Keith Haring Drawing Series January 1982. Foto: Joseph Szkodzinski. © Haring Foundation/ Collection Noirmontartproduction, Paris

Han skapte en umiskjennelig stil; en slags blanding av primitivisme, serietegning, graffiti, modernisme og abstrakt ekspresjonisme. Og Keith Haring var ikke fremmed for å gi sine fornøyelige figurer en høylytt politisk stemme. Tate Liverpool åpner en stor utstilling av hans verk i sommer.

Aktuell

Keith Haring vises på:

  • Tate Liverpool
    14. juni–10. november 2019
  • BOZAR, Brussel
    5. desember 2019–19. april 2020
  • Museum Folkwang, Essen
    22. mai 2019–6. september 2020

I en skolegård i Harlem i New York er det satt opp en mur med et maleri som viser fallende figurer, et dødninghode og budskapet «Crack is Wack». Verket ble laget av Keith Haring (1958–1990) i 1986. Harlem var da midt inne i en crack-epidemi. Det er ikke overraskende at skolen ga plassen til nettopp Keith Haring og dermed unngikk et mer vanlig budskap à la «Just Say No». Haring kunne gatas språk: hip hop, graffiti, street style. Han skapte seg et navn samtidig med Jean-Michel Basquiat i en periode da kunstscenen i New York hadde et kraftig oppsving. I motsetning til Basquiat som forlot gata til fordel for galleriene, hadde Haring ett bein i hver leir og beveget seg mellom kunst og aktivisme, enten temaet var droger, kjernevåpen, LQBT-rettigheter – eller aids; sykdommen som skulle frata ham livet da han var 31 år.

Kunstneren som alle har sett verkene til

Utstillingen hos Tate Liverpool viser hele bredden i Harings kunstnerskap, forteller kurator Darren Pih.

– Keith Haring hadde en kort karriere, men var enormt produktiv. Han hadde alltid arbeidet i høyt tempo, men da han forsto at han ikke hadde så lenge igjen å leve, ble det nærmest frenetisk. Han malte, både til gallerier og offentligheten, arbeidet med keramikk, holdt utstillinger og performancer, jobbet med musikkvideo og arrangerte klubbkvelder. Parallelt med alt dette var han en ivrig aktivist og designet plakater og flyere som han selv delte ut på gata.

Det unike ved Keith Harings posisjon er at mange som aldri har hørt navnet hans, likevel har sett produktene hans – som T-skjorter, plakater eller gatekunst. Og selv om figurene hans har mange fellestrekk, gjentok han aldri en komposisjon. Darren fortsetter.

– Noen motiver er fremtredende i verkene hans: hunder som uler, flyvende tallerkner, babyer og enkelte seriefigurer. Han hadde en veldig spontan stil, oppildnet av samtidens kraftfelt; det kunne være politisk debatt eller videospill, og han hadde en sentral rolle i New Yorks kunstverden og i tidens motkultur.

Og tidsånden var en annen, ikke minst ga aids opphav til holdninger som at sykdommen var «Guds straff» og mye annen styggedom, holdninger som Haring kjempet mot, samtidig som han agiterte for trygg sex.

Crack is Wack, Harlem Schoolyard, NYC 1986. Foto: Joseph Szkodzinski. © Haring Foundation/ Collection Noirmontartproduction, Paris

Tegneserier og kunst

Keith Haring ble født i 1958 og vokste opp i Kutztown i Pennsylvania, i en verden preget av tegneserier. Faren var ingeniør, men tegnet serier i fritiden, ofte sammen med sønnen mens de fant på historier. Harings første forbilder var Walt Disneys figurer, Snurre Sprett og Snoopy.

Tidlig i tenårene sluttet Haring seg til The Jesus Movement, en kristen evangelisk bevegelse, men mistet troen etter noen år. Deretter haiket han gjennom USA og livnærte seg ved å selge T-skjorter. Darren fortsetter.

–  I 1976 begynte han å studere kommersiell illustrasjon ved Ivy School of Professional Art i Pittsburgh, men gikk lei og sluttet etter en stund. Han ville heller fokusere på sin egen personlige kunst. Da han fikk jobb ved Pittsburgh Center for the Arts, fikk han for alvor øynene opp for Jackson Pollock, Mark Tobey, Jean Dubuffet och Pierre Alechinsky. Av disse skulle Alechinsky med sine veggmalerier med kalligrafiske tegn bli den viktigste for ham. Sterkt inntrykk gjorde også en forelesning med Christo – om hvordan han pakket inn hele bygninger og broer. Det fikk Haring til å fundere på hvordan hans egen kunst skulle kunne fungere i det offentlige rom.

I 1978 flyttet han til New York for å studere maleri ved School of Visual Arts. Samtidig eksperimenterte han med video og finleste bøker av William Borroughs, skrevet med «cut up»-teknikk der biter av tekst først ble klippet ut for så å bli satt sammen igjen og gi ny mening.

Og nå fikk New Yorks befolkning øynene opp for Keith Haring.

En radikal kunstutstilling

Haring fikk et enormt stort publikum i New York etter at han – som en slags gerilja-aksjonist – bega seg ned på New Yorks T-banestasjoner og malte med hvitt kritt på de sorte veggene som ventet på nye reklameplakater. «Here today, gone tomorrow», med andre ord. Uten eget atelier betraktet han T-banen som sitt eksperimentlaboratorium. Hans Radiant Baby gjorde også sitt inntog på denne tiden, han brukte den til å signere verkene sine. Iblant ser babyen ut til å være hans alter ego, men ikke minst er den et symbol på menneskets iboende muligheter.

Verkene på T-banestasjonene fikk mye oppmerksomhet. Han holdt også egne utstillinger og performancer på Club 57, som ble filmet av fotografen Tsewng Kwong Chi. I 1982 deltok han i en stor gruppeutstilling, The Times Square Exhibition. Darren fortsetter.

– Utstillingen er blitt kalt 80-tallets første radikale kunstutstilling. Dette var før Times Square ble «renovert»; utstillingen fant sted i et forlatt lokale, med pornosjapper og massasjeinstitutter vegg i vegg. Over 100 kunstnere deltok, deriblant Kiki Smith og Jenny Holzer, og graffitikunstnere som Lee Quinones  och Fab 5 Freddy. Og det var her dyr og menneskeansikter for første gang dukket opp i Harings kunst.

Nå skjøt karrieren fart for alvor. Haring ble venn med Jean-Michel Basquiat, Madonna og Andy Warhol. Spesielt ble vennskapet med Warhol avgjørende for Haring. At Warhol roste ham og formidlet kontakter, førte til at han kunne gjøre sin entre på ledende gallerier og museer, ikke bare i USA, men også i Europa. Haring svarte med å skape figuren Andy Mouse, en kombinasjon av Andy Warhol og Mikke Mus, som dukker opp i flere malerier.

Keith Haring, Ignorance = Fear 1989. Poster. © Haring Foundation/ Collection Noirmontartproduction, Paris

«Høyverdig» kunst og gatekunst

Harings inntreden i ledende gallerier medførte at han nå kunne arbeide i offentligheten uten å ty til geriljaaksjoner. I 1984 inntok han den internasjonale arenaen. Han utførte flere veggmalerier i Australia, blant annet på National Gallery of Victoria og Australian Centre for Contemporary Art. Deretter sto Rio de Janeiro og Paris for tur. I 1986 ble han spurt om å male på Berlinmuren. Verket ble hele 300 meter langt, med røde og svarte figurer som holdt hverandre i hender og føtter i en lang kjede på gul bakgrunn, et signal om støtte til frihet og solidaritet. Darren fortsetter.

– I 1986 viste han sin første store separatutstilling, på Stedelijk Museum i Amsterdam, en svært prestisjefylt begivenhet. Nå hadde også prisene på Harings gallerikunst skutt i været, men han følte seg ikke helt komfortabel med det. Derfor åpnet han en pop-up-butikk i New York, Pop Shop, hvor han solgte signerte litografier, plakater, T-skjorter og annet til overkommelige priser. Dette så han på som en fortsettelse av hvordan han jobbet den gang T-banen var hans eksperimentlab, og som en måte å bryte ned grensen mellom «høyverdig» kunst og gatekunst på.

Det var i denne perioden Harings kunst ble stadig mer politisk. Han engasjerte seg både kunstnerisk og i praksis mot apartheidregimet i Sør-Afrika, mot kjernekraft og i aids-problematikken.

80-tallet er kanskje ikke så lenge siden, men det er viktig å ta tidsånden i betraktning. Man snakket om «Guds straff» og «homo-pest», samtidig som myndighetene i mange land besluttet å ikke bruke ordene «hiv» og «aids» i sin elendige informasjon til allmennheten, men bare opplyse om at det fantes et farlig virus. Darren fortsetter.

– Haring var åpen om sin homofili, og han raste mot myndighetenes håndtering av aids-spørsmålet. Informasjonen var mangelfull, så han agiterte engasjert for trygg sex via alt fra plakater og flyere til arbeid i frivillige organisasjoner. Da han så i 1988 fikk beskjed om at han selv hadde aids, brukte han enda flere krefter på å informere andre om sykdommen og hvordan det var å leve med den.

Keith Haring handing out No Nuke Posters at a No Nuke Rally, Central Park, NYC 12 June 1982. Foto: Joseph Szkodzinski. © Haring Foundation/ Collection Noirmontartproduction, Paris

Et veggmaleri i Pisa

Utstillingen løfter også frem Harings omfattende sambeid, ikke bare med kunstnere, men også med artister og moteskapere. Han designet blant annet tekstiler til Vivienne Westwood og Malcolm McLarens  høst/vinterkolleksjon 83/84. Darren fortsetter.

– Haring ble kjent med Grace Jones gjennom Andy Warhol, og i 1985 samarbeidet de om en live-forestilling der Haring malte kroppen hennes i sin umiskjennelige stil. Warhol dukket opp og tok en serie snapshots, men de mer elegante bildene var det Robert Mapplethorpe som sto for.

Men tiden begynte å renne ut for Haring. I juni 1989 reiste han til Italia for å lage et veggmaleri på Sant’Antonio-klosteret i Pisa. Det ble hans siste offentlige verk. Tilbake i New York fortsatte han å arbeide med aids-spørsmålet til tross for at han stadig ble svakere, blant annet designet han et litografi i anledning FNs proklamasjon av 1990 som «Stop AIDS Worldwide Year».

Keith Haring døde 16. februar 1990. 4. mai ble det arrangert  minnegudstjeneste i en fullsatt Cathedral of St. John The Divine i New York, med over 1000 personer til stede.

Keith Haring, Untitled 1983. Woodcut. All Haring Works © Keith Haring Foundation