Å male minst mulig for å uttrykke mest mulig er det jeg håper på hver gang jeg står med et nytt akvarellark foran meg, forteller billedkunstner Hilde Strand til KUNST.

Kan du fortelle kort om deg selv og hva du er aktuell med?
– Min arbeidsplass er mitt atelier som befinner seg midt i Amfi kjøpesenter i Mo i Rana. Her maler jeg, stiller ut, holder kurs og rammer inn. Ellers underviser jeg i visuell kunst i Kulturskolen og Den kulturelle skolesekken. Min formelle utdannelse strekker seg fra pedagogikk til kunst og landbruk. Nå jobber jeg med en serie kalt Folk, hvor det har vært krevende å finne rett uttrykk. Det er motiver inspirert av monumenter i nærmiljøet.

Arbeidsdagene blir gjerne lange når jeg er i atelieret, der henges det opp ferdige og «uferdige» akvareller. Innramming og maling tar store deler av dagen. Mitt konsept bygger på at atelieret er åpent for tilskuere når jeg er til stede, noen vil se hvordan jeg maler, noen liker roen i atelieret, som er en stor kontrast til de kommersielle butikkene i senteret. Som alle akvarellmalere vet, er det ikke artig å gå fra en akvarell midt i prosessen, betraktere på besøk viser forståelse for dette og venter gjerne en stund.

Kan du fortelle litt om prosessen med å skapene verkene dine?
– Begynnelsen på et verk er alltid trangen til å nyskape/gjenskape et inntrykk/uttrykk, eller en følelse som jeg bestemt mener at jeg skal greie å få frem på arket. Av og til blir det vellykket og noen ganger ikke. Da er det bare å starte på nytt og jobbe videre.

Jeg har alltid et ønske om å utvide mitt maletekniske uttrykk i akvarellen. Dette fører til mye prøving og feiling. Det ligger utallige halvferdige bomullsark i skuffer og skap. Ved gjennomgang av alle disse tilsynelatende uferdige bildene, kan det dukke opp et riktig godt bilde. Ikke alltid jeg ser det før det har gått en tid. Jeg opplever at dette gir meg trygghet i søken etter min maleriske signatur.

Akvarell er utfordrende å jobbe med. Hvorfor valgte du akkurat dette uttrykket?
– Hurtigheten til akvarellen fascinerer meg. Det er bare akvarellen som kan være så sart og energisk på samme tid, mener nå jeg.

Jeg har prøvd ulike teknikker, men akvarellen er helt perfekt for meg. At det er en utfordrende teknikk, er det vel ingen tvil om. Det er tilfredsstillende å mestre denne utfordringen, spesielt når jeg syns jeg har oppnådd det jeg ville. Pigmentene som beveger seg i vannet er fascinerende og meditative for meg. Havner raskt i «maleboblen» og har stor glede av prosessen til ferdig bilde.

Musa

Annonse

Hvor finner du motivene dine?
– Overalt dukker det opp motiver, noen flyktige og andre mer konkrete. Håpet er få en god ide i tillegg. Viktigheten av en god ide er noe som jeg har skjønt gjennom utallige «malediskusjoner» med en god mentor og pådriver av min utvikling som maler. Det er veldig verdifullt å kunne dra veksler på hverandre i forberedelsene til et nytt bilde. Jeg liker veldig godt å utøve i felleskap med andre, syns bildene kan bli rikere av andres betraktninger underveis. Selv om det kan være smertefullt med kritikk, er vi oppdratt til at det er positivt med konstruktiv kritikk. Smertefullt og som oftest lærerikt.

Som født og oppvokst i en industriby med kraner og kai er jeg veldig påvirket av det. Noe så vakkert som en monumental kran som speiler seg i havet, kan jeg ikke tenke meg. Mitt sterkeste visuelle barneminne er faktisk kranene som sto på kaia.

Jeg finner motivene både på innsiden og utsiden av meg selv, et aktuelt tema kan være grobunn for mange motiver. Jeg lar meg påvirke av det grove uttrykket fra industrien med en fargeskala som jeg finner interessant. Nå maler jeg en god del portretter av dyr i alle varianter, da er prosessen en helt annen for meg. Det viktigste blir å prøve å formidle personligheten tydelig. I søket innover i meg selv finner jeg melankolien, den festes til akvarellarket med jevne mellomrom.

Hvem skaper du kunst for?
– Prosessen er for min egen del. Det ferdige maleriet er for alle som måtte finne noe i betraktningen. De gangene både jeg og omgivelsene finner noe i mine bilder, føles det som at jeg lykkes med formidlingen.

Jeg maler fordi jeg må … det er nødvendig for meg.

Kan du trekke frem en kunstner som har hatt betydning for deg?
– J.M.W. Turner som levde på slutten av 1700-tallet hadde fantastiske akvareller, han har alltid fascinert meg. Ellers inspireres jeg til videre utforsking av mange ulike malere. Jeg er av den sultne typen og søker ny lærdom så ofte jeg har mulighet til det. Og jeg hatt muligheten til å lære av utrolig dyktige akvarellmalere fra hele verden.

Er det noe spesielt du ønsker å formidle i kunsten din?
Det er klart at jeg har et sterkt visuelt formidlingsbehov, men hva dette innebærer er ofte diffust for meg. Ønsket mitt er å skape noe nytt, få til noe jeg ikke har greid tidligere. Vise det jeg ser og føler uten filter. Det er jo akkurat derfor bildespråket er tydeligere enn verbal forklaring. Andre opplever bildene mine på sin egen måte, og det er meget tilfredsstillende.

Kan du si litt om hva det betyr for deg å være medlem i Norsk Forening for Uavhengige Kunstnere (NFUK)?
– Jeg er jo veldig stolt av å være medlem i NFUK, for meg var det et kvalitetsstempel å bli funnet god nok til å være medlem. Det er spennende hver gang det blir lagt ut juryeringsfrister for kommende utstillinger og interne juryeringer arrangert i regi av foreningen. Personlig er det motiverende og inspirerer til nye verker.

Hanefar fra Bærum.

Ferdinan, 66 x 80 cm, akvarell