Skulpturelle komposisjoner

Foto: Aliona Pazdniakova.

I Norge er man så opptatt av lys og farger. Det er ikke så rart i et land preget av mørketid, solnedganger og Nordlys. Men jeg er inne i en fase der jeg jobber med mørke nyanser. Eller rettere sagt,- jeg utforsker lyset i det mørke.

Dette forteller Anne Léger. I tidsrommet 16.08.–07.10.2018. er hun aktuell med skulpturer og skulpturelle smykker ved Galleri Format Oslo. Utstillingen bærer tittelen «Tilstede».

Anne er opprinnelig fra Frankrike. Hun kom til Norge i 1993 og har blitt her siden: – Jeg er kunstutdannet både fra Frankrike og fra Kunsthøgskolen i Oslo. I 10 år har jeg arbeidet med smykkekunst, i perioder underviser jeg også innen metallfag og emaljering.

Légers formspråk er variert. Hun utdyper:— Flere av mine tidlige smykkearbeider har sterke referanser til Art Nouveau, – rikelig med detaljer og naturreferanser. Men de senere årene har jeg beveget meg mer mot det abstrakte. Det som ikke er så visuelt opplagt. Store flater og komposisjoner bygget opp av geometriske grunnformer. Også dette med mørke fargenyanser. Jeg ser at arbeidene kan romme like mye selv om formspråket og fargeskalaen strammes og tones ned. Det oppstår nye utrykk. Dette er et veldig spennende felt å arbeide i!

Du stiller ut både smykkekunst og skulpturer. Kan du si noe om når et smykke går fra å være en assesoar til å bli kunst?

– Smykker er ofte et symbol, en arvegjenstand eller kanskje aller mest pynt. En diskret og praktisk gjenstand som bidrar til å bygge opp et antrekk, eller speiler noe bæreren av smykket ønsker å uttrykke. Når jeg jobber med smykkekunst komponerer jeg en skulptur med den egenskapen at den er mulig å bære på kroppen. Men holdningen til arbeidet er helt annerledes enn til et klassisk smykke. Smykkeskulpturen komponeres som et selvstendig verk, uten kommersielle hensyn. Til en viss grad er smykkekunsten tilpasset i størrelse og format, men ikke med en slik brukervennlighet som vanlige smykker har. En smykkeskulptur kan stilles ut på en vegg eller i et rom og være et kommuniserende objekt i seg selv, men har den fleksibiliteten at det i spesielle tilfeller kan vises ute i verden på en bevegelig ramme,- mennesket som bærer det.

Skulptur. Foto: Aliona Pazdniakova.

Du har tidligere arbeidet mest med smykkekunst, men til denne utstillingen har du sentrert deg om rene skulpturer. Fremdeles med et gjenkjennelig materialvalg og komposisjon som smykkeskulpturene, men i større format.

– Det har vært en prosess. Jeg benytter meg fremdeles av treverk, stein, metall og emalje. Komposisjonsarbeidet er det samme. Men jeg kjente at smykkeformatet satte noen begrensninger vedrørende vekt og størrelse som jeg ville bryte ut av. Jeg ville rendyrke skulpturen og har valgt å fjerne meg helt fra smykkekonseptet i enkelte arbeider. Den letteste av disse skulpturene er 3,5 kg.

Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen bak dette særegne uttrykket?

– Jeg leter og samler materialer hele tiden. Jeg har derfor et enormt skattekammer å ta av når det gjelder stein og ulike treobjekter. Men også metallskrot, gjerne patinert av naturlig oksydering og rust. Jeg utarbeider aldri ferdige skisser som jeg følger i utformingsprosessen. Jeg jobber med en vag ide` eller et konsept. Så kommer en møysommelig prosess der jeg prøver ut ulike komposisjoner. Som et slags puslespill. Eller egentlig er hele prosessen et spill der reglene kommer til etter hvert. En slik intuitiv metode kan virke tilfeldig men krever erfaring og dyp konsentrasjon. Elementene og formene skal kommunisere med hverandre og helheten. Ofte innlemmer jeg emaljeringsarbeider i komposisjonen.

I dine seneste skulpturer kan man fornemme et arkitektonisk preg?

– Ja, jeg er spesielt inspirert av japansk arkitektur. Både den moderne byggestilen men også Japanske templer og hager. Ryddige linjer, velkomponerte men også organiske former og flater. Inspirasjonen fra arkitektur speiler seg også gjennom tilstedeværelsen eller fraværet av åpninger. Det handler om rom og dybde. Skygge, lys og refleksjoner.

– Samtidig har jeg en kjærlighet for naturlige materialer. Gammelt treverk for eksempel. Under oppveksten i Frankrike jobbet både bestefar og en onkel som antikvar. Blant annet restaurerte de gamle møbler. Der er så utrolig mange ulike strukturer, fasetter og fargenyanser bare innen treverk. Jeg har et nært forhold til tre som materiale.

Skulptur. Foto: Aliona Pazdniakova.

En serie av dine nyeste arbeider har tittelen «Back to Dark». Hva ligger bak denne tittelen?

– I mine tidlige smykkeskulpturer jobbet jeg også med mørke fargetoner. Lavmælte dialoger mellom ulike nyanser. Så kom den epoken som jeg tenker handler om at jeg ble veldig preget av det typisk norske. Solnedgangene, fargene, de sterke kontrastene. Nå begynner jeg å lande i noe som minner om utgangspunktet igjen, derfor «Back to Dark».

Hva tenker du om ditt kunstneriske virke fremover?

– Jeg jobber alltid gjennom å reflektere eget liv i mine arbeider. Både eldre og kommende erfaringer vil speiles. Dette vil jeg fortsette med og jeg kjenner meg inspirert til å forske videre i ulike materialer, utforminger og komposisjoner.