Egon Schiele, 1890-1918, Self Portrait in Crouching Position 1913. Gouache and graphite on paper, 323 x 475 mm. Moderna Museet / Stockholm. Photo: Moderna Museet / Stockholm.

Årets jubileum for Gustav Klimt og Egon Schiele er en egnet anledning til å fundere over hvilken kunstnerisk arv de etterlater seg. Liverpool undersøker dette på sin egen måte ved å stille ut Schiele sammen med en kunstner fra en yngre generasjon, fotografen Francesca Woodman.

Tate Liverpools store sommerutstilling heter Life in Motion, med tegninger av den østerrikske ekspresjonisten Egon Schiele (1890–1918) og bilder av den amerikanske fotografen Francesca Woodman (1958–1981). Det er en uvanlig, men også svært velvalgt kombinasjon. Schiele og Woodman arbeidet i hver sin ende av 1900-tallet, men ved å stille dem ut sammen sees verkene i et annet lys, ikke minst fremkaller det nye dybder hos Schiele og viser hvordan ideene hans fortsatt er relevante i samtidskunsten.

Møte mellom to generasjoner
For ti år siden viste Tate Liverpool en bejublet utstilling om Gustav Klimt (1862–1918). Klimt og Schiele døde begge i 1918, noe som i jubileumsåret vies stor oppmerksomhet med en rekke utstillinger – i Wien, Paris, London og Boston. I Liverpool har man valgt en annen vinkling. Marie Nipper som har kuratert utstillingen sammen med Tamar Hemmes, forteller.

– Schiele og Woodman er kunstnere fra ulike generasjoner og jobbet med ulike medier, men det er mye som forener dem i hvordan de belyser menneskekroppens ekspressive natur. De hadde en forunderlig evne til å fange og uttrykke bevegelse, og slik skape dynamiske og overraskende komposisjoner. Når det gjelder Schiele, har vi valgt å fokusere helt og holdent på tegningene ettersom dette mediet løfter frem det umiddelbare i kunsten hans. Både han og Woodman er kjent for sine selvportretter og nakenbilder, der følelser og fysiske spenninger fremstilles intimt og direkte.

Det anslås at Egon Schiele produserte bortimot 3000 tegninger i løpet av sitt liv. Mens mange andre kunstnere vurderte maleriet som sitt fremste medium, anså Schiele nettopp tegningen som sitt. Og når man studerer maleriene hans, ser man forbindelsene til tegning; hvordan han arbeidet med linjer, konturer og markeringer.

Schieles karriere var kort, men intens. Han ble født i 1890 i den lille byen Blumenstadt, der hans far var stasjonsmester. Han utmerket seg ikke akkurat på skolen, utenom i tegning, og læreren hans oppmuntret ham til å ta kunstutdannelse. Etter at faren døde, flyttet han til Wien i 1906 for å studere ved kunstakademiet.

Francesca Woodman, 1958-1981, Eel Series, Venice, Italy 1978. Gelatin silver print, 219 x 218 mm. ARTIST ROOMS Acquired jointly with the National Galleries of Scotland through The d’Offay Donation with assistance from the National Heritage Memorial Fund and the Art Fund 2008. © Courtesy of Charles Woodman/Estate of Francesca Woodman.

Annonse

Den moderne kunstens Franz Kafka
På denne tiden var Wien begivenhetenes sentrum for kunst, musikk, filosofi og arkitektur. At kommunikasjonen mellom disse fagfeltene ble så intens, kan ha sin forklaring i at byen var relativt liten sammenlignet med Paris og London. Ideene spredte seg raskt og umiddelbart. Sigmund Freud hadde kommet frem til en ny metode for å utforske menneskets psyke, psykoanalysen, og det var i Wien teoriene hans satte sine første spor i kunsten.

Den kunstneren Schiele beundret mest, var Gustav Klimt, et av de ledende navnene i Wiener Secession – en gruppe malere, skulptører og arkitekter som i 1897 slo seg sammen for å bringe nye, moderne ideer til det gamle imperiet Østerrike-Ungarn.

Schiele tok kontakt med Klimt, og snart fikk Klimt rollen som mentor for ham. Klimt var viktig for Schiele, ikke bare med tanke på kunstnerisk teknikk, men også fordi han gjorde ham oppmerksom på kunstnere som van Gogh og Edvard Munch og introduserte ham for rekke fremstående kunstsamlere.

Schiele har stundom blitt omtalt som «den moderne kunstens Franz Kafka». Mens Klimt førsøkte å fremstille det indre livet til subjektene sine, var Schiele mer opptatt av sin egen uro enn noen annen kunstner på denne tiden. Det å «utagere sitt indre» var et kjent fenomen. Sigmund Freud hadde studert ved mentalsykehuset La Salpetrière i Paris under nevrologen Jean-Martin Charcot, som viste frem utagerende hysteri-pasienter under sine forelesninger. Dette ble til og med fotografert og publisert i bøker og tidsskrifter. Men mens Charcots pasienter ubevisst inntok sine positurer, la Schiele stor flid i å posisjonere armer, ben og kropp nøyaktig slik han ville for å uttrykke sine egne og sine modellers indre følelser.

Schiele var 14 år da faren døde av syfilis. Han hadde vært vitne til farens demens og tidlige død på grunn av en kjønnssykdom samtidig som hans egen seksualitet begynte å utvikles, noe som muligens trigget den usikkerhet og uro som skulle prege både livet og kunsten hans. Sex og død ble forbundet med skyldfølelse. Og kanskje fantes det også en frykt – for at han kunne bli psykotisk, som sin far.

Egon Schiele, 1890-1918, Reclining woman with green shoes (Liegende Frau mit grünen Hausschuhen) 1917. Gouache, watercolour and black crayon on paper, 297 x 458 mm. Private Collector. Image courtesy: Private Collection.

Nervøse, presise linjer
Schiele begynte å studere ved kunstakademiet i Wien i 1906. Han utviklet den teknikken som Klimt og Rodin hadde begynt å bruke: å tegne konturer «i blinde». Først observerte han modellene sine, så begynte han å tegne uten å ta øynene fra dem, med en utrolig hurtighet og i en kontinuerlig linje. En linje som både var nervøs og presis.

Schiele beundret Klimt, imiterte stilen hans og begynte til og med å kalle seg Silver Klimt, siden han brukte sølv i maleriene sine. Dette var bare en overgangsfase som varte i ett år. I 1910 slo han inn på en ny vei, i ekspresjonistisk retning, og det var også da han begynte å male selvportretter. Schiele var av den oppfatning at for å forstå andres ubevisste psykiske prosesser, måtte man først forstå sine egne. Løfte dem nakent frem, uten forkledninger.

I maleriene og tegningene sees Schiele som foran et speil, ofte naken, iblant onanerende, iblant med en partner, ofte med forvridde armer og muskler. Erotikk var ikke noe nytt i kunsten, men i likhet med Freud var Schiele overbevist om at menneskets virkelighet i bunn og grunn handler om seksualitet. Portrettene hans hadde ingen forgjengere, og han skapte en autoerotisk kunst for å vise sine ubevisste seksuelle drivkrefter.

Disse bildene, med anatomiske forvrengninger og sykelige hudtoner, gjenspeiler en dyp angst, med perversiteter og tegn på indre forråtnelse. Man får en følelse av at mennesket er en kombinasjon av indre tvang og skjulte traumer, som hos Freud.

Schieles første modell var søsteren Gerti. I 1911 traff han Valerie Neuzil, med kjælenavnet Wally, som ble hans elskerinne og modell. Hun var 17 år og hadde tidligere vært modell for Klimt. Schiele skildret hennes seksualitet med samme intensitet som sin egen. Han ba for øvrig en rekke unge jenter om å stå modell. Det var ikke problemfritt. I 1912 foretok politiet en razzia i studioet hans i Neulenbach. Dette skjedde etter at en av de unge jentene forelsket seg i ham og nektet å gå hjem. Politiet arresterte ham, mistenkt for kidnapping og voldtekt. Det endte med at han ble dømt til 24 dagers fengsel for å ha laget en pornografisk tegning av jenta. Dommeren satte demonstrativt fyr på tegningen i rettssalen. Schiele brøt med Wally. I utstillingen på Belvedere Museum i Wien vises Døden og jomfruen. Her omfavner Wally ham, klar over at hun kommer til å bli forlatt, og hvor han, på vei inn i et nytt forhold, likevel ikke kommer til å bli følelsesmessig tilfredsstilt.

I 1915 giftet han seg med Edith Harms. Samlivet ble kortvarig. Edith døde 28. oktober 1918 av lungebetennelse som følge av spanskesyken som herjet i Europa. Tre dager senere døde også han. Egon Schiele ble 28 år.

Egon Schiele, 1890-1918, Standing Male Figure (Self-Portrait) 1914. Gouache and graphite on paper, 460 x 305 mm. National Gallery, Prague. Photograph © National Gallery in Prague 2017.

Egon Schiele, 1890-1918, Squatting Girl 1917. Gouache and crayon on paper, 460 x 288 mm. © Staatliche Graphische Sammlung München.

Francesca Woodman – Kroppens indre kraft
Man hører ofte om vidunderbarn innenfor matematikk og klassisk musikk. Innenfor fotografi kommer jeg bare på to navn: Jacques-Henri Lartigue (1894–1986) med sine lekne bilder fra La Belle Epoque – og Francesca Woodman. De aller første bildene, fullbefarent utført, tok hun allerede i 13-årsalderen, og det er bemerkelsesverdig med tanke på fotografienes kvalitet. Ideen om å bli kunstner hadde tydeligvis blitt avgjørende for henne veldig tidlig, og sannsynligvis spilte det også inn at begge foreldrene var kunstnere.

Marie Nipper forteller.

– Francesca Woodman var en av de mest nyskapende fotografene i andre halvdel av 1900-tallet. Hun fikk en kort, men uhyre produktiv karriere, og fotografiene hennes var slående, med innslag av surrealisme og humor, der hun ga uttrykk for det hun kalte «kroppens indre kraft». Fotografiene befinner seg i skjæringspunktet mellom performance-kunst, koreografi og arkitektur. De viser en sjelden bevissthet om miljøet rundt henne, hvordan hun interagerer og til og med smelter sammen med det. Dette er direkte og helt kompromissløse bilder av en identitet som er i konstant endring.

I hennes tilfelle føles det riktigere å snakke om kunstnerisk produksjon enn om karriere. Hun ble født i 1958 i Denver i Colorado, studerte ved Abbott Academy og Rhode Island Academy, bodde to år i Roma i forbindelse med et utvekslingsprogram og bosatte seg i New York i 1979. Hun konsentrerte seg om sine egne prosjekter, og utstillingen viser bilder fra flere av disse, deriblant My House Series, Providence, Rhode Island, 1976 og Eel Series, Roma, May 1977–August 1978.

Berømt etter sin død
Etter å ha flyttet til New York fortsatte Woodman med egne prosjekter. Hun forsøkte også å få kommersielle oppdrag, blant annet for motemagasiner, men uten resultat. En søknad om økonomisk støtte fra The National Endowment for the Arts førte heller ikke frem. I 1980 gjorde hun et mislykket selvmordsforsøk. Året etter hoppet hun ut fra et vindu i New York.

Først i 1998 oppdaget verden bildene hennes for alvor via en vandreutstilling og medfølgende bok. Og siden har bøker og utstillinger avløst hverandre.

Koblingen mellom Schiele og Woodman er interessant. Men den innehar også et paradoks. For der Schiele, under påvirkning fra Klimt, kvittet seg med det tredimensjonale rommet, er rommet og hennes plass i det helt sentralt for Woodman. Ja, man kan analysere bildene hennes hver for seg, men når jeg ser igjennom dem, er det som å betrakte en som beveger seg veldig raskt i sin indre sfære uten å finne en antydning til stabilitet. Det er som å høre henne gjenta spørsmålet: Jeg er her, men hvordan skal jeg være her?

 

Life In Motion: Egon Schiele/Francesca Woodman vises på Tate Liverpool 24. mai– 23. september 2018

Francesca Woodman, 1958-1981. Untitled, Providence, Rhode Island 1976. Gelatin silver print, 143 x 144 mm. ARTIST ROOMS Acquired jointly with the National Galleries of Scotland through The d’Offay Donation with assistance from the National Heritage Memorial Fund and the Art Fund 2008. © Courtesy of Charles Woodman/Estate of Francesca Woodman.