Foto: Bjørn Wad
Hariton Pushwagner er død, 77 år gammel.
Slik fabeldyret Fugl Føniks i gresk mytologi ble symbolet på gjenfødelse, ble Pushwagner et symbol på oppreisning i kunsten. De måtte begge gå til grunne, for så å gjenoppstå fra asken, reise seg, stige til himmels og lyse opp himmelhvelvet.
Terje Brofos, som var hans opprinnelige navn, ble født 2. mai 1940 på Berg i Oslo. Hans kunstkarriere startet på reklamelinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole, hvor han gikk i tre år fra han var atten. Senere, fra 1963 til 1966, gikk han på Statens kunstakademi.
Bildene med hans naivistiske strek og fargesterke flater regnes innenfor sjangeren popkunst. Men der popkunsten ofte legger en bevisst overfladisk tolkning inn i sine motiver, ville Pushwagner presse betrakteren til å reflektere over det konsumsamfunnet vi lever i. Med dystopiske motiver av mennesker som maskiner, av nærstående apokalypser og forflatningen av den menneskelige sjel, var det ingen lett oppgave å ta hans budskap innover seg. Noe som aldri var meningen heller. Pushwagner ville røske oss opp fra dvalen han mente vi befinner oss i, og få oss til å tenke kritisk over livet vi lever.
Pushwagner har uttalt at forfatteren Axel Jensen var en stor inspirasjonskilde. De to møttes på Kunstnernes Hus i 1968 og utviklet et tett samarbeid. Det var i denne perioden Terje Brofos, som han fortsatt het da, begynte på det legendariske Soft City-manuset. Etter bruddet med Axel Jensen dro han til London, der en kaotisk periode med dop, alkohol og episoder med store psykiske problemer nesten drev ham ned i avgrunnen. Men det var også kreative perioder, som da han i 1972 tegnet 23 000 små menneskefigurer inn i en stilisert hodeform. Han har omtalt seg selv som psykotisk på den tiden, og kalte bildet et selvportrett. Bildet er blitt ett av han mest ikoniske verk. Det var på denne tiden han begynte på Apokalypse-frisen, og det var også da han tok kunstnernavnet sitt. «Hari» står for Hare Krishna, «-ton» gir navnet tyngde. «Pushwagner» refererer til supermarkedenes trillevogner – et spark til konsumsamfunnet, men også til hans eget liv. Det var en slik trillevogn han ofte dyttet sine eiendeler rundt i.
Jobkill er en del av Akopalypse-frisen fra 1990 og er kjøpt inn av Nasjonalmuseet.
Hjemme i Oslo igjen, i 1980, hadde han sin første utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, men det skulle likevel gå nesten 30 år til før han fikk den anerkjennelsen og oppreisningen hans kunst fortjente. I mellomtiden fortsatte han å produsere verk med monumentale historier og episke trekk. Blant annet ble Apokalypse-frisen ferdiggjort i denne perioden.
I 2008 opplevde han det store gjennombruddet i sin over 40 år lange karriere, både i Norge og internasjonalt. Han deltok på internasjonale biennaler, Soft City-boken ble en bestselger, han hadde utallig separatutstillinger og det ble laget film om ham. I løpet av få år ble han Norges mest kjente kunstner. I sort dress og sorte solbriller ble han mottatt som en rockestjerne rundt om i landet, og levde fortsatt opp til legenden om seg selv som den ville, utemmelige kunstneren. Men til tross for en enorm suksess myknet han på ingen måte i sin holdning til konsumsamfunnet. Alt Pushwagner skapte hadde en undertone av undergang og fungerte som en kritisk røst til det han mente var fundamentalt galt med måten vi tenker og lever på.
Pushwagner var en sann bohem. En kunstnersjel som levde utenfor alle konvensjoner og normer. Han tok oss med storm, med sjokk og med sjarm. I det ene øyeblikket var han en våt orkan som kom buldrende, i det neste en mild sommerbris, og man visste aldri hvilken side man møtte. Ofte begge deler. Han brydde seg ikke om hva folk mente om ham, og fortsatte å være sann mot sin kunst og sitt budskap helt til det siste. Vi kommer til å savne mannen som alltid skapte furore og som ustanselig sparket oss i siden og ba oss tenke selv.
Vi sier farvel til mannen Pushwagner, men kunsten hans vil fortsatt være her og minne oss på at det er på tide å våkne opp.
Pushwagner ved maleriet They are asleep under utstillingen hos Galleri Fineart i 2015. Foto: Anne Vesaas