Dette er «cocktail-kunsthistorie» – akkurat nok kunnskap om en periode til å klare kunstpraten over en cocktail, og en stor nok sup til at du får lyst på mer. Til kildene! Ut og se, les og lær mer om kubismen.

Ut og se kubisme:

  • The Metropolitan Museum, New York
  • The Museum of Modern Art, New York
  • Musée National d’Art Moderne (Pompidou Centre), Paris
  • Tate Modern, London
  • Museo Reina Sofia, Madrid
  • Musée Picasso, Paris

Begynnelsen av 1900-tallet markerer et paradigmeskifte i kunsten. Kubismen, utviklet i Paris mellom 1907 og 1910, var et radikalt brudd med fortiden, og den staket ut kursen for hele det 20. århundrets moderne kunst. Kubismens umiddelbare påvirkning ses best i kunstretningene futurisme, konstruktivisme og De Stijl, men bevegelsen hadde en enda større rekkevidde. Kubismen ble utgangspunkt for hele det 20. århundrets abstraksjon.

Kubistene brøt med sentralperspektivet og introduserte flere synsvinkler. De fokuserte på flate fremfor dybde, og abstraherte fremfor å etterligne virkeligheten. Alt dette fikk grunnleggende betydning for moderne kunst.

Farvel sentralperspektiv!
Kubistene brøt med en 500 år gammel tradisjon – sentralperspektivet – og malte mennesker og gjenstander fra mange synspunkter samtidig. De innførte multippelt perspektiv, også kalt simultant eller mobilt perspektiv.

Sentralperspektivet er et barn av renessansen, da arkitekter og malere introduserte ideen om maleriet som et vindu inn i en annen verden. Sentralperspektivet er et geometrisk system for å strukturere bildets flate og dybde, som forutsetter en fast betrakter og et fast forsvinningspunkt – det vil si et punkt i bildet (vanligvis i betrakterens øyenhøyde) som bildets geometri er strukturert omkring. Hensikten er å skape en illusjon av dybde innover i bildet. For å skape dybdeeffekt er det et tydelig skille mellom bildets forgrunn og bakgrunn. Mennesker og ting i forgrunnen er større, og de blir mindre og «forsvinner» mer og mer innover i bildet. Målet er å etterligne naturen (mimesis) i størst mulig grad.

Paul Cézanne, Mont Sainte-Victoire and Château Noir, 1904–1905. Bridgestone Museum of Art, Tokyo.

Annonse

Hallo flate!
Kubistene analyserer og forenkler former til kuler, sylindre og firkanter. Samtidig bryter de opp formene og åpner dem opp mot det omliggende rom. Ulike former gjennomborer hverandre og støter sammen, og mennesker og gjenstander, forgrunn og bakgrunn flyter over i hverandre.

Målet var ikke estetisk harmoni som i renessansens kunst, ikke ideell skjønnhet som hos symbolistene, men å vise ting slik de ble sett og analysert. Objektene ble fragmentert, abstrahert og reorganisert i ny form. Dette var en slags moderne realisme der selve synsakten – det å se – ble utforsket, og deretter registrert på lerretet som om lerretet var et diagram.

Maleriet var ikke lenger en etterligning av naturen. Målet var ikke å skape et vindu inn i en annen verden, eller et speil av vår egen. Maleriet insisterte nå på seg selv, som en flate der former og farger kolliderer fra mange vinkler. Det samme objektet vises fra flere ulike vinkler samtidig, som suksessive plan spredd utover billedflaten. De parallelle linjene og gjentagelsen av formene skaper et inntrykk av bevegelse, og dermed tid. Vi ser sporene av masse som beveger seg gjennom tid og rom, og fortid og fremtid kan vises i samme bilde.

Kubistene var opptatt av bevegelse, rom og tid, og mange hevder de var særlig interessert i filosofen Henri Bergsons ideer om tiden og livet som et mangefasettert og flytende kontinuum.

Cézanne, vår far
Paris var Europas kunsthovedstad i den siste halvdelen av 1800-tallet, og det var også her kubismen ble født omkring 1907/08, da spanjolen Pablo Picasso (1881–1973) og franskmannen Georges Braque (1882–1963) jobbet med de samme kunstneriske problemstillingene. I 1904 var det en stor retrospektiv utstilling av Paul Cézannes arbeider, og disse ble etterfulgt av utstillinger i 1905–06, samt to posthume retrospektive utstillinger etter Cézannes død i 1907. Cézanne hadde en analytisk tilnærming til form, og eksperimenterte også med bruken av flere perspektiver. Han fikk stor innflytelse på kubismens utvikling, og Picasso kalte Cézanne «vår alles far».

Pablo Picasso, Les Demoiselles d’Avignon, 244 × 234 cm, 1907. MoMA, New York.

Picassos unge damer fra Avignon
Picassos bilde Les Demoiselles d’Avignon, fra 1907, er det første proto-kubistiske bildet og regnes som et av modernismens hovedverk. Les Demoiselles er inspirert av afrikanske stammemasker og iberiske skulpturer. Denne interessen for «primitive» kulturer delte Picasso med malere som Paul Gauguin og Henri Matisse. Det «primitive» var utenfor Vestens kanon og tradisjon, og ble dermed oppfattet som nytt, annerledes og fascinerende.

Les Demoiselles er en forløper til kubismen, men det er langt mer ekspressivt og voldsomt i uttrykket enn det som senere skulle kjennetegne kubisme, med sitt distanserte, kjølige og forskende blikk på virkeligheten.

Les Demoiselles representerte noe helt nytt, selv om bildet refererer til tradisjonen. I Les Demoiselles spiller Picasso på en tradisjon som strekker seg helt tilbake til 1500-tallet: Tizians fremstilling av Diana og hennes hjelpere, El Grecos St Johannes’ visjon, Ingres’ Tyrkiske bad og Cézannes Badere. Picasso påkaller tradisjonen samtidig som han går til angrep på den. Dette var ikke bare typisk for Picasso, men også for den senere avantgarde-kunsten i det tyvende århundre.

Formalt sett er det mange trekk som peker mot kubisme i Les Demoiselles. Det er begrenset modellering med lys og skygge av figurene og et tydelig fokus på flate fremfor dybde i maleriet. Kvinnekroppene er ikke runde og bløte i formen som hos de gamle mestrene. De består av vinkler, geometriske plan og skarpe kanter. Kvinnene er malt fra flere synsvinkler, og hodet til figuren som skrever i nedre høyre hjørne, har en ekstremt unaturlig positur der hodet, erstattet av en maske, er vridd 180 grader rundt.

Demoiselles betyr «unge damer» på fransk, og det var en eufemisme for prostituerte, mens Avignon refererer til horestrøket i Barcelona, ikke den til franske byen. Les Demoiselles karakteriseres av en brutal, overdreven og truende seksualitet, og bildet viser prostituerte til salgs uten idealisering. Dette er horehuset som et sykdommens og dødens hus, ikke et skjønnhetens og vellystens tempel. Maleriet har blitt tolket som et uttrykk for Picassos sadistiske anlegg og hans ekstreme frykt for kjønnssykdommer.

Biografiske påstander til side: Les Demoiselles d’Avignon er et av kunsthistoriens mest omdiskuterte bilder, og det regnes som modernismens startpunkt.

Georges Braque, La guitare, 71 x 59 cm, 1909–1910. Tate Modern, London.

Ulike faser
Innen 1911 var kubisme solid etablert som et begrep blant kunstkritikere og i pressen. Vanligvis regnes kubismen fra 1908–1922, og den deles inn i ulike faser: Cézanne-kubisme (1908–1909); analytisk kubisme (1910–1912); syntetisk kubisme (ca. 1912–ca. 1914) og krystallkubisme (1915–1922).

Picasso og de andre
Det var Picasso og Braque som sammen utviklet kubismen, men Picasso hadde en større personlighet og stjal rampelyset. Picasso er i dag en slags moderne helteskikkelse i kunstnerform. Blant andre viktige kubistiske malere er Fernand Léger (1881–1955), Albert Gleizes (1881–1953), Henri Le Fauconnier (1881–1946), Jean Metzinger (1883–1956), Robert Delauney (1885–1941) og Juan Gris (1887–1927). I en periode var også Marcel Duchamp (1887–1968), mest kjent for sine readymades, assosiert med kubistene.

Kubistisk skulptur og arkitektur
I skulpturen gjaldt de samme prinsippene som i maleriet, og det var en tydelig forenkling av former. Kubisme var også en viktig impuls for moderne arkitektur. Særlig når det gjaldt transparens, bruken av enkle geometriske former samt oppløsning og rekonstituering av form. Arkitekter som ble inspirert av kubismen, inkluderer bl.a. Peter Behrens, Walter Gropius, Le Corbusier og De Stijl.