Cocktail-kunsthistorie: Dada

Dette er «cocktail-kunsthistorie» — akkurat nok kunnskap om en periode til å klare kunstpraten over en cocktail, og en stor nok sup til at du får lyst på mer.

Dada var en avantgarde-retning i begynnelsen av det 20. århundre som har hatt stor betydning for moderne kunst. All postmoderne kunst og kunstteori har, mer eller mindre, sitt utspring i dada.

Dada oppsto som en reaksjon på første verdenskrig (1914–18), og dadaistene var mest aktive i perioden 1914–24. Det var en antikrigsbevegelse som også var antikunst. Dada var ikke, ifølge dadaistene, en kunstbevegelse eller en retning. Dada var ikke kunst, men en holdning til verden. Det var en protestbevegelse i opposisjon til materialismen, kolonialismen, nasjonalismen og den borgerlige kapitalismen som utløste første verdenskrig. Samfunnets størknede tankegods hadde, ifølge dada, ført til krig, ødeleggelse og masseslakt. Verden var absurd. Ingenting hadde verdi. Alt var kunst og ingenting var kunst. Om kunst skulle være noe som helst, måtte den være uestetisk til det ekstreme, totalt ubrukelig og helt irrasjonell. Tull, rett og slett. Nonsens.

Kunst skulle nå tilhøre hverdagslivet. Ikke museene. Konfrontasjon, sjokk og samfunnskritikk var kunstens hovedoppgave. Estetikk var uvesentlig. Vante ideer og vaner skulle vrenges, og kunst skulle belyse vanskelige samfunnsspørsmål og temaer.

Samfunnsrefs
I Zürich i Sveits, i februar 1916, grunnla forfatteren og poeten Hugo Ball (1886–1927) Cabaret Voltaire. Denne kabareten og kunstnerkneipen var en arena for politiske diskusjoner og ulike forestillinger. Det var foredrag, resitasjoner, musikk og dans. Formen var eksperimentell og kaotisk, og publikum ble ofte oppfordret til å delta. Kabareten var oppkalt etter opplysningsfilosofen Voltaires satiriske roman Candide, som gjorde narr av alle samfunnsinstitusjoner og samfunnsverdier. Dada skulle være sin tids refser, sin tids Candide.

Internasjonal
I et av de første dada-manifestene, av 1916, understreket Hugo Ball dadaismens internasjonale profil. Ordet dada, skrev Ball, er internasjonalt: Det betyr gyngehest på fransk, farvel på tysk eller ja, ja på romansk. «Dada er bare et ord, og ordet en bevegelse», sa Ball. Dada til alle konvensjoner, alle kriger og all borgerlighet. Dada til alt.

Og dada sprer seg. Blir internasjonal. Viktige sentre er Berlin, Hannover, Köln, Paris og New York. Også i Italia, Nederland, Georgia, Jugoslavia, Russland og Japan finner vi dada. Uttrykksformene var mange. Dette var ingen enhetlig gruppe eller en retning med faste rammer. Dada har ingen typisk stil eller et bestemt uttrykk.

Maleriets død
Maleriet var uinteressant. Klassisk kunst var borgerlig og utdatert. Tradisjon var tvang og stillstand. Maleriet forutsatte kjennskap til anatomi og håndverk, og det krevde komponering og planlegging. Dada søkte det tilfeldige og kaotiske, og var opptatt av prosess. Kunstnerens prosess og kunstnerens rolle var viktigere enn det ferdige verket.

Kubisme og abstraksjon spurte: Hvordan ser vi? Hva er persepsjon? Dada spør: Hva er egentlig kunst? Hva kan kalles for kunst? Kan et toalett eller søppel være kunst? Hvem er egentlig kunstnere? Hva er kunstens rolle i samfunnet?

Ord
Dada var opptatt av språk, tekst og det skrevne og talte ordet. Et språk har bestemte regler og strukturer, en orden som gjør det gjenkjennelig, meningsfylt og brukbart. Dada ville frigjøre språket fra disse samfunnsmessige konvensjonene. Språket skulle bli rent og uskyldig.

Dadaistene klipte opp tekst – for eksempel en avistekst eller en reklame – og satte den vilkårlig sammen igjen for å skape en ny og uventet tekst og mening. Nytt var også fotomontasjer der utklipt tekst ble satt sammen med fotografier fra aviser og reklame.

Dada introduserte lyd-poesi som et språklig frigjøringsprosjekt. Jazz og afrikansk musikk ble ansett som fri og ukonvensjonell, og ble dermed populære musikkuttrykk.

Collage
Kubistene hadde begynt å utforske collage, og for dada var collage langt mer interessant enn maleri. Papir ble klipt opp, tatt ifra hverandre og limt sammen igjen i nye kombinasjoner. Iblant inkluderte collage biter av bilder eller gjenstander. Collage var referensiell og viste til verden, glimtvis. Verden kunne bare oppleves og erkjennes oppstykket. En samlet og helhetlig gjengivelse av verden på et lerret var fåfengt. Renessansens idé om maleriet som et vindu inn i en annen verden, som avbildning eller representasjon av verden, var nå umulig. Verden hadde gått i knas. Alt var oppsplittet og fragmentert.

Dadaistene var også de første som introduserte «assemblage»: en sammenstilling av tilfeldige og funne hverdagslige objekter (også søppel). Assemblage var en tre-dimensjonal videreføring av dadas to-dimensjonale collage. Arbeidet kunne vises frittstående eller hengende på veggen. Collage og assemblage kunne begge være meningsbærende eller helt meningsløse. 

Fotogram
Den amerikanske dadaisten Man Ray (1890–1976) er kjent for sine eksperimentelle fotografier, eller fotogrammer, som han kalte «rayographs» med referanse til eget navn. Man Ray plasserte tilfeldige objekter (found objects) – gjerne maskindeler – på sensitivt fotopapir som deretter ble eksponert for lys. Gjenstandens omriss eller avtrykk ble registrert på papiret, ikke fotografert. Gjenstanden var da synlig kun som skygge eller tekstur. Fotografiet var ikke lenger en representasjon av verden – en avbildning – men en registrering av prosessen. Tradisjonelt maleri og skulptur hadde utspilt sin rolle. Nå var også vanlig fotografi passé.

Readymade
I 1915, etter utbruddet av første verdenskrig, kom Marcel Duchamp (1887–1968) til New York fra Frankrike. I New York vanket han med andre dadaister som Man Ray og franskmannen Francis Picabia (1879–1953). Duchamp og amerikansk dada var mer ironisk og humoristisk enn den desillusjonerte europeiske dada. 

Duchamps mest kjente verk er skulpturen Fountain (1917) – et modernistisk ikon. Fountain var et alminnelig, masseprodusert urinal som ble løftet ut av dassen og inn i kunsten. Det var en «readymade», noe som var «allerede laget», det vil si masseprodusert på en fabrikk. På veien ut av pissoaret ble urinalet signert med den fiktive signaturen R. Mutt. Ved å ta en readymade ut av sin vante kontekst og inn i en kunstkontekst på et galleri fikk urinalet ny mening og ny status. Urinalet ble hengt opp ned og gav, dels gjennom navnet, assosiasjoner til renessansens og barokkens praktfontener. Duchamps Fountain spør: Hva er kunst og hva er kunstnerens rolle? Å pisse på historien, håndverket og tradisjonen?

Fountain har hatt en enorm betydning for senere kunstnere som Jeff Koons, Robert Rauschenberg, Damien Hirst og moderne kunst generelt.

Duchamp gav også Leonardos Mona Lisa (1517) en makeover. I 1911 ble Mona Lisa stjålet fra Louvre, og dermed fikk bildet ny status. Før tyveriet var det et portrett av en renessansekvinne. Leonardos Jomfruen og barnet med St. Anne (1503) i Louvres samling og andre verker var ansett som mer betydelige. Etter tyveriet ble Mona Lisa en celebritet som overskygger samtlige av Leonardos verker med sitt uutgrunnelige smil.

I 1919 tok Duchamp et postkort, en liten reproduksjon av Mona Lisa, en readymade, og gav den berømte damen bart og flippskjegg, og inskripsjonen L.H.O.O.Q. Med fransk uttale leses disse bokstavene som «elle a chaud au cul», som løst oversatt betyr «hun har en heit ræv». På norsk: «hun er heit på grøten» – eller, i klartekst, «hun er helt tydelig klar for sex».

Performance
Dada oppfant performance-kunsten som kan ha elementer av teater, høytlesning og dans. Kunstnerens egen person inngår i den offentlige fremføringen av verket. Dada var også de første som engasjerte publikum som medprodusenter i kunstverket. Publikums reaksjoner og deltagelse ble en del av selve verket.

I Zürich, i 1919, møtte mer enn 1000 mennesker opp til et dada-arrangement som bestod av taler, høytlesning og musikk. Publikum ble oppfordret til å delta; det tok helt av og endte med masseslagsmål.

Viktige dadaister
Hans Arp (1887–1966), Hans Richter (1888–1976), Marcel Duchamp (1887–1968), Francis Picabia (1879–1953), Man Ray (1890–1976), John Heartfield (1891–1968), Hannah Höch (1889–1978), Raoul Haussmann (1886–1971), Georg Grosz (1893–1959) og Kurt Schwitters (1887–1948).

Dada
Dada var den første konseptkunsten, og moderne kunst kan knapt forklares uten dada. Dadas innflytelse er tydelig i surrealismen, neo-dada, konseptkunst, pop art, fluxus, minimalisme, performance og feminisme. Dada har også påvirket reklame og grafisk design.