Hun arbeider som seniorkurator i KORO (Kunst i offentlige rom) og er ph.d.-kandidat i kunstteori ved UiO.

Hun har skrevet tekster om kunst og teori til ulike tidsskrifter, fagblader, kunstkataloger og bøker Egne bøker inkluderer Materialets tale. Kunstens taktile språk (2019), Critical Issues in Public Art – The Reader (2019, medredaktør Nora C. Nerdrum) og The New Administration of Aesthetics (Torpedo Press 2007, medredaktør Tone Hansen).