Luottat betyr spor på nordsamisk. Utstillingen presenterer samisk kunst, kunsthåndverk og doudji. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum

Ville vi forholdt oss annerledes om urfolks kunnskap og tradisjoner hadde en tydeligere posisjon i samtiden? Luottat, som betyr spor på nordsamisk, er tittelen på Kunsthall Svalbards aktuelle utstilling. Frem til 01.08.19 presenteres samiske spor i dagens sårbare Arktis.

Aktuell

Nordnorsk Kunstmuseum har sitt hovedsete i Tromsø, men drifter også Kunsthall Svalbard i Longyearbyen. Det er utvalgte verk fra deres samling av samisk kunst som nå vises i det spesielle samfunnet ved Nordpolen.

Sentralt i utstillingen står Iver Jåks, en pioner i det samiske kunstfeltet. Hans installasjon Fri rekonstruksjon av to installasjoner er et kunstverk uten en bestemt form, orden eller rekkefølge på sine deler. Gjennom utstillingsperioden vil verket settes sammen på ulike måter i møte med publikum. I likhet med flere av kunstverkene i utstillingen, setter Jåks’ verk spørsmålstegn ved vår forståelse og vårt forhold til kunst – dens tradisjoner, mening, politikk, estetikk og funksjon.

Kunst, kunsthåndtverk og doudji                                                                        

Gjennom Luottat presenteres verk i glidende overganger mellom kunst, kunsthåndverk og doudji (samesløyd). Inger Blix Kvammens smykkekunst  Drømmebæreren henter spor fra nomadisk livsførsel på den russiske tundraen. Aslaug M. Juliussens tekstilverk Tiden, er et nitidig arbeid av langsomme teknikker og en fabulering over endring og prosess. Lars Piraks Saltripa er saltbeholdere karvet ut av reinhorn. Sammen med John Savios maleri Reinkalv og andre verk speiler utstillingen et tradisjonelt levesett med referanser til hele det nordlige urfolket.

På en stillferdig måte åpnes det for spørsmål og dialog rundt fortid, samtid og framtid. Hvor skal vi hen og hva tar vi med oss av kunnskap og verdier.

I forgrunnen: Iver Jåks «Fri kontruksjon av to installasjoner» (1997) er utstillingens sentrale verk. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum

Annonse

Skarp kontekst                                                                                                    
Utstillingen inviterer til ro. Et avdempet rom for refleksjon. Men konteksten, plasseringen i Longyearbyen, bidrar til en brodd på utstillingen.

Longyearbyen er et moderne, urbant sentrum midt i det ville Arktis. En gradvis nedtrapping av den tradisjonelle gruvedriften har funnet sted samtidig som stedet har utviklet seg til å bli et av verdens mest eksotiske reisemål. Folk kommer fra hele verden for å oppleve vill natur, se isbjørn, vandre i tusen år gamle isbregrotter, eller oppleve de spektakulære lysforholdene som bare opptrer ved polområdene.

Samtidig er Svalbard et av de stedene der miljøpåvirkningen er mest tydelige og alarmerende. Dyrelivet trues av at temperaturen stiger raskt. Hva kan samisk kunst si om viktige problemstillinger i dagens Arktis, som spørsmål rundt eierskap til land og naturresurser, selvstendighet og miljø?

Svalbard – moderne nasjonsbygging                                                                      
Svalbard mangler historisk et urfolk, er dette å vise samisk kunst på nøytral grunn?

Spørsmålet rettes til Jérémie M McGowan, direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum, som har en uttalt målsetting om å løfte samisk kunst og kulturhistorie:

– Svalbard er alt annet enn nøytral grunn, men moderne nasjonsbygging i praksis. Man bygger en norsk identitet,- men hva består den av? Har man inkludert samisk kultur? Svaret er for det meste nei. Det er vår oppgave å speile dette, stille spørsmål ved om man har gått glipp av viktig kunnskap.

McGowan reflekterer rundt at for noen tilreisende er Longyearbyen og Svalbard kanskje deres første og eneste møte med Norge. Fraværet av samisk språk og kultur på Svalbard, mener han speiler den lave interessen Norge har for det samiske. En direkte konsekvens av statens fornorskningspolitikk mot eget urfolk.

I tillegg til å være en reiselivsmagnet, er Svalbard også et multikulturelt samfunn der en befolkning på 2200 fastboende er spredt over 50 nasjonaliteter. Kulturtilbudet i Longyearbyen er rikt, her finnes kulturhus med et tett program, en rekke festivaler, kunstgalleri og fordypningsmuligheter for profesjonelle kunstnere, samt polarhistorisk museum.

«Salt ripa», karvet ut av reinhorn. Av Lars Pirak.

Urfolk – bare et krydder?                                                                                                       
Samtidig er Longyearbyen et sentrum for forskning. Polare områder gir vital informasjon om tingenes egentlige tilstand. Dette er også et viktig aspekt når samisk kunst gjester det permafrosne landskapet:

– Det finnes ulike former for kunnskap. I dag råder en slags ukritisk aksept av det forskning og tradisjonelle akademiske miljøer forteller oss. En annen form for naturkunnskap er den tradisjonsbaserte. Kunnskap som er erfart og videreformidlet gjennom generasjoner av et folk som lever tett på og av naturen. Hva gjør samfunnet for å bevare den kunnskapen og de vanene som urfolk, blant andre, representerer? spør museumsdirektøren.

Han peker på tendensen til at urfolk trekkes fram som et nasjonalt krydder under store arrangementer. Et eksempel er åpningsseremonien under OL på Lillehammer i 1994. Samtidig tar man sjelden inn urfolksperspektivet, historien eller kunsten i de nasjonale institusjonene og i samfunnsutviklingen:

– Vårt ansvar er å formidle alle spor av kunst- og kulturhistorien, også den samiske, sier

Kunsthall Svalbard er ikke åpent hele året, men presenterer minst en årlig utstilling.

John Savios maleri «Reinkalv» (1928).

.

Smykkekunstner Inger Blix Kvammen er representert med «Drømmebæreren Vika. Cap Kanin.» Sølv, foto, perler, PVC.