Kari J. Brandtzæg og Karl Ove Knausgård. Foto: Munchmuseet / Ove Kvavik.

Bak enhver stor utstilling står en kurator. Men hvem er nå disse personene som opererer i kulissene og skaper fantastiske visuelle opplevelser for publikum? KUNST har tatt en prat med et knippe av landets fremste kuratorer, og Kari J. Brandtzæg som jobber ved Munchmuseet er først ute.

Hva jobber du med nå ?
– Jeg er i gang med å ferdigstille en utstilling med russisk kunst 1880–1910 med innlån fra Tretjakov-galleriet i Moskva. Jeg forsøker her å vise fellestrekk, heller enn forskjeller, med den nordiske kunsten fra samme periode. I Europas nordlige periferi fikk tidens interesse for bondekultur, folkekunst og eventyr stor betydning for utviklingen av en moderne og mer dekorativ kunst. For første gang vil det være mulig å se russisk kunst i samspill med kjente og kjære kunstnere som Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Edvard Munch, Carl Larsson og Akseli Gallen-Kallela. Tematikken til utstillingen bygger på min magistergradsavhandling om russisk kunst fra 1995. Veldig rart å gå tilbake til dette materialet etter så mange år!

Hva var din første jobb som kurator?
– Det var i Museet for samtidskunst på Bankplassen i 1998 med utstillingen Network–Glasgow. Den laget jeg på bakgrunn av et forskningsstipend fra FORART. Dette var på 1990-tallet, da «Young British Artists» var det store nye med navn som Damien Hirst og Tracey Emin. Glasgow var et motsvar til London, men vakte også stor internasjonal oppmerksomhet med konseptuell og overskridende kunst. Utstillingen viste nye filmverk og installasjoner av Turner-prisvinner Douglas Gordon og andre markante kunstnere, som Christine Borland og Martin Boyce. Vi brakte det store utland hjem til Norge, og jeg var litt stolt av det den gang.

En pangstart, med andre ord. Hva skjedde etterpå?
– Da begynte jeg å jobbe på Galleri Wang med kunstnere som Lotte Konow Lund, Marte Aas, Børre Sæthre, Harald Fenn, Torbjørn Rødland og Vanessa Baird. Det var vanskelig å få fast ansettelse i museene, men i 2002 kom jeg tilbake til Museet for samtidskunst som vikar for Audun Eckhoff. Her kuraterte jeg flere utstillinger, som Melankoliens uttrykk, en om russisk samtidskunst, og så fikk jeg ansvaret for den store jubileumsutstillingen på Tullinløkka i 2005, som fikk tittelen Kyss frosken! Forvandlingens kunst — det ble heftige saker!

Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914-2014 på Kunstnernes Hus.

Annonse

«Kyss frosken!» ble sett av 120 000 og fikk mye medieoppmerksomhet. Utstillingen ble realisert midt under sammenslåingen til det nye Nasjonalmuseet, og det var mye støy rundt museet. Hva lærte du av den erfaringen?
– Det var et krevende og spektakulært prosjekt midt oppe i en komplisert omstillingsprosess for Nasjonalmuseet. Det ble samtidig et helt fantastisk eventyr av en utstilling i en oppblåsbar frosk, tegnet av mmw arkitekter, med en arm som gikk inn i Nasjonalgalleriet der utstillingen fortsatte. Så mange mennesker opplevde samtidskunst og moderne kunst og design, mennesker som ellers ikke gikk på kunstutstillinger. Det skapte et engasjement man knapt har sett siden. Dette var vel Norges første blockbuster-utstilling!

Hvordan har det norske utstillingslandskapet endret seg på de årene du har virket?
– Kunstlivet har blitt større og mer byråkratisk, men også mer profesjonelt.

Kunne «Kyss frosken!» funnet sted i dag?
– Tja, man må utvise litt galskap for å skape interesse. Men i dag er det ikke nødvendig med en temporær frosk, nå når vi i løpet av knappe 18 måneder skal innta to enorme, nye museumsbygg (Munchmuseet og Nasjonalmuseet) i Oslo.

Kunsteliten blir ofte beskrevet som en selvopptatt og lite raus gjeng, stemmer det?
– Ja, det kan nok til dels stemme. Jeg har selv vært utsatt for bakvaskelser. Dette var riktignok da jeg var yngre.

Hvordan navigerer man i et slikt miljø?
– Det er viktig å holde fast på det man tror på rent kunstfaglig og kreativt. Ikke gi opp og holde ut, for det er jo så fantastisk givende å få arbeide med kunstnere og med utstillinger. Jeg kunne ikke tenke meg å gjøre noe annet.

Fra utstillingen Hode ved hode – Cronqvist | Bjørlo | Munch. Foto: Munchmuseet / Ove Kvavik

Kyss frosken! på Tullinløkka i 2005. Foto: Nasjonalmuseet.

Munchmuseet inviterte i fjor Karl Ove Knausgård til å kuratere en utstilling, og du var med. Håper du på flere samarbeid med kjente personligheter som ikke nødvendigvis selv er kunstnere?
Knausgård har en stor interesse for kunsthistorien. Han er dermed ingen uskolert kjendis, så det gjorde samarbeidet veldig fint og dynamisk. Sammen oppdaget vi Munchs kunst i de mange magasinene. Det kan sikkert være greit å få nye perspektiver inn i museene, men ikke bare fordi personen har et hot navn. De må bringe med seg en ny type tenkning som er verdifull og inspirerende, slik Karl Ove gjorde. 

Hvilken utstilling er du mest stolt av?
Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914–2014, som ble vist på Kunstnernes Hus i 2015. Den fikk jeg Kunstkritikerprisen for. Jeg jobbet med utstillingen i over åtte år for å hente inn midler og få den realisert. Et stort forskningsarbeid om sosial kunst i mellomkrigstiden lå til grunn (basert på en uferdig doktorgradsavhandling) om Henrik Sørensen, Per Krohg, Willi Midelfart og Reidar Aulie. Dette materialet ble aktualisert med tanke på vår tids kriser og sosiale utfordringer, og utstillingen inkluderte ny kunst av Vanessa Baird, Matias Faldbakken, Anders Eiebakke, Willibald Storn, Ane Hjort Guttu og Morten Krohg, for å nevne noen få. På et mer personlig og emosjonelt plan var kurateringen i 2017 av Munchmuseets utstilling Hode ved hode. Cronqvist|Bjørlo|Munch viktig for meg. Den traff og rørte mange mennesker. Den var svært forskjellig fra Krigens skygge, men begge vakte engasjement og fikk en virkning utenfor kunstrommet. Det er jeg glad for.

Du er ansatt i en av de mest ettertraktede stillingene i Kunst-Norge. Hva er din utfordring som kurator på Munchmuseet?
Det er mye som skal på plass før flyttingen til Bjørvika i 2020. Den største utfordringen er å holde fast ved kjernen av det jeg mener er viktig som kurator: En god utstilling skal tilby oss noen dypere erkjennelser og erfaringer enn det virkeligheten utenfor museet tilbyr oss. Det krever tid og tenkning.

Hvilken utstilling så du sist, og hva er dommen?
– Nylig så jeg utstillingen med Harald Sohlberg på Nasjonalgalleriet. Den var en virkelig spennende utstilling med utrolig mange vakre malerier man sjelden får se, og en fin og grundig presentasjon av et viktig og særegent kunstnerskap.

Hva er det mest spennende som skjer på Munchmuseet i 2019?
Det må være EXIT! Det er vemodig at vi nå skal pakke oss ut av museet på Tøyen og flytte ned til Bjørvika. EXIT vil ta oss med tilbake i tid og gi oss noen smakebiter på utstillinger, hendelser og konserter på Munchmuseet siden dørene åpnet på Tøyen i 1968