Facebook pixel

Les mer om Black Space her

Blank Space er et ambisiøst kreativt studio som ble startet i 2013 av den amerikanske kunstneren og kulturprodusenten Liz Ramsey. Drevet av et motto om at kunst er for alle, har de vokst eksponentielt de siste 5 årene. De overtok nylig hele sjette etasjen i det ikoniske Gunerius-bygget i Oslo, og har nå hele 530m² med boltreplass midt i sentrum. Gjennom workshops, kurs, utstillinger, kontorfelleskap og ulike kulturarrangementer har de bygget opp en solid tilhengerskare, men det samme spørsmålet dukker stadig opp: Hva er egentlig Blank Space?

Da Liz Ramsey kom til Norge i 2013, direkte fra San Francisco, California, gikk det bare et par måneder før hennes norske ektemann, illustratør Martin Mauseth Hvattum, la merke til at hun begynte å bli rastløs. Som en kjent «overachiever», eller arbeidsmaur på godt norsk, slet Liz med å finne roen i Norge. Til tross for at hun var frivillig på flere prosjekter og gallerier, som Creative Mornings, AlbinUpp, 1857, Galleri A og Stolper+Friends, klarte hun ikke å finne sin plass. Da hun i tillegg fikk avslag fra KHiO, begynte hun å innse hvor utenfor hun egentlig følte seg i Norge. Heldigvis oppdaget hun raskt at hun ikke var alene om denne følelsen av annerledeshet: Det var flere som slet med å finne innpass i den norske kunstbransjen – som kan være både ekskluderende og hard. Dette inspirerte henne bygge et tilfluktssted for andre som opplevde den norske kunstscenene som ekskluderende, og ved hjelp av et lån fra svigerforeldrene startet hun Blank Space.

Etter å ha startet opp i Kværnerbyen nådde Blank Space ut til et stadig større publikum gjennom jungeltelegrafen. Folk hørte om et prosjekt, besøkte Blank Space, og spredte deretter ordet videre til venner og bekjente. Deretter kom de på et nytt arrangement, fikk en ny venn, deltok på en ny workshop, bidro til en utstilling, og dette førte til at de sakte men sikkert følte seg hjemme. Denne langsomme, organiske formen for markedsføring, fremfor store budsjetter og målrettede annonser, har skapt grunnlaget for suksessen deres i dag: Folk føler seg velkomne, og ikke som en del av en målgruppe.

Idealene deres er enkle: Kunst er for alle. Utover dette er det tanken at hver person har et potensiale til å ha et forhold til kunst på sine egne vilkår. Enten det er en drosjesjåfør som ønsker å lære seg figurtegning som hobby, eller en etablert animatør som ønsker å eksperimentere med silketrykk, eller en nyutdannet student som hopper inn i den store verdenen «Framtidens Karriere». Blank Space hjelper alle med å finne en meningsfull forbindelse til kunst, med en jordnær og realistisk tilnærming. Ikke alle er ment, eller ønsker å være profesjonelle kunstnere, men på Black Space trenger man heller ikke å være det. Ved å fjerne tankene om at «dette være bra», eller «dette er en fantastisk opplevelse», senker man terskelen for folk – og dette gjør at de kommer tilbake.

Liz spøker med at mesteparten av jobben hennes består av terapi, resten er å bære utstyr frem og tilbake fra Clas Ohlson og mase på folk om at de må vaske rommene sine. Likevel er fordelene ved å ha disse lokalene tydelige. «Kunst er et spesielt felt, uten tydelige regler. De som havner i denne bransjen er ofte mennesker som har en trang til å utforske, og som ikke finner aksept noe annet sted. Men mange har et feilaktig inntrykk om at kunsten alene vil kunne fikse dem: ‹Hvis jeg bare var en dyktigere maler så ville folk akseptere meg›, eller: ‹Hvis jeg får dette oppdraget vil alt være verdt det.› Liz forklarer at dette er grunnen til at kunst oftere blir brukt som terapi, snarere enn som en karriere. Kunstens verdi som et verktøy for selvutfoldelse, overgår ofte dens applikasjon som et kommersielt verktøy. «Det vi prøver å gjøre er å balansere de to verdenene – hvor du både kan betale husleien og være lykkelig. Men kunst alene kan ikke gjøre deg lykkelig. Kunst er bare et verktøy som du kan bruke for å finne din egen vei. Du er den eneste som kan gjøre deg selv lykkelig, men vi kan hjelpe deg med å finne ressursene og verktøyene du trenger, og samtidig gi deg et sunt fellesskap fylt med workshops og andre raringer til å støtte deg underveis,» sier Ramsey.

Hun påpeker raskt at ikke alle er «ødelagte». «Jeg har en filosofi som går ut på ideen om at alle mennesker er 20% dritt: Alle de giftige sidene av oss: sjalusi, latskap, sinne osv. 30% av oss er ganske nøytrale, eller har karaktertrekk som kan være både positive og negative (som for eksempel å være sta vs å være bestemt, som i bunn og grunn er samme karaktertrekk, men sett fra ulike vinkler). Men de siste 50% er grunnleggende gode sider, og det er en fordeling vi kan leve med.» Hun ler. «Når vi bare fokuserer på den dårlige siden, hindrer det oss fra å gjøre noen virkelige fremskritt i en positiv retning. Det å omgi seg med andre mennesker som også aksepterer at de er 20% dritt, gjør det enklere å innse at det ikke er så unikt at man trenger å fokusere på det.»

Ideen om at det ikke gjør noe om du er «dårlig» går ofte igjen i Liz sine foredrag. Selv om driften av Blank Space tar opp mesteparten av kapasieten hennes, finner hun fortsatt tid til å holde foredrag og prate på skoler så ofte hun kan. I 2017 snakket hun på Pecha Kucha Night for tredje gang om å være en «Professional Weirdo».Parallelt med dette underviser hun regelmessig ved kunstskoler i Oslo-området, hvor hun fokuserer spesielt på elever som ønsker å jobbe i det kreative feltet. «Jeg tror det hjelper at folk som føler seg annerledes kan se noen som er uhemmet rar og «weird», men som fortsatt er oppegående og velfungerende. Velfungerende er kanskje å ta litt hardt i, merk deg, men jeg holder det gående og får det til å funke.» Hun understreker at det å se andre mennesker som jobber hardt for å forbedre noe de ikke er gode til, er det som skaper en prosess og positiv vekst. «Å være flink til noe er egentlig ikke poenget, men heller å akseptere der du er og hvor du ønsker å være – og deretter sette pris på reisen.»

De andre medlemmene av teamet, som Urda Blichfeldt og Rurik Henry, har alle lignende personligheter: strukturerte, ambisiøse, og uten tvil rare. Denne «av oss, for oss» mentaliteten bidrar til å holde både arbeidsmoralen oppe og produktiviteten høy. Ramsey forklarer at nøkkelen er å ha et team som forstår utfordringene ved å jobbe med kulturproduksjon: At budsjettene er stramme (ofte ikke-eksisterende), men at prosjektet er verdt det til slutt. Hun understreker også at Blank Space ikke hadde eksistert uten alle de hardtarbeidende menneskene som er involvert. De har nærmere 15 personer som jobber der, enten som frivillige, freelance-aktører eller på enkelte events/workshops.

Samtidig som at de forsøker å bygge mer økonomisk stabilitet er hovedmålet fortsatt at Blank Space skal være et sted som er åpent for alle, både i handlinger og ord. “Hver gang vi arrangerer en mer kuratert, eksklusiv event, som for eksempel en utstilling, prøver vi samtidig å finne tiltak som gjør dette stedet mer inkluderende. Vi kan for eksempel ikke si ja til alle som ønsker å sende inn arbeider til en utstilling, men vi kan tilby et separat og gratis galleri som er ukuratert, og åpent for alle. Dette bidrar til å opprettholde kontakten med de som støtter oss ved å faktisk gi noe tilbake. Folk som er medlemmer ved Blank Space får en reell følelse av at de støtter fellesskapet gjennom sine donasjoner, og føler forhåpentligvis at de samtidig får den samme støtten tilbake.

Det å ha en forretningsmodell som setter medlemmene i sentrum hjelper dem til å holde hovedmålet i fokus. Ved å løfte frem medlemmenes ønsker og behov for fellesskapet sørger de for et program med relevante og nyttige arrangementer. De hyrer også inn «ambassadører», som for eksempel designer Thrilly og kunstneren David Stenmarck. Dette er yrkesaktive personer fra ulike deler av den kreative bransjen, som alle er kjent for å være proaktive. De bidrar frivillig ved å ta initiativ til arrangementer som de mener deres felt vil finne nyttige, alt fra sosiale arrangementer til gratis foredrag og kurs. Ambassadørene jobber hardt for at Blank Space faktisk skal være en nyttig ressurs, og ikke bare en velment idé.

Per i dag har de 15 arrangementer gjennomsnittlig i måneden. Dette er alt fra faste workshops, som «Tuesday Figure Drawing» til unike enkeltkurs, som «Digital Collage Workshop» arrangert med den omreisende designeren Marcos Morales. Hvert arrangement er nøye kuratert av Ramsey, som sikrer at det faktisk er et behov for kurset og sørger for passende markedsføring. «De som driver de Blank Space har begrenset med tid og ressurser. Selv om vi skulle ønske at vi var et sted som var åpent og gratis for alle, må vi samtidig sørge for at vi kan holde dørene åpne. Dersom et kurs bare får 2-3 påmeldte, må vi dessverre takke nei.»

Ifølge Liz ville dette imidlertid endret seg dersom Blank Space var kvalifisert for å motta offentlig støtte. «Det er synd at vi faller mellom to stoler, men det er vel prisen man må betale for å være annerledes…» Hun fortsetter: «Kulturrådet ringte oss faktisk og forklarte at de var veldig interessert i prosjektene våre, men at vi mest sannsynlig ikke ville få tilskudd fordi det vi gjør faller utenfor deres område.» Liz forklarer at da hun først startet Blank Space hadde hun bare sin amerikanske bakgrunn til å veilede henne, og var ikke forberedt på hvor villig den norske stat er til å støtte kunst og kultur. “Jeg hadde ingen anelse. Der jeg kommer fra er det ikke vanlig å søke om stipender, og de få støtteordningene som finnes er så vanskelige å få. Ditt eneste alternativ er å klare deg på egenhånd med de ressursene du har tilgjengelig”. Hun tror forøvrig at denne amerikanske tenkemåten feiler når man søker om offentlig støtte siden prosjekter med lite kommersiell verdi prioriteres fremfor prosjekter som kan fungere uten støtteordninger – selv om de fungerer dårlig. «Vi skyter oss selv i foten siden vi bor i et land hvor det er innforstått at staten støtter kunst og kunstnere, noe som fører til at enkeltpersoner tar mindre ansvar for å mobilisere støtte fra miljøet rundt. Siden vi ikke mottar noen finansiell støtte, er vi nødt til å jobbe hardt for å rekruttere folk til å delta på våre kurs og arrangementer.»

Blank Space har forøvrig mer enn bare kurs, workshops og utstillinger. De er også et av Norges største kontorfellesskap for designere og kunstnere, som gjør de til en helhetlig ressurs for alle kreative i Oslo. Typiske kontorfellesskap er tiltenkt gründerbedrifter, app-utviklere eller teknologiselskaper, og Oslo har ennå til gode å etablere en ressurs for det voksende designfeltet. Foruten de tradisjonelle kunstnerkollektivene, som vanligvis ikke tilbyr mer enn et rom å jobbe i, har designere vanligvis måttet skvise seg inn i kontorlandskap, og føler seg ofte lite verdsatt eller misforstått. «Halvparten av jobben vår består i å forklare hva vi egentlig gjør. ‘Ja, jobben min er å illustrere, ja, jeg er sikker på at datteren din også er veldig flink til å tegne, nei, jeg kan ikke tegne hunden din som en gave til konen din på “fritiden» min.’ I en verden der kunst fortsatt blir sett på som terapi, og ikke et karrierevalg, er det både krevende og distraherende å ha denne typen samtaler daglig. «Ingen institusjon kan alene forhindre at folk avskriver kunst som yrkesvalg, men vi tror at det å tilby kunstnere en mulighet til å samles under et feller banner utgjør en stor forskjell.»

Blank Space tilbyr 11 private rom og 8 pulter i åpent landskap, samt fleksible pulter, og har totalt 50 leietagere. Dette inkluderer ikke de medlemmene som har tilbud om gratis pult hver søndag. Et slikt prishierarki hjelper alle til å få en fot innenfor døra, enten de bare trenger et par timer på hobbybasis, eller er en hel bedrift som trenger flere kontorplasser samlet i ett rom. Produksjonsselskaper, spillutviklere, klesdesignere, musikkprodusenter og lignende balanserer ut den tradisjonelle medlemsgruppen til Blank Space, som hovedsakelig har bestått av designere og illustratører. Dette har skapt en tydelig endring i perspektiv til studioet. «Jeg tror at tverrfaglighet er nøkkelen – det bidrar til å fremme nyskapning i kunsten, slik at man ikke stagnerer. «Å jobbe ved siden av noen som har den samme kreative tilnærmingen som deg, men som jobber med et massivt viking-kostyme mens du selv lager en animasjon om blekkspruter, kan være en utrolig inspirerende måte å jobbe på. Det fremmer også interessante samarbeid mellom medlemmene, som ofte utvikler seg til vennskap, og så videre. Jeg er stolt av dette arbeidsmiljøet som vi har klart å bygge på et fundament av gjensidig respekt, nysgjerrighet og produktivitet. Også er det gøy da, så klart…»

Samarbeid er også avgjørende for endring, sier Liz. «Det er utfordrende å bygge empati for andre uten erfaring. Uten å faktisk se hvordan den andre parten jobber er det vanskelig å bygge et ekte fellesskap hvor alle støtter hverandre.» Blank Space forsøker å få til så mange samarbeid som mulig, både med eksterne selskap og gjennom interne prosjekter. De kuraterer og driver Kulturhusets kunst- og designmarked, og hver 4. måned inviterer de over 20 kunstnere til en dag fylt med kunst, trykksaker og god kaffe. De sponser også det månedlige arrangementet «Creative Mornings», som er en serie frokostforedrag som fokuserer på og fremhever lokale designere og andre kreative. I tillegg har de holdt foredrag ved Westerdals, Einar Granum og flere folkehøgskoler rundt Oslo-området.

Mange av prosjektene til Blank Space innebærer interne samarbeid, som for eksempel utstillingen «Digital Playgrounds». Her samarbeidet 10 ulike kunstnere med interaksjonsdesigner Rosa Hernandez og Tommy Svensson om å utforske anvendelsen av teknologi i kunst. Rosa og Tommy utviklet en app som tok i bruk en teknologi kalt «augmented reality», eller «utvidet virkelighet». Kunstnerne lagde digitale verk til utstillingen, men for å se kunstverkene måtte publikum se galleriveggen gjennom et nettbrett. Galleriet var fylt med hvite, tilsynelatende tomme rammer, men sett gjennom appen kom utstillingen til live. Publikum elsket det. «Det var en merkelig utstilling. Det var så gøy å se ansiktene til barna da de så bildene som ikke fantes i virkeligheten. De så på nettbrettet, tilbake på den hvite veggen, og så tilbake på nettbrettet.»

Et annet samarbeidsprosjekt var «Work of Space and Time», hvor Blank space inviterte 10 billedkunstnere og 10 lydkunstnere til å «jamme» i 3 måneder. I løpet av prosjektet ble de kjent med hverandres prosess, og skapte deretter et nytt verk basert på denne erfaringen. Musikere og illustratører/designere var ypperlige samarbeidspartnerne, da mediumene deler mye av den samme kreative prosessen. Poenget med utstillingen var å fremheve disse likhetene. «Musikk og kunst handler om det samme – det er det samme behovet for å uttrykke seg, forskjeller en bare at den ene gruppen arbeider med lyd, og den andre visuelt.» Denne utstillingen ble lansert med en full konsert med hundrevis av publikum. «De større gruppe-utstillingene blir veldig populære, veldig fort, og er en av grunnene til at vi måtte flytte – utstillingene holdt på å bli en brannfare!»

«Når alt kommer til alt er den beste delen av jobben menneskene. Uten de hadde alt vært ganske kjedelig – både prosjektene og stedet i seg selv. Menneskene som er involvert gjør det hele verdt det», sier Liz. «Det er noe veldig spesielt med følelsen av at du hjelper folk. Jeg lever og ånder for det å kunne bygge en bro mellom så mange ulike ting – enten det er fra folk til uttrykk, kunstverk til kjøper, kunstner til deres fremtidige karriere eller til et nettverk. Det styrker meg virkelig å vite at vi bidrar på så mange ulike måter.»

Blank Space har fortsatt har mye ledig til leie, både private rom og enkeltstående pulter. Rommene er ledige nå, og alt du trenger å gjøre er å kontakte Liz for å avtale en visning. Du kan også komme ned for å delta på en workshop eller et kurs du syns virker interessant, eller sjekke ut en utstilling du er nysgjerrig på. «Det er så mange ulike måter man kan få et forhold til kunst, på sitt nivå, og jeg håper vi kan bidra til å gjøre det til en ekte, og veldig morsom, opplevelse!»