Odd Nerdrum, Second Birth, ca. 2000. Privat samling. Foto © www.nerdrummuseum.com
Kunst påvirker oss, gir oss intense opplevelser og engasjerer intellektet og følelsene våre. Kan det bli for mye av det gode? Kan du bli syk av å se for mye kunst? Kan et enkelt kunstverk påvirke deg så sterkt at du blir psykisk og fysisk dårlig?
«Ta ned den plakaten. Kan du ta den bort med én gang?» var det første hun sa da jeg kom hjem. Min venninne var på sin første store utenlandsreise og bodde hos meg i New York. Hun hadde vært alene hele dagen i leiligheten. «Ta den bort, vær så snill!» Jeg tok ned bildet og lagde oss begge en kopp te før vi satte oss ned for å prate. «Kjære deg, hva er det egentlig med den plakaten? Med det bildet? Hvorfor plager det deg så?»
Nerdrums Second Birth
Plakaten var et utsnitt av Odd Nerdrums maleri Second Birth. Et selvportrett der figuren, med Nerdrums ansiktstrekk, står i et øde landskap, nedgravd til livet i jord med armene på ryggen. Plakaten hang i enden av en smal gang, på baksiden av inngangsdøren.
«Du kommer sikkert til å tro at jeg er tokig», sa min svenske venninne. «Slapp av, jeg vet du ikke er gal. Hva skjedde?» sa jeg. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det var akkurat som om det kom en bølge av noe stort og svart ut av bildet. Som om det var noe levende. Det fylte hele gangen. Noe ondt. Noe mørkt.»
Jeg skjønte ikke stort. Visst, er du et empatisk menneske, så gjør dette Nerdrumbildet inntrykk på deg, men det min venninne beskrev, var voldsomt. Nerdrumplakaten ble liggende i en skuff til min venninne hadde reist, så hengte jeg den opp på samme plass, der den ble hengende til jeg flyttet. Bildet har aldri plaget meg. Tvert imot. Det har vært en god følgesvenn.
Hva var det egentlig som skjedde i denne New York-leiligheten, for nesten femten år siden? Kan min venninne ha blitt rammet av Stendhals syndrom?
Stendhals syndrom
Stendhals syndrom er en relativt sjelden psykosomatisk lidelse som rammer reisende i møte med et vakkert kunstverk. Tilstanden kalles også for Firenze-syndromet eller hyperkulturemia. Lidelsen er akutt, den opptrer uten forvarsel, og den karakteriseres av midlertidige mentale eller psykosomatiske forstyrrelser. Det var den italienske psykiateren Graziella Magherini som først satte navn på lidelsen i boken La sindrome di Stendhal (1989). I sitt arbeid ved sykehuset Santa Maria Nuova i Firenze observerte hun i perioden 1977–86 hele 106 tilfeller av det hun kalte Stendhals syndrom. Pasientene var turister som hadde fått en overdose skjønnhet i en av Firenzes mange kirker og kunstmuseer, og som opplevde en sterk mental og/eller psykosomatisk respons på et bilde eller en skulptur.
Kuppelen i il Duomo (Santa Maria del Fiore), Firenze.
Stendhal i Firenze
Syndromet er oppkalt etter den franske forfatteren Marie-Henri Bayle (1783–1842), kjent som Stendhal, som ble overveldet av følelser da han besøkte Santa Croce-kirken i Firenze den 22. januar 1817. I sin reisedagbok Rome, Naples et Florence (utgitt i 1826) beskriver han hvilke dype følelser som ble vekket i ham da han var i Santa Croce og så gravstedene til kjente diktere, vitenskapsmenn og kunstnere som Michelangelo, Machiavelli, Dante og Galileo. Kirken var så vakker og historiens nærvær så sterkt. «Mine følelser er så dype at det grenser til fromhet. Den mørke religiøsiteten i denne kirken, det enkelt konstruerte taket, den uferdige fasaden: alt dette taler så levende til min sjel.»
På sin reise hadde Stendhal endelig nådd Firenze – renessansekunstens fødeby, som var og er overfylt av mesterverker. Bare tanken på å være i Firenze oppildnet ham: «Jeg var allerede i en slags ekstase, av tanken på å være i Firenze og av nærheten til disse store menn hvis gravsteder jeg akkurat hadde sett.» Han beskriver hvordan han betraktet taket og så 1600-tallsmaleren Volterranos Sibyller som «gav meg kanskje den mest intense nytelse som et maleri noen gang har gitt meg». Stendhal «hadde kommet til dette følelsesmessige punktet der de himmelske fornemmelser kunsten gir, og lidenskapelige følelser møtes». Stendahl skriver videre: «Da jeg forlot Santa Croce, hadde jeg hjerteklapp, det som i Berlin kalles nerver. Livet var helt klemt ut av meg, og mens jeg spaserte, var jeg redd for å falle om.» (Stendahl, 1987, 271–2).
I Santa Croce erfarte Stendahl en rekke av symptomene knyttet til syndromet som har fått hans navn: Han var melankolsk og reflekterte over fortidens storhet, han følte seg svak og uvel, han hadde hjerteklapp og angst for å besvime.
Dostojevskij og Den døde Kristus
Andre forfattere har opplevd lignende episoder som Stendhal i Firenze. Russeren Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (1821–1881) var i 1867 på Europa-reise med sin andre kone Anna Grigorievna Sniktina. På vei til Genève bestemmer han seg for at de skal ta en snartur til Basel for å se maleriet Den døde Kristus (1521–22), av Hans Holbein den yngre. På museet, foran bildet Den døde Kristus, oppførte Dostojevskij seg svært merkelig, ifølge hans kone. Anna skriver inngående om episoden i sin dagbok. Bildet tynget ham, skriver hun, og han ble stående foran bildet som fjetret. Anna syntes det var smertefullt og uutholdelig å se på ham, spesielt ettersom hun på dette tidspunkt var gravid. Hun forlot Dostojevskij foran bildet og besøkte andre rom.
Etter femten til tyve minutter kom Anna tilbake, og da sto han på akkurat samme sted, foran bildet. «Hans anspente ansikt viste en slags frykt, noe jeg hadde lagt merke til mer enn én gang tidligere i de første øyeblikkene av et epileptisk anfall.» Anna tok ham i armen, geleidet ham inn i et annet rom og fikk ham til å sette seg ned mens hun ventet på epilepsianfallet hun regnet med skulle komme. «Heldigvis kom det ikke», skriver hun (Amâncio, 2005). Dostojevskij roet seg etter hvert og forlot museet. Likevel insisterte han på å komme tilbake til museet senere for å se dette bildet som hadde gjort slikt inntrykk på ham. Senere, i Dostojevskijs roman Idioten (1869), er det et lang passasje som omhandler Den døde Kristus i Basel.
Hans Holbein d.y., Den døde Kristus i graven, 1521-22. Kunstmuseum, Basel.
Proust og Utsikt over Delft
Forfatteren Marcel Proust (1871–1922) hadde også befatning med Stendhal-syndromet. Da han besøkte en utstilling av nederlandske malerier på Jeu de Paume-museet i Paris i 1921, så han Vermeers Utsikt over Delft. Proust var allerede syk, og da han fikk se bildet, følte han seg uvel, ble svimmel, fikk hjerteklapp og mistet plutselig bevisstheten et øyeblikk. Kanskje fikk han dødsangst.
Proust mente Vermeers Utsikt over Delft var det vakreste bildet i verden, og i På sporet av den tapte tid (i Fangen, 1923) lar han en av romankarakterene dø foran bildet. Dette var et bilde som Prousts romankarakter, forfatteren Bergotte, «elsket og trodde å kjenne meget godt». Bergotte var svimmel og uvel da han gikk til museet, og «svimmelheten øket» da han endelig sto foran bildet. Han sank «ned på en rund sofa … et nytt slag rammet ham … han var død» (Bind IX, På sporet av den tapte tid, oversatt av A.-L. Amadou).
Risikofaktorer
Stendhal ble eksaltert og fikk et illebefinnende i møte med skjønn kunst. Dostojevskij og Proust likeså. Er Stendhals syndrom en typisk forfattersykdom? Eller noe som rammer spesielt sensitive sjeler? Hvem er i faresonen?
Det er først og fremst turister og reisende som rammes av Stendhal-syndromet. Mange må hentes rett ut av Firenzes gallerier og museer av helsepersonell. Nordeuropeere er mest utsatt, ifølge Magherinis observasjoner ved Santa Maria Nuova-sykehuset i Firenze. Nordamerikanere og asiater rammes knapt. En tredjedel av Firenzes turister er italienere, men italienere rammes ikke av Stendhals syndrom. Å bo i Italia gjør dem sannsynligvis immune. Italienere er vant til det skjønne.
Typisk for pasientene er at de er single og relativt unge – mellom 20 og 40 år. De reiser som regel alene, i følge med én person eller i en liten gruppe. De reiser sjelden, og på sin hjemstedsadresse bor de ofte alene. En viktig forutsetning er også at de møter kunstverket alene, uten at det blir forklart eller formidlet av en profesjonell guide. Mer enn halvparten av dem som ble innlagt med Stendhals syndrom, i Magherinis studie, hadde tidligere vært i kontakt med psykolog eller psykiater.
Johannes Vermeer, Utsikt over Delft, 1660-61. Mauritshuis, Hague.
Symptomer
Stendhals syndrom kan gi både psykosomatiske symptomer og mentale forstyrrelser. Anfallet er akutt og varer fra to til åtte dager. Noen av de vanligste fysiske symptomene er svette, svakhet, hjerteklapp, brystsmerte, forvirring, svimmelhet og angst. Noen får også magesmerter. Mange pasienter opplever mentale forstyrrelser som endring i oppfattelsen av farger og lyd, desorientering, fremmedgjøring og identitetstap. Noen opplever paranoia, psykose og forfølgelsesvanvidd. Andre får hallusinasjoner. Mindre vanlige symptomer er utagering, dvs. at vedkommende blir opphisset, urolig eller aggressiv.
Hvorfor Firenze?
Firenze er stappfull av renessansemalerier, -skulpturer og -arkitektur. Byen har en ekstrem kulturrikdom, og det er tett mellom de mange mesterverkene. Den reisende ser vanligvis ikke bare ett bilde, men flere hundre på kort tid – ofte under stressende forhold, med mange turister og stor trengsel.
Firenze er et pilegrimsmål for kulturturisten, og turisten er ofte i en særlig følelsesmessig tilstand av forventning ved ankomst til byen. Den sensitive reisende er dermed predisponert for Stendhals syndrom allerede før ankomsten til Firenze.
Renessansens skjønnhet
Hvorfor fremprovoserer nettopp renessansens kunst flest tilfeller av Stendhals syndrom? Målet for renessansens kunst var å etterligne naturens skjønnhet, og aller helst overgå den. Mennesket skulle avbildes så levende og så skjønt som mulig. Renessansens mesterverker er forståelige for folk flest, de regnes blant det vakreste mennesket har skapt, og de har bred appell.
Renessansens mesterverker er tilsynelatende enkle og lettfordøyelige, men psykiateren Graziella Magherini påpeker at «renessansekunst er alt annet enn fredelig. Det bare virker slik». Hun mener at «de skjønne former» lurer oss til å tro at renessansekunst er ukomplisert. «Skjult, under disse vakre formene», sier Magherini, «er det ekstremt sterke kommunikasjons-nukleuser som kan skape konflikt og forstyrrelser i psyken til den sensitive observatør. Det er derfor renessansekunst er så slående.» (Barnas, 2008) Renessansens kunst er tilsynelatende skjønn, men det er ofte detaljene som gjør utslaget, sier Magherini, og nevner Botticellis Venus fødsel som et eksempel, der vinden og havets bevegelse skaper en viss uro og forstyrrelse.
Samtidskunst
Kan samtidskunst også forårsake Stendhals syndrom? Neppe, mener Magherini, ettersom samtidskunstens koder er mindre tilgjengelig for folk flest. Dermed er det lite sannsynlig at bildet treffer noe dypere og uforløst hos betrakteren (Barnas, 2008).
Stendhal i New York
Vi kan ikke vite om det var Stendhals syndrom min svenske venninne opplevde i leiligheten min i New York da hun hadde sin nifse opplevelse med Nerdrums bilde. Hun snakket ikke med fagfolk da det skjedde, ei er jeg selv psykiater.
Mye tyder likevel på at det var Stendhals syndrom: Hun er nordeuropeer, var singel, lite reisevant, relativt ung, bodde alene (hjemme i Sverige) og hun var i New York, en by man besøker med spesiell forventning. Hun fikk ikke bildet forklart eller formidlet av en fagperson. Da hun hadde sitt spesielle møte med Nerdrums bilde, hadde hun vært alene hjemme hele dagen.
Magherini avviser at samtidskunst kan forårsake Stendhals syndrom, men Nerdrum lever og maler i vår tid. Følger vi Magherinis resonnement, har dog Nerdrums uttrykk mer til felles med renessansens «skjønne former» enn samtidskunstens «koder», for Nerdrum maler som de gamle mestrene.
Hva gjør du?
Stendhals syndrom rammer vanligvis i et museum, et galleri eller en kirke. Går vi med på at min venninnes opplevelse med Nerdrums bilde var et reelt tilfelle av Stendhals syndrom, så ser det ut til at syndromet kan ramme deg når du minst venter det. Selv i en privat leilighet i New York.
Skulle du få hjerteklapp og bli uvel og forvirret foran et kunstverk neste gang du er på reise, så kom deg ut av museet. Eller enda bedre, kom deg hjem. Det finnes ingen bedre kur mot Stendhals syndrom enn alminnelig hverdag.
Kilder:
Amâncio, Dostoevsky and Stendhal’s syndrome, i Arquivos de Neuro-Psoquiatria, 63, 2005
Barnas, intervju med Graziella Magherini, fra Metropolis M, 4, 2008. http://archive.is/23pB
Magherini, La sindrome di Stendhal, 2003
Proust, Utsikt over Delft, Oslo, Gyldendal, 1996 (oversetter Anne-Lisa Amadou)
Semb, Stendhalsyndromet: når renessansekunst fører til nervøse sammenbrudd, Tidsskrift for norsk psykologiforening, 44, 2007.
Stendahl, Rome, Naples et Florence, 1987.
Teive, Munhoz, Cardoso, Proust, Neurology and Stendhal’s Syndrome, i European Neurology 71, 2014.
Boticelli, Venus fødsel, 1484. Gallerie degli Uffizi, Firenze.