Thora Dolven Balke: Safety Measures (2012–2019). Fargeprint fra scannet original polaroidfotografi. © Thora Dolven Balke og Cavalo, Rio de Janeiro 

Utstillingen mind moves with matter, body blends into space ved Kunsthall Trondheim tematiserer individets plass i helheten. Det kroppslige i forhold til rommet. Gjennom ulike kunstnere ses samtidig det menneskelige i lys av samtidens miljøutfordringer.

mind moves with matter, body blends into space vises i perioden 8.5.-18.8.19. Verk av de norske kunstnerne Thora Dolven Balke, Ann Iren Buan og Brit Dyrnes presenteres sammen med ungarske Tibor Hajas, romansk svenske Éva Mag og amerikanske Francesca Woodman.

Menneske og miljø
Tilstedeværelse og bevegelsen mellom sårbarhet og styrke kan sies å være fellesnevneren for alle verkene. Samtidig er bredden i materialer og utrykk stor.

Katrine Elise Pedersen ved Kunsthall Trondheim forklarer at de ulike kunstverkene bidrar med refleksjoner rundt materialitet og forholdet mellom individ og rom. Samtidig har perspektiver knyttet til omsorg og menneskets forhold til natur vært sentrale i kurateringen:

– Flere av utstillingene på Kunsthall Trondheim har hatt fokus på dagens miljøutfordringer. Mennesket har en tendens til å sette seg selv i sentrum, mens dagens klimaendringer tvinger fram en innsikt om at vi ikke innehar hovedrollen i det økologiske systemet.

Det ligger noe sårt i individets søken etter å finne sin plass i verden. Men når man løfter blikket og ser menneskehetens trang til å erobre, ta plass og vinne terreng, veksler perspektivet.

Leirekroppene til Mag er tunge og lite fleksible. Preget av levd liv. Foto: Aage A. Mikalsen/ Kunsthall Trondheim

Annonse

Alt har sin bevissthet
– Kan du si litt om forholdet mellom individ og rom?
– Rommet man er i – rammen – definerer erfaringen og utfoldelsen av selvet. Her er det kroppslige og vår bevegelse i rommet viktig. I et større perspektiv har vi evnen til å endre rommene og dette er sentralt med tanke det som dominerer våre ’rom’ i dag: miljøutfordringene.

Flere verk reflekterer et drømmende univers?
– Ja, en poetisk tilnærming er tydelig. Utstillingen settes i relasjon til 1600-tallsfilosofen Margaret Cavendish, som blir tema for en konferanse som arrangeres i regi av Margaret Cavendish Society i Trondheim i juni.

Cavendish argumenterte for at alle ting og alt i naturen har sin form for mentalitet. En egen bevissthet og evne til opplevelse. Grensene mellom menneske og natur blir i det perspektivet diffuse. Vi er alle en del av en større helhet.

Foto, papir og skulptur
Thora Dolven Balke jobber med foto i glidende overganger mellom det digitale og analoge. Menneskekroppen i ulike miljøer viser trangen til utfoldelse, men også behovet for å synke inn i noe og la seg absorbere. Bildene veksler mellom en biografisk dokumentasjon og et landskap av metaforer. Dolven Balke viser spenningsfeltet mellom samhørighet og utsatthet.

Ann Iren Buans skulpturer av papir og tørrpastell er massive, hele 2-3 meter i høyden. Det store står samtidig i kontrast til et sårbart uttrykk som delvis smuldres opp. I silhuett minner skulpturene om menneskeskikkelser, teksturen gir assosiasjoner mot hud som kan rives opp. Man kan også skimte ruiner. Buans arbeid kan ses som en refleksjon rundt forgjengeligheten i møte med tidens kompromissløshet.

Brit Dyrnes bidrag består av 50 keramiske skulpturer. Noen er brente og glaserte, andre rå, alle utstråler en sterk tilstedeværelse. Uttrykket er nonfigurativt samtidig som assosiasjonene kan dras mot noe fast, naturlig og solid. Som fjell, jordmasser og is. Men også kropper som noe utstøtt leter etter et balansepunkt.

De massive elementene på jordkloden er også sårbare. Flere tusen år gamle isbreer ved polområdene kan ikke motstå temperatur som stiger. Dyrnes skulpturer billedliggjør på et vis det filosofiske standpunktet til Cavendish: Alt har sin bevissthet. Kanskje også en stemme for den som lytter.

Ann Iren Buan: Castles (Dark Aqua) (2018). Tørrpastell, papir, gips, Acrylic One, armering. © Ann Iren Buan og BONO 2019. Foto: Jon Benjamin Tallerås

Brit Dyrnes: En tilstand (2016–), detalj. Keramiske objekter, leire. © Brit Dyrnes og BONO 2019.
Foto: Erik Børseth, Synlig design og foto.

Absorbsjon
Ungarske Tibor Hajas er representert med fire fotoverk som er dokumentasjon av performancer.
I det ene arbeidet ser det ut som at kunstneren bruker egen kropp til å utføre et maleri. Gjennom prosessen reflekteres menneskets vekslende styrke og underlegenhet i forhold til sine omgivelser. Den sterke kroppen tar regi, men etter hvert blir mennesket nærmest absorbert i eget maleri.

I et miljøperspektiv kan Hajas verk oppleves som en refleksjon rundt hvor store avtrykk man kan sette på sine omgivelser før prosessen blir selvutslettende.

Éva Mag vokste opp i et Romania preget av diktatur, etter hvert har kunstneren etablert seg i Sverige. Gjennom 10 kropper av leire utforsker Mag sårbarheten i tilstedeværelsen. Hvordan sinn og kropp påvirkes av flukt og forflytning. Tyngden av traumer blir tydelig, men også betydningen av omsorg og menneskeverd.

Leirekroppene har Mag skulpturert ved først å sy en kroppslignende form av tekstil, for så å fylle den med våt leire. Skulpturene er massive, tunge og vanskelige å bevege. Når de likevel flyttes mellom utstillinger skades de stadig, de revner og oppløses. Slitasjen er følger av levd liv, kroppene fremstår som slitne. Stadig mindre fleksible og tilpasningsdyktige. 

Amerikanske Franscesca Woodman er kjent for en variert sort-hvitt produksjon innen foto, video og tegninger. Woodman er representert med 16 foto der egen kropp og rommets strukturer flyter over i hverandre. Bildene reflekterer rundt individets autonomi i forhold til omgivelsene. Enkeltmenneskets posisjon i forhold til helheten. Tapet, speil og slitte murvegger preger og absorberer mennesket. Woodman tematiserer eksistensielle spørsmål rundt individ og fellesskap, originalitet versus tilpasning.

Mennesket er ikke sentrum
mind moves with matter, body blends into space er kuratert av Helena Holmberg, med Katrine Elise Pedersen som assisterende kurator.

Det å anerkjenne menneskets avhengighetsforhold til naturen krever selvransakelse.

– Mennesket kan ikke fortsette å sette seg selv i sentrum men må redefinere sin posisjon og rolle, avrunder Pedersen

Hajas foto av performance. Har mennesket regi, eller absorberes vi i eget bilde? Foto: Aage A. Mikalsen/ Kunsthall Trondheim

Francesca Woodman: Angels, Rome, May 1977–August 1978 (1977–78) Estate sølvgelatin-print.  © Selvaag-samlingen, courtesy Peder Lund og BONO 2019