Foto: Ingrid Lien.

Utstillingen Det felles eide på Kunstnernes hus viser ikke bare hva vi har, den forteller også litt om hvem vi er.

Hva: Det felles eide
Hvor: Kunstnernes hus, Oslo
Når: 2. mars – 29. april 2018

Det felles eide er også litt ditt
Oslo kommunes kunstsamlinger (OKK) ble først opprettet i 1946 for å administrere Edvard Munchs gave til byen. I dag teller samlingen nærmere 20 000 kunstverk og omfatter flere store samlinger som Vigeland-museet, samt en rekke enkeltverker utplassert på torg, parker og i kommunale bygninger som barnehager, skoler og kontorer. Et kuratert utvalg av disse er våren 2018 flyttet fra deres faste eller midlertidige plass i byen og inn på Kunstnernes hus i utstillingen Det felles eide.

Men hva innebærer det at vi kaller en kunstsamling som den til Oslo kommune for «felles eid»? Alle kan ikke være med å bestemme hva som skal kjøpes inn eller hvor kunsten skal plasseres. Det betyr heller ikke at du kan hekte et maleri fra veggen på det offentlige kontoret der du jobber og låne det med hjem. Tittelen viser snarere til det faktum at samlingen er muliggjort gjennom et stort spleiselag, finansiert av skattebetalere. (Hvert år avsettes 0,5 % av Oslo kommunes investeringsbudsjett til kunst.) Og at dette spleiselaget skal komme allmenheten til gode. Alle skal ha tilgang på gode kunstopplevelser, bevisste eller ubevisste, når de ferdes gjennom, jobber i og bruker byen. Ikke minst representerer samlingen en felles kulturarv, en historie som har formet livene våre og som vi igjen er med på å forme videre.

Derfor er det ikke så rart at det vekket sterke reaksjoner sist gang OKK fikk stor oppmerksomhet i pressen. I fjor høst slo Dagbladet opp en sak om at Oslo kommune ikke hadde kontroll over samlingen fordi over 1600 kunstverk var oppført som «ikke funnet». Et av disse, et maleri av Arne Faugli fra 1941, hadde dukket opp på en brukthandel i Hokksund. Blant kunstverk som fremdeles er savnet, finner vi kjente navn som Inger Sitter, Fritz Thaulow og Håkon Bleken. Kulturetaten, som administrer samlingen, forsvarte seg med at mye kan forklares ved at verk er flyttet, lagret, til innramming, eller at det skyldes feil- eller manglende rapportering og dobbeltregistrering.

Foto: Ingrid Lien.

Annonse

Urbanitet som omdreiningspunkt
Det er tross alt en enorm samling som skal forvaltes. At OKK er en av landets viktigste og beste kunstsamlinger levner Det felles eide liten tvil om, med eminente verker av noen av de dyktigste og mest banebrytende kunstnerne fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Siden selve samlingen ikke har et overordnet tema, var det heller ikke gitt at utstillingen skulle ha det. Allikevel har kuratorene funnet et omdreiningspunkt i urbanitet: kunstens tilstedeværelse i byen og byen som erfaring i kunsten. Samspillet mellom kunst, arkitektur, byrom og byens befolkning, og en fortelling om utviklingen av den moderne storbyen Oslo.

Det første som møter publikum er den nesten fem meter høye skulpturen Fluene (1972) av Berit Soot Kløvig (1920 – 1975), som for anledningen er plassert rett utenfor Kunstnernes hus. Skulpturen, en stor, blå flue med gjennomsiktige vinger omgitt av fargerike flueegg, ble opprinnelig reist som en lekeskulptur ved Ellingsrudåsen skole i 1975. Men siden den var for farlig til å klatre på, ble vingene sveiset fast og skulpturen flyttet til et tryggere sted i Geitmyra skolehage i 1983.

Inne er utstillingen todelt. Den ene overlyssalen viser kunst som befinner seg innendørs og veggene er malt i samme dype rødfarge som Bystyresalen på Rådhuset, som et symbol på kommunale bygninger. Den andre salen er viet til kunst som befinner seg utendørs, understreket med et fotgjengerfelt i vinyl som strekker seg gjennom hele rommet.

I hver ende henger et monumentalt verk som forteller historier om byen fra hver sin epoke. Maleriet Oslo havn fra 1938 av Per Krohg (1889 – 1965) er et scenisk panorama av Oslo som en myldrende sjøfartsby preget av fremskrittstro rett før andre verdenskrig. På den andre siden av rommet henger fotografiet Ved Ekebergåsen (2011) av Crispin Gurholt (f. 1965). I likhet med Krohgs maleri er perspektivet vendt mot fjorden og viser utviklingen av det nye Oslo. Men der Krohgs menneskeskikkelser er skildret som integrerte og deltakende i det moderne byprosjektet, fremstår Gurholts sine som marginaliserte, med ryggen mot sjøen og byen. Stemningen er trykket og den svartkledde gruppen har samlet seg i en tilsynelatende siste flik av frodig natur i en dystopisk verden.

Fluene (1972) av Berit Soot Kløvig (1920–1975).

Oslo havn, (1938) av Per Krohg (1889–1965).

På denne måten reflekterer utstillingen endringer i byen og menneskene som lever der. Hvem vi er, hva vi ser, hva vi føler og er opptatt av. Fra det eldste verket, Mange tak fra 1885 av Kalle Løchen (1865 – 1893), med utsikt fra hybelen hans i det gamle Vika, til den yngste kunstneren i utstillingen, den sudanske flyktningen Ahmed Umar (f. 1988) og hans installasjon Hijab (Annual Protection) (2017).

Mellom disse finner vi arbeider i et bredt spekter av teknikker, materialer, uttrykk og motiver, som på hvert sitt vis sier noe om den kunsthistoriske utviklingen og tiden de ble skapt i. Et av de sterkeste verkene som tar tak i utfordringene i vår egen samtid er Be patient (2013) av Shwan Dler Qaradaki (f. 1977). En hvit plate med linjer av piggtråd er en sår fremstilling av det fryktede avslagsbrevet på søknad om oppholdstillatelse. Til arbeidet følger et lydspor med opptak fra Utlendingsdirektoratets automatiske telefonsvar: «Alle linjer er fremdeles opptatt, men vi vil hjelpe deg så fort vi kan..» Håp, tålmodighet og skuffelse er den brutale realiteten for mange av dem som drømmer om å bli en del av det fellesskapet som er byen Oslo og landet Norge.

Hijab (Annual Protection) (2017) av Ahmed Umar (f. 1988).

Én påfallende mangel
Selv om utstillingen Det felles eide er flott presentert og verkene interessante i seg selv er det en påfallende mangel i informasjonen ved siden av hvert kunstverk, nemlig hvor verket er hentet fra. Om det har hengt i en korridor på et sykehus, på et lærerværelse, utenfor et travelt forretningsbygg eller på et lager kommunen disponerer. Altså i hvilket miljø og av hvem kunsten oppleves av i det daglige. Det kan godt hende denne informasjonen gis på omvisninger eller i tilhørende publikasjoner, men den burde vært lettere tilgjengelig. Historien til Fluene av Berit Soot Kløvig måtte jeg søke opp selv. Uten slike fakta, skjer det en kortslutning mellom det ervervede kunstverket og dets tilhørighet i byen, og vi går sannsynligvis glipp av noen interessante samtaler rundt nettopp dette. Fraværet av denne informasjonen er så påtakelig at en kan lure på om det er et bevisst grep fra kuratorenes side, uten at det vites hvorfor.

Kilder: kunstnerneshus.no, snl.no, dagbladet.no, oslo.kommune.no

May von Kroghs skulptur Float like a butterfly, sting like a bee. The hands can’t hit what the eyes can’t, (2016).

Be patient (2013) av Shwan Dler Qaradaki.