Foto: Barbie®

Frida Kahlo, en av de mest betydningsfulle kunstnerne i det 20. århundret, har nylig blitt lansert som en forskjønnet dukke for barn og reaksjonene lot ikke vente på seg. Men er det bare negativt?

Behov for positive rollemodeller
Det var i anledning den internasjonale kvinnedagen 2018 at leketøysgiganten Mattel annonserte 17 nye Barbie-dukker som skal hedre både nålevende og historiske kvinner fra rundt om i verden. I en uttalelse skriver selskapet at «Disse kvinnene kommer fra ulike bakgrunner og felt, og bryter grenser for å inspirere neste generasjon jenter.» Mattel viser til en markedsundersøkelse de selv har utført hvor 81 % av 8000 mødre med døtre i alderen 0-10 år svarer at de er bekymret for hva slags rollemodeller døtrene deres eksponeres for. De nye dukkene skal være et svar på behovet for positive, kvinnelige rollemodeller.

Blant de historiske rollemodellene, finner vi den meksikanske kunstneren Frida Kahlo (1907–1954), i selskap med Amelia Earhart (1897–1939), den første kvinnelige piloten som krysset Atlanterhavet og Katherine Johnson (f. 1918), en afrikansk-amerikansk matematiker som ble en nøkkelperson i NASAs romprogram.

Fridamania
Å se Frida Kahlo som et kommersielt produkt er i seg selv ikke sjokkerende. De siste tiårene har det vært en tiltakende økning i et globalt fenomen kunstmagasinet Artsy referer til som «Fridamania». Kahlos karakteristiske utseende brukes til alt fra neglelakk, klær og tequila, til kafékonsepter og emojis. Nettopp fordi Kahlo malte så mange selvportretter, har hennes eget utseende blitt uløselig knyttet til kunstnerskapet hennes. Fascinasjonen for «alt» Frida Kahlo startet for alvor med den bestselgende biografien av den amerikanske kunsthistorikeren Hayden Herrera i 1983. Interessen økte ytterligere da boken ble filmatisert som den prisbelønte Frida i 2002.

Rollemodeller: Amelia Earhart, Frida Kahlo og Katherine Johnson. Foto: Barbie®

Annonse

Tvist om rettighetene og negative reaksjoner
Barbie-Frida møtte raskt motbør og synliggjorde en tvist om kunstnerens arv. Én gren av etterkommere hevder de sitter på rettighetene og truer med søksmål fordi de aldri ga Mattel tillatelse til å lage dukken. Selskapet hevder derimot at de har fått godkjenning av andre etterkommere gjennom Frida Kahlo Corporation. Kritikken går også på den urealistiske gjengivelsen av Kahlo. Dukken mangler hennes ikoniske sammenvokste øyenbryn, antrekket er ikke en autentisk meksikansk folkedrakt, øynene og huden er for lys, kroppen er usannsynlig tynn og mangler merker etter den nær fatale bussulykken Kahlo ble utsatt for som 18-åring, og som kom til å prege resten av livet hennes, og ikke minst kunsten hun skapte.

Den meksikansk-amerikanske skuespilleren Salma Hayek, som portretterte kunstneren i filmen Frida, kastet seg også inn i debatten. I et innlegg på bildedelingstjenesten Instagram skriver Hayek: «Frida Kahlo prøvde aldri å se ut som noen andre. Hun feiret det at hun var unik. Hvordan kunne de gjøre henne om til en barbie?», etterfulgt av hashtagen #kroppsbilde. Men også filmen ble i sin tid kritisert for å fremstille kunstneren for glamorøst.

I beste fall en inngangsportal
Hva skjer egentlig når kunstnere som Frida Kahlo i så stor grad utnyttes i kommersielt øyemed? Mister vi fullstendig kontakt med selve kunsten? María Luisa Parra-Velasco, en professor i spansk på Harvard i USA, har et kurs om Kahlo der hun oppmuntrer studentene til å lete etter forskjellige måter bilder av kunstneren brukes på og dokumentere det. Hun mener at vi ikke kan vite hva effekten av kommersialiseringen er enda, men at det i beste fall kan fungere som en inngangsportal. At de som kjøper disse tingene blir nysgjerrige på hvem Kahlo var, hvor hun kom hva, og hva som er arven hennes som kunstner, og som kvinne.

Når det gjelder Barbie-Frida kan en også argumentere for at det er positivt at unge jenter introduseres for en kunstner som forbilde, ikke minst en kvinnelig kunstner, og lærer om kunsten som en alternativ yrkesvei.

Foto: Barbie®

Forbilde på feil premisser
Men barna som leker med Barbie-Frida ser ikke maleriene hennes. De ser kun dukken, og utseende på denne. Satt på spissen risikerer vi at en ny generasjon bare forbinder Kahlo med en pen kvinne, eller får en forestilling om at en må være vakker for å lykkes som kunstner. Det krever aktiv innsats fra engasjerte foreldre som forteller barna sine om kunstneren bak dukken. Hun som levde et dramatisk liv med oppturer og nedturer, i konstant fysisk smerte, og laget sterke, symbolske malerier som problematiserte postkolonisme, kapitalisme, kjønn, klasse og rasediskriminering i det meksikanske samfunnet i første halvdel av 1900-tallet.

Som en masseprodusert og generisk Barbie-dukke er ikke Frida Kahlo lenger Frida Kahlo.

Da er det bedre å bli kjent med Kahlo gjennom kunsten og det virkelige livet hennes. Denne våren vises den store utstillingen Frida Kahlo: Beyond the Myth på Mudec i Milano (1. februar – 3. juni 2018). 16. juni åpner Frida Kahlo: Making Herself Up på Victoria og Albert Museum i London, med klær og andre personlige gjenstander som inntil 2004 var gjemt bort i hjemmet hennes La Casa Azul (Det blå huset) i Coyoacán.

Kilder: barbiemedia.com, artsy.net, thisisinsider.com, independent.co.uk, washingtonpost.com, mudec.it, vam.ac.uk

Frida Kahlo on a bench, carbon print, 1938, photo by Nickolas Muray © The Jacques and Natasha Gelman Collection of 20th Century Mexican Art and The Verge, Nickolas Muray Photo Archives.

Guatemalan cotton coat worn with Mazatec huipil and plain floor-length skirt. Museo Frida Kahlo © Diego Rivera and Frida Kahlo Archives, Banco de México, Fiduciary of the Trust of the Diego Riviera and Frida Kahlo Museums.