En av Nick Caves Soundsuits fra 2015, laget av blant annet en vintage gravkrans, perlede blomster, tekstiler og metaller. Foto: James Prinz Photography. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York.
Nick Caves arbeider er svært ettertraktet verden over, blant både samlere og institusjoner. Her en Soundsuit fra 2010, laget av blant annet kvister og metall. Foto: James Prinz Photography. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York.
Nick Caves kunstnerskap er en verden av paralleller – mellom magi og mennesker, drøm og virkelighet, lek og blodig alvor.
Nick Cave
• Født 1959 i Missouri, bor og jobber i Chicago.
• Prisvinnende skulptør, danser, performancekunstner og professor.
• Mest kjent for sine Soundsuits, forseggjorte og fargerike drakter som kommenterer samfunnets forhold til rase, identitet og kjønn.
• Representeres av Jack Shainman Gallery i New York, og har holdt en rekke separatutstillinger i USA.
De har armer og bein, men hodet er erstattet med alt fra mørke tuneller til store, hårete målskiver eller buketter av falske blomster. Enkelte av skikkelsene er dekket av langt, neonfarget menneskehår eller tette tråder av sisal, som åpner for en rekke ulike former når kroppen er i bevegelse. Den amerikanske kunstneren Nick Caves Soundsuits er menneskelige, men likevel ikke. Som tilskuer leter hodet etter arketyper og assosiasjoner å feste inntrykkene på – fra afrikansk stammekultur og sjamanisme, via japansk animasjon til Labbetuss og Chewbacca, det store, hårete Star Wars-vesenet som responderer på menneskelig interaksjon, men med uforståelige lyder.
Caves arbeider er likevel noe annet.
«Jeg tror det er en viktig del av arbeidene at vi ikke helt klarer å identifisere dem», forklarte Cave i et intervju med det amerikanske kunstmagasinet Hyperallergic i 2015.
«Vi har en tendens til å ville kategorisere ting, vi ønsker å finne ut hvor noe hører hjemme i verden. Når vi da ser på noe og det er noe annet, blir vi usikre på hvordan vi skal tilnærme oss det. Hvordan identifiserer vi formen? Hvor kommer den fra? Vi prøver å finne en link til noe gjenkjennelig. Arbeidene er gjenkjennelige fordi de er figurative, men her ligger også det vanskelige – det finnes en menneskelighet der, men den er ikke fra denne verden.»
Nick Cave – ikke til forveksling med sin australske musikernavnebror – vokste opp i Fulton, Missouri, som den yngste av syv brødre. Moren, som oppdro familien alene, oppmuntret ham til å følge sin interesse og sitt åpenbare talent for kreative fag. Cave begynte på Kansas City Art Institute, hvor han eksperimenterte med tekstiler og skulptur tidlig på 80-tallet. Han studerte også dans ved Alvin Ailey American Dance Theatre.
Kunstneren er opptatt av å ta arbeidene sine ut av den statiske museumskonteksten og inn i performanceformatet, hvor draktenes fulle potensial utnyttes. Foto: James Prinz Photography. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York.
Som den yngste i søskenflokken arvet Cave ofte klær fra brødrene sine. I intervjuer forteller han hvordan han endret og tilpasset disse arvestykkene til seg selv, en tilnærming han har tatt med seg inn i kunstnerskapet. Arbeidene hans tar ofte utgangspunkt i allerede eksisterende objekter – alt fra paljetter til kosedyr – og han tråler stadig loppemarkeder og bruktbutikker på jakt etter interessante former og materialer, som tilfører verkene hans en ekstra dimensjon av levd liv og historie.
Cave har laget godt over 500 spektakulære lyddrakter siden den første ble til i 1992. Rent konkret er det materialene som sørger for det lydlige når de responderer sonisk på kroppens bevegelser idet man ikler seg kunstverket. Ved første øyekast oser de fargerike draktene positivitet, fantasi og etterlengtet eskapisme. Men utspringet for de lekne draktene er langt mer alvorlig.
Caves første Soundsuit var en reaksjon på Los Angeles-politiets brutale angrep på afroamerikanske Rodney King i 1991. Cave, som også er svart, kjente på en intens sårbarhet i forbindelse med hendelsen, som fant sted etter at kunstneren hadde avsluttet en master i kunst ved Cranbrook Academy of Art i Michigan – en skole hvor han som eneste minoritet for første gang kjente seg tvunget til å leve opp til identiteten som svart mann.
Da King-hendelsen fant sted, bodde Cave i Chicago, hvor han ledet avdelingen for motedesign ved The School of the Art Institute of Chicago. I parken en dag fant han noen kvister på bakken, som han tok med seg hjem og bygget en skulptur av. Han ikledde seg skulpturen og begynte å bevege seg mens pinnene slo og raslet mot hverandre. Han hadde intuitivt laget en form for selvbeskyttelse – et skjold, som kunne verne mot brutalitet og vold. En drakt som skjulte både rase, kjønn og klasse. En rustning som gjør bæreren synlig og usynlig på samme tid.
«Jeg tok den på og begynte å bevege meg, og den laget lyd. Det fikk meg til å tenke på betydningen av protest og motet til å heve stemmen. Jeg hadde laget et ekstra lag med hud, en rustning, noe som beskyttet sjelen min», forklarte Cave til den amerikanske avisen Detroit Free Press i 2015.
Flere av Caves arbeider er kjøpt inn av institusjoner som Brooklyn Museum, San Francisco Museum of Modern Art og MoMA i New York. Men Cave er også opptatt av å ta verkene ut av utstillingslokalene og inn i det offentlige rommet. Han er opptatt av verkenes samlende potensial, og jobber ofte med lokale krefter for å arrangere ulike performancer. Da han i 2015 ble invitert tilbake til Cranbrook Academy of Art for å vise frem arbeidene sine, ønsket han å benytte anledningen til å inspirere unge, afroamerikanske kunstnere i byen hvor han selv opplevde å studerte kunst som eneste minoritet. I kjølvannet av separatutstillingen Here Hear iscenesatte Cave en rekke arrangementer og performancer i Detroit, fordelt ut over syv måneder, blant annet i samarbeid med lokale dansekompanier og unge LGBT-grupper. Her ble også verket TM13 utstilt for første gang – en Soundsuit til ære for Trayvon Martin, den afroamerikanske 17-åringen som ble skutt og drept av den selverklærte borgervernsvakten George Zimmerman i 2012.
«Jeg ønsker å være en agent for endring», sa Cave til Detroit Free Press i forbindelse med åpningen av utstillingen.
«Jeg vil hjelpe kollektivet og være en foregangsperson. Jeg prøver å bringe ulikheter sammen i stedet for diskriminering, grenser og divisjoner.»
Nick Cave har i senere tid utforsket formater utover lyddraktene sine. Her fra utstillingen Weather or Not på Jack Shainman Gallery sommeren 2018. Foto: James Prinz Photography. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York.
Cave er best kjent for sine Soundsuits, men har i senere tid viet mer og mer oppmerksomhet til andre uttrykk. Med soloshowet Made by Whites for Whites i 2014 i New York stilte han blant annet ut brukte objekter funnet på loppemarkeder og andre steder, som speiler rasestereotyper – objekter som i dag oppfattes som svært rasistiske. Med sin historie i møte med nåtiden blir objektene et verktøy inn i vanskelige temaer, og et utgangspunkt for dialog. I et intervju med kunstmagasinet Hyperallergic forklarer Cave det slik:
«Jeg ville bevege meg bort fra Soundsuits og mot et annet format. Jeg hadde tenkt på det i sikkert tre år – hva betyr det å bevege seg mot en annen måte å jobbe, tenke og skape på? Mens jeg fortsatte å jobbe meg gjennom den prosessen, fant jeg ut at så lenge jeg kunne overføre essensen, ville alt bli bra.»
Med sin forankring i identitet og rase er Made by Whites for Whites en forlengelse av Caves Soundsuits. Det samme gjelder Until på MASS MoCA i 2017, en utstilling Cave selv har beskrevet som å «gå inn i magen» på en av sine lyddrakter. Galleriet i Massachusetts – som er på størrelse med en fotballbane – ble dekket av tusenvis av objekter, fra keramikkfugler og plastikkperler til skyteskiver og våpen. Tittelen referer til frasen «innocent until proven guilty» – uskyldig til det motsatte er bevist – og er en reaksjon på Black Lives Matter-bevegelsens oppgjør med rasisme og vold mot afroamerikanere. Tanken var å gi seerne en følelse av noe spektakulært, magisk og vakkert, som ved nærmere øyesyn ikke er så vakkert likevel, forklarte Cave til ArtNews i forbindelse med utstillingen – et gjennomgående trekk i hele hans kunstnerskap.
Cave, som snart er 60 år, er bosatt i Chicago, hvor han fortsatt underviser som professor ved The School of the Art Institute of Chicago. Her har han også studioet sitt, hvor han har et titalls heltidsansatte som hjelper ham å realisere ideene hans, enten det er Soundsuits eller andre arbeider. Cave har siden 2006 vært representert av Jack Shainman Gallery i New York, hvor han åpner ny utstilling i november 2018. Til ArtNews oppsummerte han kunstnerskapet sitt på følgende måte i 2012:
«Vi lever i en tid hvor vi har sluttet å drømme. Jeg vil ta oss tilbake til et sted hvor vi er i en drømmetilstand, hvor vi bruker fantasien til å tenke på måter å eksistere og oppleve på, på hva vi vil gjøre med livene våre. Hvordan kan vi fasilitere den typen motor i hjernene våre? Vi trenger ting som løfter oss opp, som gir oss positiv innflytelse. Vi får ikke det fra nyhetene, så gjett hvem som må gjøre det? Oss kunstnere.»
Nick Cave har selv beskrevet Until på MASS MoCA i 2017 som å «gå inn i magen» på en av sine lyddrakter. Til utstillingen dekket han galleriet i Massachusetts med tusenvis av objekter, fra keramikkfugler og plastikkperler til skyteskiver og våpen. Tittelen refererer til frasen «innocent until proven guilty». Foto: James Prinz Photography. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Jack Shainman Gallery, New York.