© Aase Texmon Rygh / BONO. Nasjonalmuseet, Billedkunstsamlingene. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli
Hvis vi har kunnskapen, ser vi ofte kunst i lys av den historiske konteksten rundt tilblivelsen av den. Men noen ganger kan det også forkludre hvordan vi oppfatter et verk. Aase Texmon Rygh (f. 1925) begynte å lage abstrakte skulpturer i en tid da den naturalistiske kunsten fremdeles dominerte i Norge, og hedres i dag som en standhaftig pioner for modernismen. Viten om at hun en gang var kontroversiell, gjør det fristende å tolke skulpturene henne som opprørske og utfordrende, selv om de i realiteten er en søken etter forenklede fremstillinger av grunnleggende matematiske prinsipper, løsrevet fra tid og sted.
Texmon Rygh fikk oppleve den europeiske modernismen på en studietur til Paris i 1950, men kanskje vel så viktig var møtet med forenklede skulpturer fra oldtiden i Louvre. Siden den gang har hun beveget seg mot et stadig mer universelt abstrakt formspråk, og på 1980-tallet oppdaget hun møbiusprinsippet, som er oppkalt etter den tyske matematikeren August Ferdinand Möbius (1790–1868). Prinsippet kan forklares med at en tar et flatt bånd, vrir det 180 grader og fester endene sammen, og oppnår en form uten definert forside eller bakside, innside eller utside, begynnelse eller slutt. En «evighetens form». Texmon Rygh har laget skulpturer etter dette prinsippet i fem variasjoner: Møbius rund, dobbel, trippel, stående og liggende, i ulike materialer. Et av disse materialene er diabas, en mørk, vulkansk bergart som er finkornet og hard på samme tid, og har blitt brukt av mennesker siden steinalderen.
Jeg ser Møbius rund nesten daglig. En svart sirkel i øyekroken når jeg passerer de hvite kontorbygningene i Thorvald Meyers gate 11 i Oslo. Noen ganger stopper jeg et lite øyeblikk og lar øynene hvile på den fra avstand, for det er noe tiltalende med den enkle og fortettede formens evige runddans som får meg til å glemme tekstmeldingen jeg skrev på og trafikkstøyen til å stilne.
Det er først nylig jeg ble klar over at det nettopp er en slik effekt kunstneren selv ønsket å oppnå. «Jeg er veldig opptatt av ro. Jeg ønsker at folk skal lete etter en ro de mangler i seg selv og i tiden», har Texmon Rygh sagt. Og nettopp det er kanskje et opprør i vår egen hektiske samtid: å tørre å ta tiden tilbake når strømmen av informasjon aldri stopper og tilgjengeligheten skal være konstant. En frigjørende erkjennelse av at noe er bestandig, og vi ikke er det, og at vi bør forsøke å nyte den lille tiden vi er en del av denne bestandigheten vi ufravikelig kommer til å forlate en gang.
Nasjonalmuseet har produsert vandreutstillingen Aase Texmon Rygh. Evighetens form. som vises på Galleri Nord-Norge i Harstad 3. november 2018 til 12. januar 2019.
Kilder: vandreutstillinger.nasjonalmuseet.no, gallerinn.no