Foto: Anne Vesaas

Da Eivind Blaker var liten, hoppet han fra stein til stein i supermanndrakt og prøvde å fly, noe som endte i utallige mageplask. Nå kontrollerer han tegneserieheltenes skjebne på sitt eget verksted, gjennom beinhardt håndverk og strenge estetiske krav.

Eivind Blaker
(f. 1983)

– Utdannelse fra Asker kunstskole og Kunstakademiet i Oslo.
– Jobber med både relieff, silketrykk, maleri og skulptur.
– Mest kjent for sine fargerike relieffer i mange lag, laget av utskårne MDF-plater, som regel i tegneseriestil.
– Innkjøpt av blant annet Statoil og Norsk kulturrå
– Har smykket ut blant annet Andøya flystasjon, Troll A-plattformen i Nordsjøen, mange skoler og Porsgrunn sykehus.
Aktuell med utstilling på Fineart 8.–25. november 2018

KUNST tar bussen fra Oslo til Stathelle, en totimers kjøretur sørover. Blaker har lovet å plukke oss opp på holdeplassen og kjøre oss resten av strekningen så vi slipper å rote med rutebusser i ukjent terreng. Og der vinker han fra bilen, helt presis, spretter ut for å hilse. Blaker er i midten av trettiårene, energisk og har Fantomet-blå solbriller i plast. Bilen er litt liten og av eldre type. Akkurat slik skal en pop-kunstner se ut, tenker KUNST. Vi slenger oss inn i bilen og lar oss guide den siste strekningen mot barndomshjemmet hans, hvor han både bor og jobber.

– Stathelle ligger 20 minutter unna Porsgrunn, forklarer han småsnakkende bak rattet, vel vitende om at ikke alle er lommekjent i området. – Eller 22 minutter, for å være helt nøyaktig.

Passet ikke inn i kunstnerklisjeen

Og det pleier han å være. Nøyaktig. Faktisk er han så opptatt av logikk, systematikk og planlegging at han ble rådet til å heller bli arkitekt enn kunstner. Enkelte av kunstlærerne mente han ikke passet inn i den stereotypiske kunstnerboksen.

– De hadde et snevert syn på at kunstnere måtte være frie sjeler med kun øyeblikk av kreativitet, humrer Blaker. – Hvis man tegnet en strek, så var den liksom perfekt med en gang. Jeg mener at den streken alltid kan bli bedre med litt planlegging, hvis man tenker seg litt om først.

Han svinger av og parkerer ved en enebolig, omgitt av hage, skog og sjøutsikt. I første omgang går vi rett forbi atelieret, som ligger i første etasje, og videre opp trappa. Kona har nemlig laget kaffe og delt skoleboller i to, og de serveres oppe, på verandaen med utgang fra stua.

– Jeg vet du liker å spise skolebollen med gaffel, smiler kona til Blaker og gir ham redskapet.

Han takker henne høflig og angriper den nærmeste halvbollen, faretruende nær dens blødende vaniljekremsentrum. Søler dog ikke en smule. Blaker har levd av sin tredimensjonale pop-kunst, også kalt relieffer, siden han gikk ut av Kunstakademiet i 2006, gjennom tidvis stipend, salgsutstillinger og offentlige utsmykningsoppdrag. Sistnevnte er han veldig glad i, selv om konkurransen for å lande slike avtaler er tøff. Han liker at offentlige oppdrag innebærer både rammer og sikker inntekt, samtidig som den kunstneriske friheten er stor. Og med tanke på at superhelter og tegneserier er hans inspirasjon, er mange barne- og ungdomsskoler velsignet med hans installasjoner.

In the Line of Fire.

Annonse

Strengt perfeksjonistisk håndverk

Før KUNST graver i hvorfor Blaker er fascinert av nettopp tegneserier og superhelter, må vi høre litt om hvordan han jobber. For det er viden kjent at framgangsmåten hans er unik og usedvanlig stram.

– Ja, jeg jobber veldig systematisk og planlegger alt godt, sier han. – Det må jeg, for i min verden er det ikke rom for feil eller slurv. Hvis resultatet ikke blir nøyaktig lik skissen, så er alt mislykket. Jeg har aldri lært noe av å gjøre feil.

Blaker søker inspirasjon i tegneserier, bøker eller filmer.

– Når jeg finner noe jeg ser potensial i, altså et øyeblikk eller en enkeltstående scene jeg tror jeg kan forbedre, så overfører jeg bildet til Photoshop, hvor den kreative prosessen foregår. Jeg legger til og trekker fra for å endre komposisjonen til mitt uttrykk. Kanskje ønsker jeg å forstørre et felt eller ha det i en annen farge, og så finner jeg ut hvilke elementer som skal ligge oppå hverandre. Når uttrykket er perfekt og de nye endringene gjør helheten bedre enn originalen, lager jeg en detaljert skisse over verket, fortsatt i Photoshop. Den inneholder nøyaktige mål på hvert område i bildet samt hvor langt ut hver del skal stå fra veggen, slik at resultatet fungerer best som relieff.

Har stålkontroll på egne roller under prosessen

Blaker forteller om én av reglene han lager for seg selv. Den går ut på å bytte rolle når han har fullført det kreative og skrevet ut skissen på overhead.

– Da overleverer den kreative Blaker utskriften til håndverker-Blaker, ler han. – Slik settes et tydelig skille. Det er slutt på eksperimenteringen, herfra handler det bare om å følge oppskriften så nøye som mulig gjennom presist håndverk. Jeg blåser skissen opp på veggen i verkstedet og skjærer ut bitene. MDF-platene skjærer jeg i selv, men metall må jeg sette bort til andre. Metall krever såkalt vannskjæring for å bli perfekt, altså at en datamaskin gjør det. Til slutt sliper jeg og spraylakkerer, eller maler bitene med rull, før jeg frakter dem dit de skal og monterer dem der. Da fester jeg de ulike delene med ulik avstand ut fra veggen så det oppstår både dybde og skygge. Her bruker jeg skruer eller boltesveis. Det blir verken klassisk flat pop-art eller tredimensjonal skulptur, men noe midt imellom, hvor dybde og skygger spiller inn. Det er dessverre en tungvint prosess som krever mange håndverkstimer, men jeg gjør alltid det beste for resultatet og kan jobbe svært konsentrert en halv dag, uten å ta pause.

KUNST lurer på om han noen gang mister litt av gnisten under verkstedsjobbinga, siden alt det kreative da er over. Siden alt da handler om å være slave for egen idé. Mange billedkunstnere har jo med seg kreativiteten under hele prosessen og er åpne for at ting kan endre seg underveis.

– Nei, jeg elsker å jobbe sånn, det faller meg veldig naturlig å planlegge, og jeg kommer alltid i mål, svarer han. – Altså, det er ikke gøy å slipe, men det er nødvendig for å få det jevnt. Selv bare en liten ripe, et hakk eller fargesjattering synes utrolig godt på de store, blanke flatene, så teknikken er helt avgjørende, jeg må være stø på hånda. Ærlighet er noe jeg er veldig opptatt av, både i verkene og overfor meg selv. Hvis et verk avviker fra skissen eller ikke selger, så var det bortkastet tid og materialutgifter, og dermed mislykket.

Produksjon av UFO.

Eivind Blakers kunst pryder mange skolebygg rundt i landet.

Fascinert av superheltenes påvirkning

Blaker forteller at han hater penselstrøk. De gir for mange valg, man kan vri penselen i den ene eller den andre retningen, og overflatene blir så rotete. Han vil ha jevnhet, klarhet. Samtidig står logikk, sannhet og ærlighet i høysetet, så hvorfor ble det superhelter og ikke noe mer, tja, naturalistisk?

– Som guttunge var jeg veldig fascinert av superhelter, smiler han. – Jeg hadde alle draktene og drømte om å redde verden. Først så jeg bare på bildene, men da jeg lærte å lese, fant jeg ut at teksten ikke ga meg noe mer, så jeg fortsatte å bare se på bildene. Jeg var ikke opptatt av historien eller konteksten, men av enkeltruter. De ga meg noe mer, noe annet. I stedet for å være del av et handlingsforløp handlet de om et øyeblikk, et helt konkret uttrykk.

Og det er nettopp iveren etter å komponere og formidle det ene og helt perfekte øyeblikket Blaker har tatt videre i kunsten sin. Som voksen har han imidlertid innsett at det er urealistisk å redde verden hver dag, i hvert fall som sivilperson (og selv med Fantomet-blå solbriller). For virkeligheten er jo ikke like svart-hvitt som i tegneseriene, den har alle disse gråsonene man oppdager med alderen. På godt og vondt.

Problematisk når gråsonene forsvinner

– Som voksen ser jeg både fordeler og ulemper med tegneserienes effekt på samfunnet, og det er jeg opptatt av å adressere, understreker han. – Det er trygt å lese tegneserier fordi det er et så klart skille mellom det gode og det onde. Man kan drømme seg bort uten å måtte forholde seg til uforutsigbare ting som nyhetene ute i den virkelige verden. Det er en klarhet som jeg elsker. Samtidig gir det barn et urealistisk bilde av verden, av at det ikke finnes gråsoner, og det kan være hemmende å vokse opp med den innflytelsen. For selv om historiene er fiktive, var påvirkningskraften de hadde på meg, helt reell. Nå har jeg jo parkert heltedrømmene i en fantasiverden, jeg får ikke lenger utløp for dem via fiktive helteaksjoner, bare gjennom kunsten. Men jeg må fortsatt erkjenne overfor meg selv, som del av pop-kulturen, at det er stilig med eksplosjoner, pistoler og det å redde verden, og det er litt selvmotsigende. Kanskje det hadde vært sunt om tegneseriene hadde gråsoner fra starten av? Samtidig, popkulturen handler jo om hva folk vil ha, om hvordan folk egentlig vil se verden, det har den alltid gjort.

Blaker har også merket seg hvordan jenter blir framstilt i helteuniversene.

– Jenter i tegneserier er veldig underprioritert. Det er alltid mannen som er hovedpersonen, og det er jo gøy for unge gutter som ikke vet hvorfor det ikke skal være sånn, men det er lite å ta av for jentene. Det har kanskje blitt bedre de siste tiårene, men det er fortsatt mye prinsesser som lar mannen redde dem. Denne problematikken har jeg prøvd å tilnærme meg, eller, det ligger og brygger, er i prosess.

Breaking Through, 2014. 200 x 205 cm, akrl på MDF.

Er jeg egentlig nyttig?

Blaker virker å ha falt til ro med å være menneskelig. Å verken kunne fly, hoppe fra bygning til bygning eller ha krefter av stål. Men sin rolle i samfunnet reflekterer han ofte over.

– Jeg stiller meg stadig spørsmål som hvorfor jeg lager kunst, hva som egentlig er vitsen. Jeg mener, jeg har jo begrenset kraft gjennom kunsten, det finnes sikkert bedre måter å påvirke folk på, hvis det er poenget. Jeg kunne heller blitt noe såkalt nyttig, som advokat, revisor eller arkitekt. Men så valgte jeg altså dette.

KUNST skyter inn om superhelt også kunne vært et yrkesalternativ, hvis han hadde helt frie tøyler. Blaker ler, nikker, liker absolutt tanken. Så blir han seriøs igjen.

– Poenget er at jeg er kunstner bare fordi jeg vil, og at det kanskje er greit. Noen kunstnere setter seg på en pidestall og hevder at alt gjøres av en dypere mening, at de har stor påvirkning på samfunnet. Ja, det kan være budskap i kunsten min, men jeg kan også velge motiv på mer overflatiske premisser. Jeg gjør det jeg selv synes er morsomt, rett og slett.

Inn i det helligste

Før vi går, må vi selvsagt beskue atelieret i underetasjen, hvor ideene og skissene materialiserer seg.

– Jeg kaller det egentlig et verksted, sier Blaker og peker på ytterskoene våre. Det er et tips om å ta dem på, for det er støvete der inne.

– Altså, nå er det usedvanlig ryddig der inne. Er det negativt, kanskje? spør han og låser oss inn.

Verkstedet er som advart lite, men påfallende godt utnyttet. Virkelig påfallende, det ligner ikke noe annet system KUNST før har sett. Heller ikke her råder tilfeldigheter. Midt i rommet står arbeidsbordet, hvor han skjærer og sliper, men det er også det eneste som egentlig opptar gulvplass. Alt annet er hengt opp på veggene, med nøye gjennomtenkte løsninger. Der henger pinnestoler, velbrukte paletter, verneutstyr, hyller med maling og skaprekker med småutstyr. Og det stopper ikke der. Selv rommet har skjulte, mindre rom som oppbevarer ting. Blaker viser oss entusiastisk hvordan støvsugeren og store utskjæringsapparater er bygget inn i hjemmelagde kasser, slik at de kan brukes som ekstra arbeidsbord når apparatene ikke er i bruk. Han løfter lokkene tryllende opp og ned, mens han forklarer hva alt heter.

– Jeg synes det er gøy å utnytte hver eneste kubikkdesimeter i rommet, sier han og peker på en nesten usynlig miniatyrhylle med blyanter. Den er presset inn mellom to store skap, for der oppdaget han en bitteliten ubrukt flate. Ved nærmere ettersyn er rommet fullt av slike ørsmå, men ytterst praktiske, hjemmelagde løsninger. Og så drar han fram laservater, viser oss hvordan man kan måle med den røde strålen, forteller hvor praktisk det er hvis han jobber med utsmykninger på stillas og skal måle hvor langt det er ned. Og så innrømmer han at han er litt for glad i Clas Ohlson.

– Jeg kjøper ofte utstyr før jeg egentlig trenger det. Det kan bli liggende ubrukt i mange år, men til slutt finner jeg noe å bruke det til. Ofte kan det faktisk inspirere meg til å teste ut nye teknikker, så det er jo bra.

Så avslutter han med å slå opp dobbeltdøren ut mot hagen. Ut mot det grønne gresset som heves til skog lenger bort. Det er her han bærer ut de største verkene, eller delene, som skal fraktes videre til gallerier, private hjem eller offentlige steder. Som den gangen han fikk et utsmykningsoppdrag fra Andøya flystasjon. Han bestemte seg for å lage en syv meter lang dinosaur i aluminium, med en materialkostnad på 150 000 kroner.

– Eller, det var ikke en dinosaur, retter han på seg selv og rusler ut på gresset. – Det var en stor versjon av de små dinosaur-byggesettene man kjøper i galleributikker. Jeg valgte en dinosaur fordi det alltid har vært en guttedrøm, og fordi den konkrete arten var planteeter. Tenkte det var fint å ha et forsvarsdyr, og ikke et angrepsdyr, på militært område. Poenget er at da måtte jeg ta i bruk hele hagen. Den var laget del for del i verkstedet, så satte jeg den sammen her ute på gresset. Ville dobbeltsjekke at delene passet sammen og se helheten, for den kommer jo først helt til slutt. I slike tilfeller titter jo naboene litt ekstra over gjerdet.

I verkstedet til Blaker er hver detalj nøye planlagt og gjennomført.