Marina Abramović, The Cleaner, 2010. Courtesy of the Marina Abramović Archives.
Denne uken er siste sjanse til å få med seg Marina Abramovic sin utstilling The Cleaner på Henie Onstad Kunstsenter – et retrospekt som tar for seg sentrale verk i kunstnerens karriere.
The Method er en del av Abramovics utstilling på Henie Onstad Kunstsenter – en slags performance der publikum selv skal oppleve verket gjennom egen deltakelse. Abramovics metode er utarbeidet over mange år, og går ut på å utvikle og skjerpe tilstedeværelsen i tid og rom. Høres ut som noe vi stressede hverdagsmennesker kunne trenge.
Jeg må innrømme at forventningene er skyhøye mens jeg står i kø for å komme inn på The Method. Vi blir sluset inn, fire om gangen, til de hviskende instruksene fra en veileder kledd i svart. Vi blir bedt om å legge fra oss mobil og klokke og alt som ellers kan kalle oss tilbake til virkeligheten. I sokkelesten og uten yttertøy blir vi forsiktig ledet inn til det første rommet, et slags avklimatiseringsrom der vi gjør en rekke fysiske øvelser vist på en TV skjerm av en kvinne, akkompagnert av Abramovics litt nasale og myndige stemme. «Now shake your whole body», for å kaste av oss stress, forklarer den samme stemmen, «put your index finger in your nose and wiggle it around». Og slik fortsetter det gjennom ti øvelser som ifølge stemmen skal få oss til å skjerpe alle sanser. Føltes litt som å være på en forenklet, humoristisk yoga-klasse. Når man har gått igjennom øvelsene, er det ut i gangen for å få på seg øreklokker for å stenge all lyd ute.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter
Med øreklokkene på og spent av forventing er det betryggende når en svartkledd person kommer gående saaaakte mot meg og tar meg i hånden og leder meg saaakte bortover i dette store værelset som rommer sju stasjoner hvor de forskjellige øvelsene foregår. Følelsen av å bli tatt varsomt i hånden av en fremmed føles intim og overskridende i seg selv. Jeg blir ledet bort til en stol som er satt opp mot veggen. Foran hver av plassene er det festet et farget papir mot veggen; rødt, blått, grønt, gult. Stolen jeg blir tildelt har en rød lapp, og uten at det blir sagt noe som helst, skjønner jeg at her kan jeg sitte så lenge jeg vil. Jeg blir sittende en stund, hvor lenge aner jeg ikke, da alle tidsmålere er forsvunnet. Men jeg stirrer inn i det røde og merker fort at bevisstheten ikke er vant til denne typen oppmerksomhet, og det føles avslappende å kunne la tankene vandre.
Resten av seansen, som jeg brukte to og en halv time på (fant jeg ut etterpå), var i sin helhet av det meditative slaget. Enten det var å telle riskorn, gå ekstremt sakte over en satt strekning, ligge på en feltseng med lukkede øyne, stå stille eller sitte stille, fikk det frem følelsen av at man skulle samle tanker, fokus, uten noen intensjon om å skulle noe som helst, men kun være til stede i øyeblikket.
Som en avslappende øvelse i hastighetens tid virket verket helt etter hensikten. Pulsen ble roligere og pusten dypere. Men som et banebrytende verk som det har tatt verdens mest berømte performance-kunstner mange år å utvikle … i et slikt perspektiv synes jeg det falt fullstendig igjennom. Det var verken spesielt originalt, banebrytende eller overskridende (kanskje med unntak av å bli holdt i hånden av en fremmed). Jeg har opplevd mer fantasifulle og dyptpløyende øvelser satt sammen av amatører på bydelens samfunnshus og på videoer om mindfulness på YouTube. For all del, opplevelsen føles spesiell, men det er kun fordi de 25 veilederne er fullstendig gjennomførte i rollene sine som svartkledde Vergil-er som skal lede Dante i de syv sirkler. Bortsett fra at dette føles fullstendig trygt, på grensen til kjedelig og uoriginalt, hvor den største risken er å ha ubesvarte anrop på mobilen når du er ferdig.
Resten av utstillingen står til 11. mars, og er, om enn noe fragmentert, så absolutt en opplevelse og en viktig oversikt over en av samtidens mest innflytelsesrike performance-kunstneres verk og virke de siste 50 årene.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter