Foto: Bård Gundersen

Billedkunstneren Camilla Grythe har forlatt de dype svenske skoger og kommet hjem til fødebyen Oslo. KUNST møter henne under forberedelsene til høstens utstilling hos Bærum Kunstforening i Sandvika.

Aktuell

11. oktober–4. november 2018
Passengers

Uansett hvor velvillig innstilt man er til den norske drabantbyen, er det noe uhyre prosaisk ved blokkene, kjøpesenteret, T-banen og de velholdte små plenene som gjør at man jo skjønner at stedet ikke oversvømmes av kunstnere. Men så er det likevel i dette ærend KUNST har tatt turen til siste stopp på linje 4, nettopp for å møte billedkunstneren Camilla Grythe. Idet jeg går av banen, slår det meg at arkitektene og byplanleggerne har klart å suge enhver dråpe av poesi ut av området, og i stedet gitt beboerne funksjonalitet. Ikke et vondt ord om funksjonalitet, men det inspirerer liksom ikke til de store ord og pompøse formuleringer. Og kanskje det er like greit, for Camilla er en kunstner man lett kan beskrive som «nedpå».

Grythe er en figurativ maler, men stilen skiller seg ut fra det vi vanligvis tenker på som det klassisk figurative her til lands. Etter å ha gått på Ålesund kunstskole begynte hun på Academy of Art i San Fransisco og var ferdig utdannet i 2002. Eller – «ferdig utdannet» er vel et uttrykk Grythe selv ville protestert på, hun som maler med et konstant ønske om å bli bedre. Om hele tiden å presse seg til å nå nye mål for presisjon, om å få det som vises på lerretet til å bli akkurat slik det var i tankene. Fra hun hadde sin første separatutstilling i 2002, har hun livnært seg som kunstner.

Hun står og vinker på den lille broen som skiller T-banen til og fra sentrum på Lambertseter. Hun gir meg en god klem, det er noen år siden vi så hverandre sist. Hun er sommerbrun, med singlet og treningsbukse full av maleflekker. – Det er sånn jeg alltid går kledd, ler hun, – lever liksom i arbeidstøy, jeg.

Siste innspurt mot utstilling hos Bærum kunstforening.

Annonse

På vei inn til kjøpesenteret der vi skal spise lunsj, forteller hun at hun akkurat har lagt sin svenske stuga ut for salg, og at hun nå har relokalisert seg i mormorens gamle leilighet her på Lambertseter. Hun forteller om overgangen fra å ha flere etasjer å boltre seg på i Sverige til det som fortoner seg som en knøttliten leilighet som fungerer som atelier og hjem. Og ikke minst det å plutselig å ha venner og familie så nært innpå seg.

– Da jeg bodde i Sverige alene i 10 år, var det ikke noe annet å gjøre enn å male. Da hadde jeg mine rutiner. En hverdag med egne ritualer for å komme inn i maleboblen. Det er liksom ikke så lett for andre å skjønne at når jeg surrer rundt og lager meg kaffe og tar meg en røyk eller en dusj, så jobber jeg faktisk. Det er min måte å bearbeide både det jeg har gjort og det jeg skal gjøre på. Da er det veldig problematisk å bli avbrutt av sms eller velmente telefoner eller besøk, uansett hvor hyggelig det er. Og det har vært en overgang for meg, det å plutselig skulle forholde meg til verden igjen.

Vi setter oss på cafeen på senteret, og med den sommeren som har vært, er det umulig å la være å snakke om været, om heten som gjør det så himla vanskelig å skulle sitte inne og jobbe mens svetten siler og lyset holder en våken hele natten. Som de fleste kunstnere foretrekker hun den mørke årstiden.

– Hehe, jeg foretrekker nok vinteren, ja. Når jeg kan lukke meg inne, og arbeidet er det eneste som trenger å stå i fokus. Om sommeren blir alt liksom så … fragmentert, jeg får ikke den samme roen. Hun smiler igjen. – Jeg er nok blitt en einstøing. Men sånn er det når man er vant til å sitte så mye alene. Og ikke minst så trives jeg alene. Hun tenker seg om. – Det er vel nesten en nødvendighet når man jobber slik jeg gjør.

Camilla ler ofte og mye, og noen ganger blir latteren et tenkerom når hun skal finne et svar.

– Jeg synes det kan være fryktelig vanskelig å snakke om bildene mine. Jeg ønsker å gi betrakteren rom til å tolke bildene, slik at de kan relatere opplevelsen til egne følelser og erfaringer. Jeg ønsker å formidle stemninger og følelser. Et glimt av en tanke. Et øyeblikk som er passert. For meg handler disse bildene også om å formidle en maleglede. En glede over et håndverk og en entusiasme over det jeg holder på med.

Whisper III, akryl på lerret, 120 x 120 cm

Hun tenker seg om mellom slurkene av Cola Zero.

– Men for all del, ikke misforstå meg, jeg blir jo utrolig happy når folk kommer bort til meg og forteller at de finner en dypere mening i maleriene mine. Da blir jeg dødsglad. Jeg har opplevd at forskjellige folk har fortalt meg om sine tolkninger av ett og samme bilde, og tolkningene er helt ulike. Det synes jeg er både fascinerende og spennende.

Ja, for noen ganger er kunsten større enn oss selv.

– Ja, ikke sant! Det føles utrolig bra å kunne sende noe ut til verden, og der ute blant folk får bildet en mening som er mye større enn det jeg hadde klart å formulere selv.

Vi rusler bort til Camillas nye leilighet, som slettes ikke er spesielt liten og som allerede bærer preg av at her bor det en estetiker. Mens Camilla ordner kaffe på kjøkkenet, tar jeg en sniktitt på de uferdige bildene som står stablet opp langs vegger, på staffelier, på kommoder, på alle steder det finnes plass, egentlig. Bildene hennes tangerer det klassisk figurative, men ikke helt. Det er en uro der. Det handler ikke om å se tilbake på gamle mestere, men heller mot en kinetisk verden av farger og ikke minst av lys. Det som alltid slår meg med Grythes bilder, er lyset. Lys som gjennomstråler alt. Som om det har kommet en lysstråle inn gjennom vinduet og hun har splittet den med penselen og kastet den utover lerretet.

Maleriene hennes kunne vært beskrevet med et enkelt ord: Bybilde. Portrett. Ku. Noe hun også gjerne gjør. Men så rommer de så mye mer. Man vil se på bildet igjen. Og igjen. Ta et skritt tilbake. Så gå nærmere. Se på detaljer. Se på former som oppløses jo nærmere man kommer. Kommer man helt borttil, er det som å få en fargeeksplosjon festet til netthinnen.

Camilla stiller seg ved siden av meg. – Jeg vil ikke gi betrakteren en fasit på hva de skal se. Hva de skal oppleve i møte med bildene mine. Derfor ville det også vært helt feil for meg å sette førende titler. For meg er det viktigste at betrakteren får en opplevelse av seg selv, sine minner, sine stemninger. Hva jeg har tenkt og følt da jeg lagde bildet, synes jeg er uviktig.

Transit III

Men hva er det som driver deg, i tillegg til et ønske om å uttrykke egne følelser?

– Ønsket om å bli bedre! For hvert bilde jeg maler, pusher jeg meg selv enda mer, enda lenger. Jeg vil bli best mulig i det figurative formspråket. Jeg vil hele tiden nærmere den følelsen der den tanken, ideen jeg hadde om et bilde, skal være mest mulig likt det som kommer ned på lerretet. Og så er det jo et ønske om å uttrykke følelser, men disse følelsene er det ikke alltid jeg har ord for. De er det du ser på lerretet.

Vi ser litt på alle de uferdige oljemaleriene. Camilla bruker i underkant av et år på å forberede en utstilling. Da jobber hun på opptil tjue lerreter samtidig. Hun begynner på et bilde, setter det fra seg, begynner på et nytt, kanskje på et helt annet motiv, begynner på et tredje, osv.

– Jeg liker å kunne veksle mellom forskjellige motiver. Hvis jeg ikke føler for å jobbe med et bybilde den dagen, er det befriende å kunne ta opp et portrett. Eller noen helt annet.

Vi snakker om prosessen med å male. Om rutiner. At den bohemske kunstnermyten er veldig langt fra hennes hverdag. At det handler om hardt og prosaisk arbeid.

– Det er arbeid, ikke en hobby, og noen ganger synes jeg det er så vanskelig, og lerretet gir meg så mye motstand at jeg gjerne skulle gjort alt annet enn å male. Hun ler. – Det grenser opp mot smerte! Haha – det er aldri så rent hos meg som rett før en utstilling, for å si det sånn.

Hun snakker mens hun ser på et bilde som begynner å bli ferdig.

– Men så er det likevel i denne forferdelige motstanden at det skjer noe. At den lille, siste detaljen som gjør bildet, faller på plass. Hun smiler overgitt. – Midt oppi all motstanden kommer det noen øyeblikk av magi. Du vet, det øyeblikket der verden forsvinner og det blir bare meg og lerretet. Hun tenker seg om. – Og lyset. Meg og lerretet og lyset. Det er liksom det som gjør det verdt alt strevet.

 

5 kjappe spørsmål:

1. Hva inspirerer deg?
– Visuelle inntrykk fra omgivelsene rundt meg. Støy og larm fra storby, lys og stemninger er som en godteskål jeg vil spise opp. Musikk er en drivkraft, og fjellet bruker jeg til opplading for kropp og sjel.

2. Hva leser du helst?
– Elsker krim og spenningsromaner. I hektiske arbeidsperioder må jeg ty til lydbøker som jeg gjerne hører på mens jeg jobber. Akkurat nå hører jeg på Buthler & Öhrlund, Kejsaren.

3. Hvilken kunstner skulle du gjerne delt en flaske vin med?
– Liker ikke vin, men gjerne en øl på en brun pub og fått et innblikk i Håkon Gullvågs verden. Han har vært en stor favoritt i mange år.

4. Hva var din siste kulturopplevelse?
– Det var en konsert med Prophets of Rage på Sentrum Scene i Oslo.

5. Hva provoserer deg i kunstverdenen?
– Generelt kan jeg nok bli litt provosert av besserwissere … Ikke all kunst jeg skjønner, men provosert av kunstverk blir jeg nok sjelden.