Legenden Pushwagner

Hariton Pushwagner markerte seg som en av Norges viktigste og mest profilerte kunstnere de siste ti årene av sitt liv. Etter hans død i april er det mange som lurer på hva som skal skje med hans omfattende livsverk. Hvordan hedre hans kunst og hans minne? KUNST har snakket med Pushwagners mangeårige venner og samarbeidspartnere Stefan Stray og Jan Verner-Carlsson om fremtiden.

Slik fabeldyret Fugl Føniks i gresk mytologi ble symbolet på gjenfødelse, ble Pushwagner et symbol på oppreisning i kunsten. De måtte begge gå til grunne, for så å gjenoppstå fra asken, reise seg, stige til himmels og lyse opp himmelhvelvet.

Terje Brofos, som var hans opprinnelige navn, ble født 2. mai 1940 og vokste opp på Berg i Oslo. Hans kunstnerkarriere startet på reklamelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole, hvor han gikk i tre år fra han var atten. Fra 1963 til 1966 gikk han på Statens kunstakademi, og studerte og arbeidet senere i Oslo, London, Stockholm, New York og Paris.

Han levde et utsvevende liv, drevet av rastløshet, angst for konformitet og forakt for det etablerte borgerskapet. Allerede før han fylte tjue reiste han hjemmefra og levde i lange perioder som vagabond i utlandet. I praksis betydde det et liv uten fast inntekt, uten fast bopel og hele tiden med nye mennesker som preget hans liv. Dopen ble en annen flukt han ofte benyttet seg av, noe som satte preg på både kropp og sinn. Men hele veien, på alle oppturer og nedturer, var kunsten hans livbøye. Det var den som ga ham mening i tilværelsen. Kunsten som gjorde at han kunne uttrykke seg der ord ikke strakk til, kunsten som brakte inntekter. Og ikke minst var det i kunsten han kunne få formulert sin samfunnskritikk som ble en av bærebjelkene i hans kunstnerskap.

Hans første store separatutstilling ble vist på Henie Onstad Kunstsenter i 1980, og ble fulgt opp med utstillinger på bl.a. Kunstnernes Hus og Oslo Kunstforening. I 2008 ble Soft City, hans episke verk om vår dystopiske fremtid med gjentagelser i det uendelige, vist på Berlinbiennalen. Siden da fulgte utallige utstillinger på museer, biennaler og gallerier både i Norge og en rekke andre land.

Da Terje Brofos døde i april 2018, 77 år gammel, hadde han nådd toppen av sin karriere, og opplevd det man nærmest kan beskrive som rockestjernestatus. Uansett hvor han beveget seg, ble han møtt av publikummere som ville ha autografen, eller aller helst ta en selfie med ham. Bildene hans satte prisrekorder på hver nye utstilling, og verkene ble mer og mer energisterke i fargebruk og motivvalg. Den tynne, kinetiske kroppen som alltid var i bevegelse, virket som den ikke hadde tenkt å gi seg med det første. Men så gjorde den det likevel. Og et samlet Kunst-Norge sitter igjen med spørsmålet: Hva nå?

Jobkill, DGA, 99 x 128,5 cm

KUNST sitter på Bølgen og Moi på Tjuvholmen i Oslo sammen med Pushwagners mangeårige samarbeidspartner og nære venn, Stefan Stray. Et sted kunstneren selv ofte frekventere da Pushwagner-galleriet ligger rett rundt hjørnet, og det er nesten så man kan høre stemmen hans rikosjettere mellom veggene her. Vi har også fått selskap av Jan Verner-Carlsson, skribent, forfatter og oversetter, og en av de personene som har kjent Pushwagner lengst, helt siden 1978. Også han har vært en instrumentell person i kunstnerens arbeid.

– Du vet, for Terje handlet alt om arbeid, sier Stray. – Den Pushwagner du så ute blant folk på åpninger og i gallerier, var ikke samme person som satt og jobbet ti–femten timer i strekk for å få ferdig et bilde. Han var en ekstremt dedikert kunstner som virkelig ga alt for arbeidet sitt.

Jan Verner-Carlsson stemmer i. – Ja, jeg har aldri sett en sånn arbeidsmoral som hos den mannen. Første gang jeg møtte Terje i Stockholm på 1970-tallet, var han godt i gang med samarbeidet med forfatter Axel Jensen om en serigrafi-serie. Jeg så de 34 tegningene som lå utover gulvet på Jensens båt – de skulle bli En dag i familien Manns liv, som senere ble utstilt på Henie Onstad Kunstsenter. Han holdt på i timevis av gangen.

For han var utrolig produktiv, var han ikke?

Stefan nikker. – Han har etterlatt seg enormt med tegninger, skisser, malerier, trykk og håndkolorerte blad. Bare Continuous-frisen er jo 160 meter lang, og New York-frisen er 44 meter. Og så er det den originale versjonen av billedromanen Soft City, som nettopp har vært vist for første gang i hovedstaden, på Kunsthall Oslo. Så ja, det finnes Pushwagner-kunst som kunne fylt opp tre store museer.

Jan fortsetter. – Det finnes så mange tegninger som ikke er vist, helt rå tegninger, både nye og gamle ting. Han tegnet jo hele tiden. En kontinuerlig strek som bare gikk. Erotiske tegninger, portretter. Helt fantastiske ting. Han var så utrolig produktiv.

Hvor er all denne kunsten nå?

Stefan smiler. – Ja, det skulle du vel likt å vite. Den er trygt plassert på diverse lagre rundt om i byen, men det er jo synd at ingen får sett dem.

Med den statusen Pushwagner oppnådde i sine senere år – en kunstner omfavnet både av publikum og av kunstfolket, ville det ikke da være naturlig å tenke i baner av et kunstmuseum?

Stefan svarer på sin rolige Kristiansand-dialekt. Melankolien etter å ha mistet sin nære venn sitter fortsatt tydelig i ham.

– Det var jo det Pushwagner ville. Han ønsket å samle alle verkene sine på ett sted, slik at bredden i hans kunstnerskap virkelig kunne vises i sin helhet.

Jobber dere mot et museum? 

Det er et stort og ikke minst kostbart prosjekt. Han smiler. – Vi har ikke den milliarden det vil koste, for å si det sånn. Det er et prosjekt som krever en dedikasjon i mange år fremover, og et betydelig engasjement fra flere parter. Vi skal først og fremst starte en stiftelse og finne engasjerte folk som har lyst til å tenke langsiktig. Bygger man et museum og investerer så mye penger, må man vite at man kan få bli der. Ikke ha en kontrakt som går ut om 50 år. Da risikerer man å sitte igjen med ingenting.

Rett før Pushwagner døde, faktisk mens han lå på sykeleiet, jobbet han med det som skulle bli hans siste utstilling, nemlig The Machine is Calling: Soft City and Unseen Works på Kunsthall Oslo i sommer.

Mens jeg går rundt på Kunsthall Oslo i forkant av intervjuet, føles nærheten til kunstneren sterkere enn noen gang. I montre rundt om i lokalet er sider fra tegneserien Soft City plassert. Den sirlige streken til Pushwagner fører oss fra side til side. Det er dette som ble boken, og som ble grunnlaget for så mange av hans senere trykk og tegninger. De føles så aktuelle som om kunstneren selv var der for bare noen timer siden og laget dem. Men det er tidsvitner som avslører dem: de gulnede sidene ligger der med korreksjoner gjort med blanco, denne hvite lakken man brukte til korrektur før dataens tidsalder, og selv om budskapet er aldri så aktuelt, skinner det igjennom at tegningene er gjort mange tiår tilbake. Ved siden av den nærmest nakne streken i monterne henger de monumentale siste verkene.

Trykkene som bærer navn som Jobkill, Gaia og Cosmos, er en visuell overflod av inntrykk; motiver og streker vi har sett før, men også nye elementer som er kommet til. I tillegg er også en kolorert tegning av Zeus utstilt.

– Han sa alltid at han skulle spare gullet til sist, forteller Jan. – Jeg gikk gjennom emailen min for noen dager siden, og fant mail fra Terje fra tre år tilbake der han beskriver dette prosjektet med bilder i storformat. Det var tydelig at dette var et viktig prosjekt for ham.

– Ja, han hadde planlagt disse verkene i mange år, supplerer Stefan. Allerede i 2015 bestilte han de store bomullsarkene fra Canson. De holder til i Frankrike, og har laget papir til store malere som Dalí, Picasso, Matisse, Goya og Andy Warhol, men aldri hadde de fått en forespørsel om så store ark. Og de har sine røtter i en organisasjon som har holdt på siden 1492, så det sier jo litt. 4000 ark bestilte han, og signaturen hans er preget ned i kortsiden av hvert ark. I Pushwagners tilleggs-testamente, som hans advokat nedtegnet under sykehusoppholdet i april i år, ga han meg klare instruksjoner om hvordan jeg skulle attestere de verkene han hadde klargjort for trykk. Han hadde jo allerede valgt ut verkene og jobbet mye med dem over mange år. Så skjønner han plutselig at han kanskje bare har kort tid igjen. Da kaller han inn advokaten sin og sier at han må lage et tilleggs-testamente der han forteller hva han vil det skal gjøres med de nye trykkene.

Stefan fortsetter. – Det er jo en vanskelig oppgave å ta på seg, og det er ikke noe jeg kunne gjort hvis jeg ikke hadde kjent ham så godt og jobbet så tett med ham i 18 år. Det sier seg selv at et så langvarig og nært samarbeid har gitt meg en klar forståelse av arbeidsprosessen. Og det er viktig at det blir akkurat slik han ville ha det. Noen ganger tenker jeg at nå skulle han ha vært her og sagt hva jeg skal gjøre.

Jan skyter inn. – Stefan sitter jo på en enorm kompetanse om Terjes kunst og produksjon.

Han fortsetter. – Terje hadde gledet seg til han skulle lage de fineste bildene sine. Han kalte dem gullet. Så han kjøpte inn to store silketrykkbord, antagelig de største i Nord-Europa, som kan trykke disse kjempetrykkene på to meter.

Jan fortsetter. – Kunsten har jo alltid spilt på lag med samtiden og de nye teknikkene. DGA, som Terje ble en mester i å bruke, har blitt møtt med mye uvitenhet. Det er jo ikke sånn at han trykket på kopiknappen og kopierte et bilde. Han kunne bruke tusenvis av timer på et trykk. Uten overdrivelse. Han var perfeksjonist. Fargene, detaljene. Alt skulle stemme. Han konfererte med professorer i kunst for å finne frem til de eksakt ønskede fargenyansene. Jeg kjenner ingen som jobber så grundig med verkene sine. Han satt og tegnet om og om igjen. Han har laget mengder med spesialfargekart og hadde en fin-tuning som var ekstrem.

Foto: Bjørn Wad

Hvordan ser dere deres egne roller i fremtiden? Vil det være naturlig å være med i stiftelsen begge to?

 – Det får vi se på, men uansett må det nye krefter til, svarer Stefan. – Det viktigste er å få opprettet en stiftelse og et styre, finne dyktige, dedikerte folk. Det er i hvert fall naturlig for meg å være med i en overgangsfase, men så får vi se hva som skjer fremover.

Jan tilføyer: – Den innsatsen Stefan har gjort, er helt unik og må aldri glemmes. Jeg tror ikke folk er klar over at Terje antagelig hadde vært død for 18 år siden hvis det ikke hadde vært for Stefans innsats og omtanke. For min del er jeg mest opptatt av at Terjes ettermæle må tas vare på, at det blir folk med i stiftelsen som kanskje kan være med på å skape et museum. Noen som kan få navnet hans ut på den internasjonale kunstscenen.

Vi avslutter intervjuet, men blir sittende og snakke. Om mannen som har preget norsk kunstliv så sterkt de siste årene. Om å miste en nær venn. Og som alltid er det når båndopptakeren er skrudd av at de virkelig gode historiene kommer frem. Men det får vente til en annen gang. Til biografiene og kunsthistorien skal skrives. Hvor alt som har vært usikkert, skal bli sikkert – og motsatt. Det eneste som er sikkert, er at siste kapittel om Pushwagner ikke er skrevet. Det finnes fortsatt mange kunstverk vi ikke har sett. Hundrevis av timer med filmopptak. Han levde tusen liv, og tusen fortellinger venter på å bli fortalt. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Zeus, D.G.A., 83 x 128 cm.