Veien innover

Pause. Foto: Nina Holtan

– Jeg søker inn mot kjernen. Forbi stammen, jeg leter etter hulrom, sår og skrammer i materialet. For meg er parallellene mellom mennesket og treet så store at jeg egentlig ser treet som et avtrykk av selve livet. Det er riftene av levd liv, skavankene og egenarten som gjør oss interessante. Det gjelder både menneskene og treskulpturene. Dette forteller Marianne Broch. Hun er en av fire utstillere som nå er aktuell i Galleri Kraft, Bergen. Utstillingen står frem til 5. august.

Marianne er en voksen dame. Og råsterk. 61 -åringen samler ved, tømmer, merkelige stammer og stubber. Disse sager hun i, bearbeider og former. Hun samarbeider med treverket. Hun utdyper:— Jeg vil bevare identiteten til objektet. Jeg sliper ikke bort alle sprekker og bulker. Det er et evig prosjekt, å lete etter egenarten. Fremheve det ekte. Det virkelige. Det som gjør individet til seg selv. Det ligger nok en slags protest i dette mot falskhet og glatt tilpasning. Samtidig en kjærlighet til selve jobben med tømmer og vedhogst. Det grunnleggende arbeidet som er en forutsetning for overlevelse, men samtidig et privilegium å få delta i.

Fra tidlig alder gikk Marianne i lære hos etablerte kunstnere. Keramikere og billedhuggere. Siden har hun bygget på kompetansen gjennom kunstskoler. Hennes plattform rommer både billedkunst, kunsthåndverk og skulpturell ekspresjonisme. Men titler og båssetting har hun lite sans for: —Det er en fryktelig trang vi mennesker har til å kategorisere alt mulig. Yrker, mennesker, personlighetstrekk. Det meste er forskjellige fasetter av livet.

Innover. På Galleri Kraft. Foto: Marianne Broch

Marianne snakker med en vennlig og tydelig tone: – Jeg havner ofte i en opposisjon.  Også mot kunstverdens normer. Jeg fordrar ikke at kunst blir fremstilt som en intellektuell nisje som utvalgte akademiske kretser skal fordype seg i med et helt særeget språk. Jeg ville blitt kjempeglad om skogsarbeidere ville besøke min utstilling. Jeg kjenner meg litt som en selv når jeg er ute. Praktisk arbeid fasinerer meg.

Marianne vokste opp i Bærum, i dag bor hun på Sundvollen. Men det viktigste stedet for hennes kreative virke er Vågå i Gudbrandsdalen, et sted hun har knyttet seg til gjennom livet.  Ved det lokale sagbruket åpenbarer de store skattene seg: – Jeg jobber i furu, gran og bjørk, men det er røttene på de gamle fjellfuruene som er virkelig spennende. De runde kulene, som inngår i verket «Innover», er rotkjerner fra dette fantastiske treet.

Marianne fremhever hvordan også dagliglivet har påvirket hennes formspråk. Oppveksten med en psykisk utviklingshemmet bror. Hverdagene med egne barn. Kreative løsninger i det enkle.

Hun forklarer at den tidlige erfaringen med en annerledes bror, i en tid da samfunnet hadde et ureflektert syn på ulikheter og menneskeverd, trolig har preget henne mye. Senere har hun, gjennom relasjonelle yrker, sett verdien av fysisk, grunnleggende arbeid: – Å hugge ved for eksempel. Det finnes ingen som ikke har godt av å få komme i kontakt med et slikt arbeid. Vi er ikke så forskjellige vi mennesker. Alle har godt av å få lov til å bidra.

Kan du si litt mer om hva som motiverer deg når du skulpturerer i tre?

– Hvert liv har sin vei. Det er alltid et prosjekt for meg å søke innover . Skrelle lagene. Det er forholdet mellom kjerne og skall jeg finner interessant. Stammen er skallet som skjuler kjernen. Men også en nødvendig beskyttelse mot verden. Når jeg arbeider med treet finner jeg rifter som barken har dannet arrvev rundt over mange år. Sårene har blitt en inngrodd del av treets karakter. Så er det råtne felter. Når man pirker i dem dukker det opp hulrom og sprekker. En liten åpning kan skjule en rekke nye rom. For meg personlig er det mye bearbeidelse i å jobbe med dette. Jeg søker svar, og finner dem også. Der inne i treet.

I arbeidet «Hvile» åpner Marianne for en visuell og fysisk interaksjon med treverket. Betrakteren inviteres til å legge seg i stubbene. Utformingen gjør at treet nærmest absorberer mennesket. Et arbeid som kan gi assosiasjoner mot naturens kraft. Omsorg, liv, men også død.

Det er ikke bare stubber og røtter skulptøren bruker i sitt virke. Hun har også en forkjærlighet for trestaven. Det som var en helt naturlig gjenstand å lene seg mot i tidligere tider: — Staven kunne uttrykke myndighet, eller være en vandrestav. En nærhet til skogen, et symbol på selve livsreisen. Jeg synes staven burde relanseres i folks liv. Selv pleier jeg å plassere en stav eller to der jeg stiller ut skulpturer. Som en signatur. Jeg synes det er en fin ting, å minne om at vi kan trenge litt støtte i livet. Sårbarheten er en del av veien, den også.