Kysset, 1907-08. 180 x 180 cm. Österreichische Galerie Belvedere, Wien.

Familien, 1909. 90 x 90 cm. Privat eie.

I år er det 100 år siden Gustav Klimt og Egon Schiele døde i Wien. Det markeres med en rekke utstillinger i museer og kunsthaller. Klimt gikk i bresjen for en ny generasjon kunstnere og ble mentor for Schiele, men ideen om å fordype seg i menneskets indre kom fra annet hold; fra medisin, nevrologi og psykiatri.

Yayoi Kusama

March 22, 1929 (age 87)

Award: Praemium Imperiale

Influenced: Andy Warhol, Claes Oldenburg, Yoko Ono, Donald Judd,Marc Jacobs

Periods: Contemporary art, Feminist art, Pop art, Minimalism

Den såkalt gylne perioden, da Gustav Klimt begynte å ta i bruk bladgull, resulterte i malerier som kunne minne om Bysants i sin dekorative prakt. Men samtidig som de ga assosiasjoner til det forgangne, var de utvilsomt moderne og helt i takt med det høyst spesielle klimaet som rådet i Wien. Klimts malerier var basert på det indre – personenes psykologi, kvinnens plass i samfunnet, hennes seksualitet, spenningen mellom mann og kvinne. Og hvis man ser nærmere på detaljene i de Bysants-inspirerte, mosaikklignende bakgrunnene, oppdager man små, stiliserte celler, spermier og egg. Så hva var det som brakte Klimt dit?

Salongene i Wien

«Wien 1900» er betegnelsen på en periode da byen var preget av en intens utvikling av kunst, litteratur, filosofi, arkitektur, design, musikk og psykiatri, og en livlig idéutveksling fagfeltene imellom. Men historien begynner noen tiår tidligere, på Medisinhøyskolen i Wien, der Karl von Rokitansky analyserte resultatet av 100 000 obduksjoner. Undersøkelsene ble foretatt både før og etter at døden inntraff. Dette var en helt ny tilnærming som revolusjonerte medisinfeltet, og ble nesten som en metafor for hva som skulle skje i kunsten: Bare ved å gå inn under overflaten kunne menneskets virkelighet avdekkes.

En av von Rokitanskys elever var Sigmund Freud, som senere skulle utvikle sin teori om det underbevisste. Emil Zuckerkandl var von Rokitanskys nærmeste medarbeider. Hans kone Berta var kunstkritiker og holdt Wiens fremste salong. Blant hennes stadig tilbakevendende gjester var Arthur Schnitzler, Gustav Mahler, Freud og Gustav Klimt. Og vennskapet med paret Zuckerkandl skulle få avgjørende betydning for Klimt og hans kunst. De ga ham en uformell, men grundig innføring i biologi og introduserte ham for Charles Darwins og von Rokitanskys ideer. Dette ledet ham bort fra det konvensjonelle maleriet han til da hadde viet seg til.

Beethovenfrisen.

En konvensjonell start

Gustav Klimt ble født i Wien i 1862 som nummer to i en søskenflokk på sju, i trange kår. Gustav viste tidlig talent for å tegne, og fra 1876 til 1883 fikk han anledning til å studere på Kunstgewerbeschule i Wien. Her fikk han også en grunnleggende utdanning i arkitektonisk maleri; veggmaleri.

Forbildet hans var Hans Makart, en ledende historiemaler etter datidens smak. Gustav, broren Ernst og deres venn Franz Matsch stiftet «Kunstnernes selskap», og allerede under studietiden fikk de bestillingsoppdrag.

Snart fikk de større og mer prestisjetunge oppdrag, og i 1888 ble Klimt tildelt Den gylne orden av selveste keiser Frans Josef I. Samme år utførte han veggmaleriet Auditoriet i det gamle Slottsteatret, et verk som indikerte at han var i ferd med å bryte med tradisjonene og i stedet vende seg innover og utvikle en helt egen stil.

1892 ble et kriseår for Klimt. Faren hans døde, og kort etter døde også broren Ernst. Klimt tok da over ansvaret for brorens ektefelle Helene Flöge og datteren hennes. Han forelsket seg så i svigerinnens søster Emilie, som ble hans partner livet ut. Den emosjonelle krisen utløste imidlertid også en kreativitet som skulle gi kunsten hans en ny retning.

Klimts nye verk sjokkerte. I 1894 fikk han i oppdrag å lage veggmalerier til aulaen på universitetet i Wien, med tre temaer: medisin, rettsvitenskap og filosofi. Maleriene fikk heftig kritikk – for å være for erotiske, for symbolistiske, for vanskelige å forstå og for at kroppene rett og slett var stygge.

Kritikken var mildt sagt høylytt, men Klimt hadde trofaste forsvarere, deriblant Berta Zuckerkandl og kunstprofessoren Franz Wickhoff. De hevdet at de som anså Klimts moderne kunst som «stygg», ikke tålte å bli konfrontert med nye sannheter, og at Klimts kunst skinte «som en stjerne på kveldshimmelen».

Disse verkene, som ble ødelagt under en brann påtent av nazister i 1945, var revolusjonerende. Helt siden renessansen hadde kunstnerne forsøkt å få frem et realistisk tredimensjonalt perspektiv i maleriene. Klimt så helt bort fra dette. Maleriet med temaet medisin fremstår nærmest som en drøm, helt i Freuds ånd, der kroppene er stablet på hverandre i et udefinert rom. Verkene brøt også med tradisjonen på en annen måte: Kvinnene fremstilles som sterke og selvstendige, ikke som føyelige og behagelige slik normen krevde. Etter dette var Klimt ferdig med offentlige oppdrag.

Wiener Secession og den gylne perioden

Som mange andre kunstnere i Wien hadde Klimt sett seg lei på den trangsynte holdningen til kunst. I 1897 stiftet han og en gruppe likesinnede Wiener Secession med det formål å stille ut verk som brøt med tradisjonene, enten de var symbolistiske eller realistiske, også av utenlandske kunstnere. De fikk oppført en elegant bygning med gullkuppel, tegnet av Joseph Maria Olbricht og bekostet av Karl Wittgenstein. Gruppen valgte Athene som sin skytsgudinne. Klimt malte sin versjon av henne i 1898, og det var innledningen til hans gylne periode da han begynte å bruke bladgull.

Så hvor kom ideen om å bruke bladgull fra? Klimt la ut på reiser til Venezia og Ravenna hvor han ble fengslet av bysantinsk mosaikk. Men i hans egne arbeider skulle denne innflytelsen få et inspirert og moderne uttrykk.

I 1902 avsluttet han et av sine mest berømte verk, Beethovenfrisen, som var med i en stor utstilling tilegnet komponisten. Klimt tok i bruk et mildt sagt komplekst sett med materialer: tilskårne glassknapper, gjennomsiktig glass satt inn i metall, små metallspeil, perlemorsknapper og små messingringer. Han malte med kaseinfarge som ble matt når den tørket, og som derved fremhevet gull og sølv ekstra sterkt.

Klimts popularitet var stigende. I 1904 sto han og en gruppe andre kunstnere for innredningen i den private residensen Palais Stoclet. Så fulgte tre viktige malerier: Portrett av Margarethe Wittgenstein (1905), Kysset (1907) og Portrett av Adele Bloch-Bauer (1907). Hjemmet til Bloch-Bauer ble siden plyndret av nazister som stjal både det berømte portrettet og fem andre Klimt-malerier. Dette sto på agendaen under den langdryge rettssaken som arvingene anla mot den østerrikske stat, og som i 2006 endte med at de seks maleriene ble tilbakeført til familien. Portrettet ble solgt på auksjon samme år for 135 millioner dollar, ny prisrekord for et kunstverk.

Adele Bloch-Bauer var etter all sannsynlighet Klimts elskerinne. Hun hadde vært modell for et tidligere verk, det berømte Judit med Holofernes’ hode, hvor hun fremstår som en sterk kvinne, nærmest som en femme fatale, med en faretruende seksuell utstråling.

Klimt designet selv de mytologisk inspirerte klesdraktene man kan se i maleriene hans. Men de ble først påført i en senere fase av arbeidet. Klimt malte vanligvis modellene nakne for å få frem deres indre vesen før han malte klær på motivene.

 The Bride, 1917/18 (uferdig) © Klimt-Foundation, Vienna

Sterke kvinner

Det har vært spekulert på om mannen i Kysset er et selvportrett. Det er i så fall det eneste. Og kvinnen som blir omfavnet, antas å være Emilie Flöge, Klimts partner, som han, tross sin inderlige kjærlighet, aldri hadde et seksuelt forhold til. «Jeg er mindre interessert i meg selv som objekt for et maleri enn jeg er i andre mennesker, fremfor alt kvinner.» Klimt elsker kvinner, og kvinner elsker Klimt, ble det sagt i Wien. Klimt jobbet fra morgen til kveld i atelieret. De som besøkte ham her for første gang, ble mildt sagt overrasket. For på sofaer og i lenestoler lå lettkledde eller helt nakne kvinner – i tilfelle Klimt ville tegne eller male dem, eller bare fordi de nøt hans selskap.

Klimt laget tusentalls tegninger, også et betydelig antall av kvinner som onanerer. I dag vil nok mange se på dem som eksempler på «det mannlige blikk». Men den gang uttrykte de noe annet; at kvinner kunne nyte sin egen seksualitet, løsslupne, borte for omverdenen.

Klimt hadde gått i bresjen for nye, unge kunstnere i Wien, deriblant Egon Schiele. De ble venner for livet, selv om Schiele reagerte på det dekorative preget i Klimts malerier.

Mot slutten av livet beklaget Klimt seg til Berta Zuckerkandl: «De yngre kunstnerne forstår meg ikke. De er på vei til et annet sted. Det er det en kunstner opplever, men det er litt for tidlig for meg.»

I januar 1918 fikk han et infarkt som lammet høyre hånd. På sykehuset pådro han seg lungebetennelse, og han døde 6. februar. Den fremstående arkitekten Josef Hoffmann hadde vanskelig for å akseptere at hans venn bare skulle bli 55 år, og konstaterte: «Verden har gått av hengslene».

Et nytt syn på kunsten

Man kan lese mye inn i Klimts kunst – fra drømmeanalyse og seksualitetens innvirkning på individet til betydningen av gullet i den gylne perioden; noen tolket det som et tegn på dekadensen i et keiserrike som skulle gå under etter første verdenskrig. Den intense utvekslingen mellom kunst og vitenskap i Wien kom imidlertid til å sette dype og varige spor, ikke bare i kunsten, men også innenfor kunstkritikk og -teori – i det som kalles «betrakterens delaktighet». Visst skrev Sigmund Freud om kunst, om Leonardo da Vinci och Michelangelo, men på en konvensjonell måte. Merkelig nok viste han ingen interesse for betrakteren, for hvordan kunstverk ble oppfattet. Dette ble derimot sentralt for kunstteoretikerne i den såkalte Wienerskolen, med Alois Riegl, Ernst Kris og Ernst Gombrich. Hovedtanken deres var at et kunstverk er ufullstendig uten betrakterens kognitive persepsjon og emosjonelle deltakelse. Ideen fikk sitt store gjennombrudd med Gombrichs bok Art and Illusion. I dag anses dette som innlysende, men ideen ble unnfanget i Wien, takket være de livlige meningsutvekslingene i Berta Zuckerkandls salong.

Judith and the Head of Holofernes, 1901. 84 cm x 42 cm. Galerie Belvedere, Wien.

Portrait of Amalie Zuckerkandl, 1917.Uferdig. 128 x 128 cm. Österreichische Galerie Belvedere, Vienna.