Sonja Henie som Alice i Alice i Eventyrland, filmstill fra My Lucky Star, 1938.

Camilla Prytz født 30.12.1971 i Oslo, Norge.

Asker Kunstskole 1991-93

Utdannet glassblåser fra Kosta Boda Glasskole i Sverige 1994.

Jobbet i Glasshytta i Stavern 1993-96. 

Drev eget glassverksted i Oslo 1997-2011.

Flyttet til Kristiansand i 2011, og driver idag glassverksted på Odderøya og emaljeverksted i Marvika.

Siden 2016 har hun jobbet som glass- og porselensdesigner for Magnor Glassverk.

Lanserte den første av mange smykkekolleksjoner i 2001, i materialene glass, sølv, gull og emalje. Smykkene har blitt brukt av prinsesser, fashionistaer og Hollywoodstjerner som Rihanna og Olsen-tvillingene. 

I 2016 mottok Camilla Prytz Kristiansand Kommunes Kunstnerstipend for etablerte kunstnere, og Vest-Agder Fylkeskommunes Arbeidsstipend for Kunstnere.

 

Når kunstsentret nå feirer sine første 50 år, ligger jubileumsutstillingen i underetasjen. Noe som får meg til først å løpe gjennom den grandiose presentasjonen av Jakob Weidemann, pionergjerningene til Boyle Family og et gjensyn med Yayoi Kusamas svimlende installasjon med speil og lamper. Det skal være konsert også, og det er et visst press på de som selger billetter. Det er, hvis det noen gang var noen tvil, et særdeles aktivt og fyldig kunstsenter. I hvert fall denne søndagen. Men jeg finner altså ikke jubileumsutstillingen før jeg går ned trappa. Få ting kan gå galt når man, slik man gjør i utstillingens tittel, siterer David Bowie – man kan faktisk gjøre det helt tilfeldig, og det vil fortsatt virke riktig. Det jeg sliter litt med – men bare litt – er å finne noen direkte forbindelse til det jeg ser. Der er helt klart et «Turn», i betydningen snu seg (bakover, i dette tilfellet), men ikke noe virkelig «Strange», med mindre vi kjøper perspektivet til de som mener kunst er noe rart noe per se. Det kan jo sånn sett være en arbeidsskade jeg lider under – at jeg ikke ser noe rart siden jeg er så usannsynlig rar selv. Vi er uansett dypt inne i det som er kunstsentrets sjel her; samlingen – det er dit man må gå når man runder 50. Det er ikke småtteri – det går i Picasso, Matisse og Dubuffet. Fluxus og Cobra. Yves Klein. Litt sånn som bruddstykker av modernismen fremstår innenfor et museum. Kuratert etter labyrintprinsippet, med et lokale inne i lokalet, der bildene henger tett, er effekten kompakt. Veldig kompakt. Som om man befinner seg på innsiden av et batteri, der pluss- og minuspolene stadig kommer borti ens kropp. Det foregår usannsynlig mye innenfor disse strengt begrensede rammene, men det slår meg også at det er nettopp sånn de som samler kunst henger bildene hjemme – ganske enkelt der det er plass. Før man har kommet frem til disse tette omstendighetene, har veien vært kantet av betydelig mer luft. Man har passert daterte plakater – jeg bet meg særlig merke i et to dagers event med navnet Sjokkrokk, med blant andre Hærverk, Kjøtt og The Aller Værste – og et filmklipp fra 1938 der Sonia Henie spiller rollen som Alice i Alice in Wonderland, og et rom med videoskjermer og headsets; KjARTan Slettemark som puddel, seminar med Karl-Heinz Stockhausen, og så videre. Spor fra en fortid som korresponderer i sånn grad med det som foregår en etasje over at stedet fremstår som et uforanderlig åsted for alle disse bevegelsene – men, hey, det er jo sånn det blir gitt nok tid. Jeg gleder meg allerede til 100-årsjubileet, merker jeg.