Anselem Kiefer. The High Priestess / Zweistromland, 1985-1989. 196 bøker i to bokhyller i stål, glass og kobbertråd. 455 x 816 x 180 cm. Astrup Fearnley Samlingen. Foto: Vegard Kleven.

Bli med til Anselm Kiefers magiske myteverden, der bøker er hellige relikvier og bly kan fly.

Aktuell

Anselm Kiefer – Bøker og tresnitt
30.5.–15.9. 2019
Astrup Fearnley museet

Astrup Fearnley Museet har et nært forhold til den tyske kunstneren Anselm Kiefer (f. 1945). I sommer markeres dette med en utstilling av Kiefers bøker og tresnitt, som er plassert i «Kiefer-salen» der de fra før har tre av hans monumentalverker. Denne maleren, skulptøren, grafikeren (med mer) forbindes først og fremst med sine store — av og til enorme — ting, men han anslår at han bruker mer enn halvparten av tiden sin på bøker og andre små verker.

Bøkene er «kunstnerbøker» i et opplag på én. De blir vist i glassmontere, mens de større motivene henger rundt. Bøkene er lagd med et mylder av teknikker. Den mest beryktede av dem heter «20 års ensomhet» og inneholder flekker av kunstnerens egen sperma, skvettet på nå og da i løpet av de tyve årene det tok ham å lage boka.

Yppersteprestinnen
Kiefer er en helt sentral kunstner i Astrup Fearnley-samlingen. Direktør Gunnar B. Kvaran forklarer hvordan det henger sammen:

«Da Hans Rasmus Astrup åpnet Astrup Fearnley Museet for publikum i 1993, hadde han kjøpt og installert Anselm Kiefers monumentale bokhylle, noe som ble et imponerende statement for det nye private samtidskunstmuseet. Kiefer var allerede en viktig og godt etablert kunstner, og bokhyllen er et ikonisk verk i hans kunstnerskap. Han er en av de store kunstnerne i vår tid, og verkene hans har på et vis satt standard, ambisjon og kvalitet for Astrup Fearnley Samlingen.»

«Bokhyllen» er et verk som heter The High Priestess, et av trumfkortene i tarot-stokken. Kortet står for feminin innsikt, intuisjon, visdom og profeti. Verket har også en tysk tittel, Zweistromland. Det betyr «de to elvers land», det vil si landet mellom Eufrat og Tigris, der skriftspråket og sivilisasjonen begynte. Slik er alle verker av Kiefer, enten de er store eller små. De har lag på lag av betydninger, symboler og mytologi.

The High Priestess fra 1986–89 er 11 meter bredt, nesten 5 meter høyt og veier 25 tonn. Det er blitt flyttet én gang, fra museets gamle lokaler ved Bankplassen til nybygget på Tjuvholmen, og å omplassere noe slikt er som en mindre militæroperasjon. I de solide, men lutende stålhyllene står rundt 200 bøker lagd av bly. En fem meter høy glassplate skiller de to «elvene», og skaper samtidig et inntrykk av hele verket som en oppslått bok.

Alle bøkene har innhold, det er skrift og symboler på alle sidene, men det er skjult for betrakteren. Det hun eller han ser på litt avstand, ligner nesten skremmende på et brent bibliotek — blygrå, forkullede, forvridde og sprikende sider. Ingenting er permanent i Anselm Kiefers verden. Vår samlede visdom kan forkulles på et øyeblikk. Apropos og ironisk nok, kanskje, er bly det eneste materialet som beskytter mot radioaktiv stråling. Og endelig var bly et av de viktigste materialene for alkymistene. Bly er prima materia, første skritt på veien til å fremstille gull. Assosiasjonene til alkymi peker tilbake på tarot-motivet igjen.

Slik er litt av historien om The High Priestess, muligens det mest fascinerende kunstverket på norsk jord.

Om sine bly-biblioteker (det fins et par til, selv om de ikke er fullt så spennende) sier Kiefer selv at de er ikke monumenter over den utdøende skriftkulturen, men over «fortellingenes tid». Ikke desto mindre fikk han for et par år siden den tyske bokhandlerforeningens fredspris for sitt arbeid.

Foto: Charles Duprat

Bly kan fly
I fjor ble innbyggerne i New York kjent med en annen av Anselm Kiefers monumentalskulpturer. Den har tittelen Uraeus og sto på 5th Avenue mellom Rockefeller Center-skyskraperne fra mai til juli 2018. På bakken står en søyle omgitt av kolossale bøker av bly. En slange kveiler seg oppover søylen. Øverst svever en bok med et par veldige ørnevinger, også i bly, som vekker assosiasjoner til egyptiske solsymboler.

Slangen som kveiler seg rundt en stav, kjenner vi som Merkur-symbolet eller asklepion-staven, symbolet for apotekere og legekunst. Uraeus, symbolet for foreningen mellom Øvre og Nedre Egypt i antikken, består av en kobraslange og en gribb. Verket henspiller også på Nietzsches Så talte Zarathustra, hvor han beskriver ørn og slange i en form for omfavnelse, en kjærlighetsdans.

På spørsmål om han også har hatt den tyske keiserørnen (som også nazistene benyttet) i tankene, svarer Kiefer: «Nei, faktisk ikke. Ørnen fins som maktsymbol i alle kulturer. Den er global.»

Men det kanskje mest tiltalende for ham: Å få bly til å fly. Det er det ypperste paradokset. Han har lagd bombefly og jagerfly av bly. Noen av dem er lastet med bøker, og pyntet med valmuestilker og strå. En utstilling av disse i København tilegnet han forfatteren Louis-Ferdinand Céline og hans Reise til nattens ende.

«Historien viser at noe er feil med hvordan menneskeheten er konstruert,» sier Anselm Kiefer. «Hvis mennesket var et fly, ville det falt ned.»

Under en reise til Israel i 1984 fikk han innsikt i det jødiske dramaet, studerte kabbalaen og la denne til sin palett av symbolstoff. Men Anselm Kiefer må ikke nødvendigvis ut av Europa for å finne mytologisk materiale. Det fantes rundt ham der han vokste opp, ikke minst som vrakgods etter Hitler-tidens dyrking av germansk historie og mytestoff.

Han har malt en serie bilder av Teutoburgerskogen, der det store slaget mellom romerske legioner og germanske stammer fant sted rundt Kristi fødsel. Han har malt Valhall, enten det nå er midt under Ragnarok eller like etter. Og han har lagd flere ting inspirert av Nibelungen-kvadet, som også lå til grunn for Wagners Ringen-syklus. I det store og hele har Kiefers motivkrets nokså mye til felles med black metal-kulturen og dens sterke fiksering på religiøse symboler og apokalypse-fortellinger. Han er imidlertid tyngre enn noen av dem. Bly er det tyngste metallet.

Anselm Kiefer, Ladder to the Sky, 1990-1991. Foto: Tore H. Røyneland

Å gå på vannet
Anselm Kiefer ble født 8. mars 1945, nøyaktig to måneder før Tyskland kapitulerte under annen verdenskrig. Huset familien bodde i ble bombet i stykker dagen før, så Anselm ble født i en sykehuskjeller. Selvfølgelig husker han ikke krigen, og like selvfølgelig har omstendighetene likevel preget alt han har bedrevet som kunstner. Som liten gutt lekte han med murstein, det eneste det var overflod av i ruinene av Det tredje rike. «Post-apokalyptisk» har blitt et litt slitsomt moteord, men det er en stemning man ikke kommer utenom hos ham.

Byen het Donaueschingen og ligger helt sør i Tyskland, ved grensen til Sveits. Familien var katolsk, og Anselms første nattverd var en av begivenhetene som ledet ham inn på tanken om å bli kunstner. Han er også sønn av en kunstlærer.

Han var ni eller ti år gammel, tok dette svært alvorlig og hadde forberedt seg veldig. Han regnet med at under nattverden ville han komme til å få en form for åpenbaring, et spirituelt aha-øyeblikk. Etterpå var det fest, han fikk presanger og et alterlys til minne om begivenheten. Men det skjedde ingenting. Denne skuffelsen fikk ham til å tenke at de store åndelige opplevelsene fikk man skape seg selv.

Først tenkte han selvfølgelig å bli forfatter. Kiefer er en sterkt litterært orientert kunstner. Bøker og forfattere dukker stadig opp som tilegnelser eller titler i verkene hans: «til Jean Genet», «til Paul Célan», «til Ingeborg Bachmann», eller et lite verk som består av en kvinnekropp i krinoline med bøker istedenfor hode, «Sappho».

Anselm Kiefer begynte sitt kunstnerskap med en solid kontrovers. Kledd i sin fars Wehrmacht-uniform stilte den 24 år gamle kunststudenten seg opp på forskjellige steder og gjorde Hitler-hilsen som fotografisk performance. I ett av bildene «går han på vannet», altså står på en glassplate over et fylt badekar. (Dette henspiller på en vits fra nazi-tiden om at Hitler gikk på vannet fordi han ikke kunne svømme.) Serien var ment som en advarsel mot å glemme og fortie, men mange tok dette opp i aller verste mening, og det skapte hindringer for ham senere. Disse kaotiske årene, da blant annet Baader/Meinhof-banden herjet som verst, kaller tyskerne interessant nok «Die bleierne Zeit» (blytiden).

 Han studerte kunst i Düsseldorf under Joseph Beuys, en annen figur som gjerne ville minne sine landsmenn på hvor de hadde trådt feil. På denne tiden begynte han å male, eller male og applisere på lerreter. Ideene hans er ganske nært beslektet med Beuys’ bruk av talg og filt som fortellende medium.

Anslem Kiefer. Mohn und Gedächtins 2008-2015. 450 x 1400 x 1200 cm. © Anslem kiefer. Foto: Georges Poncet. Private collection.

Anslem Kiefer. Uraeus, 2. mai-22. juli 2018, Rockefeller Center. © Anslem Kiefer. Foto: Rob McKeever. Courtesy Gagosion, Public Art Fund, and Tishman Speyer.

Uværets farger
Kiefer brukte glass- og keramikkskår, strå, tre og planterester, begynte å gni sand og aske på lerretene for å lage en impasto, en tykk og deigaktig overflate. Dette kunne han kombinere med bruk av ild eller skvetting med syrer til han fikk den effekten han var ute etter. Etter hvert kom det til skjellakk, hår, tekstiler, kritt, solsikker og selvfølgelig bly. På Ladder to the Sky, et bilde som tilhører Astrup Fearnley-samlingen, er det også blitt plass til en autentisk fangedrakt fra konsentrasjonsleir og skinnet av en veldig stor kvelerslange. Bildet blander kabbala-symbolikk med Bibelens fortelling om Jakob og himmelstigen.

Man kjenner igjen en Anselm Kiefer på lang avstand; den ser ut som om et uvær er på vei. Som regel er de landskapsbilder. Av og til kan han minne om J.N.W. Turners malerier av naturkatastrofer. Koloritten og teknikkene hans er ikke for eksperimentets skyld, men for å skape illusjonen av et rom der vi kan ta opp de største og mest alvorlige spørsmålene. De som i bunn og grunn er så store at få forfattere våger seg på dem. Og som kanskje diskuteres best slik Kiefer gjør det, gjennom symbolenes og mytenes språk snarere enn i form av fortellinger eller narrativer.

«Verkene hans er i stor grad inspirert av litteraturen, men de er ikke illustrerende,» sier Gunnar Kvaran. «Han konstruerer lag på lag med ikke-lineære fortellinger der han blander sammen bilder, ord, tegn og symboler som krever at betrakteren går inn i verkene som en medskapende leser og iakttaker. Kiefer har utmerket seg som en av de mest nyskapende og lærde kunstnerne i internasjonal samtidskunst.»

I sin natur består dette verket både av blytung materie og av gebrekkelige og ikke-permanente ting. En gang Kiefer hadde en stor utstilling i USA, kom en konservator bort og ga ham en eske. Den inneholdt all materien som hadde ramlet av bildene hans under transport og opphenging.

«Det er hva jeg vil kalle en ekte konservator!» kommenterer Anselm Kiefer.

 

KILDER:
– Astrup Fearnley Museet
– Richard Calvocoressi: Anselm Kiefer: Uraeus Interview (gagosian.com 2018)
– Ole Robert Sunde: Til Anselm Kiefer’s The High Priestess/Zweistromland (Morgenbladet, mai 2001)
– Art is Spiritual, kunstnersamtale med Tim Marlow, Louisiana kunstmuseum 2010 (video, Louisiana Channel).