Tenk deg, for eksempel, et maleri

Foto: Astrup Fearnley Museet / Marte Vike Arnesen

Man tror seg jo vite ting, der man snubler rundt i årevis og påberoper seg et mandat som kritiker. I tilfellet Fredrik Værslev har det mer med den generelle larmen å gjøre enn eventuelle førstehåndserfaringer – ikke sånn at jeg har lurt meg unna eller noe, men det meste fikk jeg sett før hypen begynte, og festspillutstillingen blingset jeg på det året han var utstiller. Det begynner tross alt å bli en stund siden jeg hadde adresse i Bergen, men det er altså en stund siden det aller meste. Så, jeg tror det er et maleri som handler om maleri – like ofte tenkt som det er faktisk gjennomført, og med en kalkulert evne til å irritere vannet av noen, der det kan se ut til å løpe ut fra den yttermarginen der ikke noe er hva det ser ut til. Men, det stikker dypere enn jeg trodde, dette. Edvard Munchs beryktede «hestekur » – det å la malerier stå utendørs for å herdes av vær og vind – er noe Værslev gjentar i en serie bilder der lerretet er blitt angrepet av mugg etter en tid utendørs, men også i den tilsynelatende uendelige mengden variasjoner på det jeg tenker på som en sølete og solblekt markise. Eller, ok, adskillige solblekte markiser, og jeg blir enda en gang minnet på det problematiske ved museets største rom, der det i tillegg er absurd høyt under taket; nesten alt ser knøttlite ut her. Selv om man smeller opp aldri så mange variasjoner av dette patenterte stripemønsteret, er det fortsatt litt som å være en maur på Milano Centrale. De arkitektoniske modeller som står utplassert på gulvet, der «malerier» er plassert på veggene, lider spesielt under disse omstendighetene. I forlengelse av de forskjellige, godt definerte seriene av malerier ville ikke disse normalt fremstå som så lite interessante. Første inntrykk var at de var fullstendig irrelevante og en dårlig idé – det er først nå, lenge etterpå, de på en måte make perfect sense. Fordi innenfor dette billeduniverset, der tilfeldigheter imiterer ismer, og maleriet i første rekke er noe som diskuteres, er det ikke helt utenkelig å adressere ideelle visningsforhold i samme slengen. Kanskje særlig når det, som her, foregår i et rom som ikke likner.