Foto Kjartan Hauglid  © Emanuel Vigelands museum /BONO.

I et villastrøk på Slemdal på Oslos vestkant ligger det en stor bygning av rød teglstein. Det kan minne om en kirke – inntil du oppdager at bygget ikke har vinduer, ei heller tårn eller kors. Bare en forgylt engel pryder mønet.

Dette er en av Oslos skjulte skatter. Det er maleren og skulptøren Emanuel Vigelands eget mausoleum.

INFO

Emanuel Vigeland Museum
Grimelundsveien 8
0775 Oslo

Museet er åpent alle søndager hele året
Sommer: kl. 12–17 (15. mai–15. sept.)
Vinter: kl. 12–16 (16. sept.–14. mai)

Entré kr 60

For konserter se Billettservice og museets facebookside

www.emanuelvigeland.museum.no
www.facebook.com/emanuelvigeland.no
www.instagram.com/emanuelvigelandmuseum

Det finnes bare en liten dør inn til dette museet, og den er så lav at du må bøye hodet for å komme inn. Bygningen har et stort, rektangulært hovedrom med tønnehvelvet tak. Alle vegger og hele taket er fylt av freskomalerier som skildrer menneskelivet fra unnfangelse til død. Bronseskulpturene rundt om i rommet er et ekko av den hyllest til livet som kler vegger og tak. Lyset er dunkelt. Etter hvert som øyet venner seg til omgivelsene, trer hundrevis av kropper frem. Det er drama og utpreget erotiske scener. Det er mennesker som kopulerer, kvinner som føder og barn som leker. Det myldrer av liv, og i halvmørket er det som om menneskene stadig er i bevegelse. Vita (livet), som Vigeland kalte denne freskosyklusen, er et kretsløp der mennesker uopphørlig fødes og dør.

Emanuel Vigeland
Emanuel Vigeland (1875–1948) var ledende innen fresko- og glassmaleri i Norge i første halvdel av 1900-tallet, og han gjorde også suksess i utlandet. Hans freskoarbeider og glassmalerier utsmykker flere kirker i Norge og Norden, og i 1930 hadde han en stor separatutstilling i American Fine Arts Society i New York. Vigeland arbeidet i freskoteknikk, glass, skulptur og mosaikk, og han formgav tre- og smijernsarbeid. Vigeland regnes blant de fremste norske kirkekunstnerne, og takket være ham fikk glassmaleriet en renessanse i norske kirkerom på begynnelsen av 1900-tallet.

Emanuel Vigeland var dessuten lillebroren til skulptøren Gustav Vigeland (1869–1943). Brødrene hadde et nært forhold i barne- og ungdomsårene, men brøt all kontakt rundt 1902. Mens den norske stat bekostet både atelier og hjem for bror Gustav (i dag Vigelandsmuseet) og et storslagent parkanlegg fylt med Gustavs skulpturer, bygget Emanuel selv sitt eget atelier (i dag mausoleum og museum) på Slemdal.

Foto Kjartan Hauglid  © Emanuel Vigelands museum /BONO.

Annonse

Tomba Emmanuelle
Tomba Emmanuelle (Emanuels grav), som Vigeland selv kalte sitt museum, ble påbegynt i 1926, og Vigeland arbeidet i mer enn tyve år med å dekke vegger og tak med fresker. Vigeland skulle opprinnelig bruke bygget som atelier, og etter hans død skulle det gjøres om til et museum for hans malerier og skulpturer. Mens han arbeidet med freskene, bestemte han at dette skulle bli hans gravkammer. I 1942 ble vinduene over inngangsdøren murt igjen, og den siste veggen ble dekket av fresker. Over inngangsdøren er urnen med Vigelands aske. Urnen er en uthulet rullesten fra landstedet på Tjøme, og den bærer innskriften Emanuel.

Det tønnehvelvede rommet er 22 m langt, 10 m bredt og 12,5 m høyt, og freskene dekker mer enn 800 m2. Vigeland kalte freskene for Vita, og hele bygningen og dens innhold skulle uttrykke denne bærende ideen. Vigeland var selv ansvarlig for utformingen av bygningen, bronsedøren og smijernsarbeidet, samt bronseskulpturene som står rundt i rommet. Lyset er alltid dempet i mausoleet, slik Vigeland selv har instruert. Akustikken er helt ualminnelig, og det er hele 20 sekunders etterklang i rommet (det er konserter her jevnlig).

Tomba Emmanuelle er et såkalt Gesamtkunstwerk, et helhetskunstverk der alle elementer arbeider sammen for å uttrykke Vigelands idé for mausoleet. Dette er vita. Det er livet og livets gang.

Monumentalt, religiøst og nakent
Vigeland debuterte 22 år gammel på Statens Kunstutstilling i 1897 med et stort maleri av Adam og Eva. Lerretet var mer enn to meter høyt, og Adam og Eva var begge nakne. Bildet ble godt mottatt, og han fikk særlig skryt for sin forståelse av anatomi. Tre aspekter ved dette debutbildet skulle komme til å kjennetegne Vigelands produksjon: interessen for det monumentale formatet, fokuset på kristendom og det religiøse, og det nakne kjærlighetsparet som et stadig tilbakevendende tema.

Studier og kilder
Emanuel Vigeland begynte å tegne tidlig. Sannsynligvis ble han påvirket av sin seks år eldre bror Gustav. Han begynte sin utdannelse på Den kongelige Tegneskole i Kristiania (1894–97). Deretter var han elev ved P.S. Krøyers malerskole i København (1898–99) og elev av Fernand Cormon i Paris (1899–1900). Så fulgte studiereiser til Spania, England og Italia (1900–02), et års opphold i København (1903–04) og nye studiereiser til Egypt, Jerusalem, Italia og Hellas (1905–06). Av særlig betydning for hans glassmalerier var hans studiereiser til Nord-Frankrikes katedraler: Le Mans, Chartres og Tours (1907–10). Han reiste på ny til Hellas (1909, 1911) og Frankrike (1915). Senere reiste han også til München og Berlin (1931). Emanuel Vigeland var med andre ord både velutdannet og meget bereist.

Vigelands arbeider er tydelig påvirket av fransk middelalder og italiensk ungrenessanse, samt av de engelske prerafaelittene og samtidens symbolisme, jugend og art noveau.

Emanuel Vigeland, Selvportrett i arbeidskittel, 1898. Olje på lerret, 87 x 66 cm.  Foto Kjartan Hauglid  © Emanuel Vigelands museum /BONO.

Foto Kjartan Hauglid  © Emanuel Vigelands museum /BONO.

Kirkekunst
Det første selvstendige monumentaloppdraget var utsmykningen av Vålerengen kirke, som bestod av fresker i kirkens kor, vegger og tak (1905–09, ødelagt av brann i 1979). Utsmykningen ble godt mottatt og ledet til en mengde nye oppdrag, blant annet i Vår Frelsers kirke (Domkirken) i Oslo (1907–10, 1916). Et av de største oppdragene var glassmaleriene i Oscarskyrkan i Stockholm (1919–22, 1927–29).

Krematoriet
I 1910 begynte Vigeland arbeidet med å utsmykke bisettelseskapellet i krematoriet (Det gamle kapell), på Vestre gravlund i Oslo. Bygningen i jugendstil, tegnet av Oscar Hoff (1875–1942), er rund og har en egen urnehall, et såkalt kolumbarium. Urner er også integrert i dekoren av selve kapellet, og kanskje det var her Vigeland fikk ideen om å la sin egen urne bli en del av utsmykningen i Tomba Emmanuelle.

I krematoriets kapell kalte Vigeland billedprogrammet for Menneskelivet i troens lys, og i kuppelen skildres menneskelivet fra fødsel til død. Kjærlighetsparet møtes og får barn, far holder barnet etter fødselen mens mor hviler, de dyrker jorden og familien samles. Når det nakne kjærlighetsparet dør, springer sjelene som hjorter mot det evige lys. De omfavnes til slutt av Jesus, før historien gjentar seg i kuppelens evige rundgang. Slekter kommer og slekter går i naturens kretsløp. Livet, kjærligheten og døden skulle også bli det store temaet i Vigelands Tomba Emmanuelle.

Sakral stemning
I Det gamle kapell på Vestre gravlund er stemningen helt særegen – både sakral og sepulkral. Det er som å komme inn i et gravkammer, og det er ikke vanskelig å tenke seg at dette oppdraget inspirerte Vigeland i arbeidet med Tomba Emmanuelle. Vigeland var også betatt av etruskiske gravkammer, og uttalte: «Jeg tenker på de etruskiske grave. Hvor er de ikke stemningsfulle i sin dybde og mørke mystikk».

Alt som Gud har skapt
På vei inn i Tomba Emmanuelle, over døren, står det Quicquid Deus creavit purum est – Alt som Gud har skapt er rent. Før du kommer inn i selve mausoleet, må du også bøye kne, eller i det minste hodet, for det livets under og den «mørke mystikk» du straks skal oppleve. Og når du kommer inn, kan du ikke unngå å bli grepet. Det er som om du står i tilblivelsens mørke ursuppe.

 

Kilder:
Furnes, Emanuel Vigeland: Vita (Oslo: Dreyer, 2013)
Wadel, Albrektsen, Emanuel Vigeland, katalog (Oslo: Vigeland-museet, 1999)

Foto Kjartan Hauglid  © Emanuel Vigelands museum /BONO.