Selvportrett med stråhatt, etter 1782. National Gallery, London.

Élisabeth Louise Vigée Le Brun (1755–1842), også kjent som Madame Le Brun, var en av 1700-tallets beste malere. Hun var feiret i sin samtid og dronning Marie Antoinettes yndling. Da den franske revolusjonen brøt ut i 1789, forlot Vigée Le Brun Paris og gjorde stor suksess i Europa. Hun var teknisk dyktig, og med empati og eleganse malte hun mer enn 660 portretter av kongelige og aristokrater, kulturpersonligheter og politikere. Tross dette er hun fremdeles ukjent for mange.

Det har kun vært to større utstillinger av Vigée Le Bruns arbeider i moderne tid. Det var en utstilling i Texas i 1982, og det aller første retrospektivet kom så sent som i 2016 på The Metropolitan Museum of Art i New York. I Frankrike, hennes hjemland, har hun enda ikke blitt viet en monografisk utstilling. Hvorfor har hun fått så lite oppmerksomhet? Og hvorfor så få utstillinger av et åpenbart betydelig talent? Er det fordi hun var kvinne? Eller er det tematikken? Formen?

Dronningens yndling
Allerede som tenåring var Vigée Le Brun en habil maler som høstet oppmerksomhet og portrettoppdrag. Et tidlig høydepunkt i hennes karriere var da hun i 1778, tjuetre år gammel, ble invitert til Versailles for å portrettere den jevngamle Marie Antoinette (1755–1793). Dronningen var allerede upopulær blant folket, og senere, under den franske revolusjonen, skulle både hun og ektefellen Louis XVI møte giljotinen og miste hodet.

Vigée Le Bruns første oppdrag for Marie Antoinette var et statsportrett malt i helfigur. Dronningen er iført en omfangsrik hoffkjole, en moteriktig robe a panier. Hun har en høy frisyre, og håret, i likhet med ansiktet, er pudret. En byste av Louis XVI skimtes i det øverste høyre hjørnet, og nedenfor hviler dronningkronen på en silkepute. Kjole, hår, byste, krone og øvrige elementer viser til Marie Antoinettes dronningstatus.

Da portrettet ble presentert for dronningen og hoffet, var det en ubetinget suksess, og Vigée Le Brun fikk i oppdrag å lage flere kopier som ble sendt rundt i Europa. Vigée Le Brun ble nå dronningens favoritt, og hun skulle male mer enn tretti portretter av Marie Antoinette. De færreste av dem like konvensjonelle som dette statsportrettet. Vigée Le Brun skulle bli mest kjent for sine uformelle portretter av dronningen og hundrevis av andre.

Skandale
I 1783 stiller Vigée Le Brun ut et skandaleportrett på Salongen i Paris. Det var et portrett som fikk tilnavnet Marie Antoinette en chemise. Dronningen er kledd i en løs og avslappet hverdagskjole – en chemise. Den var som undertøy å regne i det offentlige rom. Hun holder en enkel rose i hånden, og det er ingen referanser til kongen eller Marie Antonettes offisielle rolle som dronning. Hun fremstår som et individ og som en hvilken som helst kvinne som har råd til å betale for å la seg portrettere. Hun er for folkelig, rett og slett. Ikke opphøyet og royal nok. Bildet forsterket dessuten inntrykket av en dronning som var mer opptatt av å leke bondepike i lystslottet Le Petit Trianon enn av sine royale plikter.

Vigée Le Brun foreslo neppe selv at Marie Antoinette skulle portretteres i sin chemise – det hadde vært ganske utenkelig – men når skaden først hadde skjedd, reagerte hun raskt og malte et nytt portrett av Marie Antoinette med en rose. Komposisjonen er lik, men denne gangen er dronningen iført en ordentlig hoffkjole.

Marie Antionette i hoffkjole, 1778. Kunsthisorishes Museum, Wien.

Annonse

Det personlige uttrykket
En av Vigée Le Bruns styrker som portrettmaler var hennes forståelse av sine subjekter og deres temperament. Hun tilpasset uttrykket etter den portrettertes personlighet, og hun kunne fornemme hvordan portrettmodellen ønsket å vise seg for verden, enten det var som naturlig glamorøs eller autentisk ettertenksom. Vigée Le Brun behersket til fulle kunsten å smigre sine oppdragsgivere, og i hennes portretter ble alle den beste utgaven av seg selv.

Selv om hun var sensitiv til oppdragsgiverens ideer og ønsker, tok Vigée Le Brun tydelig regi når hun malte. I sine memoarer, Souvenirs (1835), beskriver hun hvordan hun hatet datidens mote og hvitt pudder. Hun overtalte sine modeller til å avstå fra pudder og store smykker, og hun endret på hårfrisyrene deres og på klærne. Inspirert av antikken, og av gamle mestere som Raphael og Domenichino, draperte hun modellene sine med stoffer slik at formene skulle få et rundere, mykere preg og et mer tidløst uttrykk.

Ikke smile, ikke le
Vigée Le Brun var opptatt av å skildre en følelse, en stemning eller et øyeblikk, og det dukker også opp et smil om munnen på flere av hennes portrettmodeller. I dag smiler vi til kameraet, men på 1700-tallet skulle det ikke smiles i portretter, og det var spesielt vulgært å vise tennene. Smilet tilhørte de lavere klassene, de fordrukne og uærbare. Det kunne aksepteres i 1600-tallets nederlandske folkelivskildringer, men ikke i høyverdige portretter. Da var det et grovt etikettebrudd.

Vigée Le Brun malte også selvportretter der hun smilte, som det med stråhatt (etter 1782) og senere med palett (1790). Det smilende selvportrettet med datteren Julie (1786) var særlig provoserende ettersom bildet tydelig refererte til motivet «Madonna med Jesusbarnet» og til maleren Rafael – mesteren av de milde madonnaer. Vigée Le Brun skulle male flere ømme portretter av mødre, og dette var uvanlig, for i maleriet hadde den myke morskjærligheten stort sett vært forbeholdt jomfru Maria.

En ung begavelse
Élisabeths begavelse viste seg tidlig, om vi skal tro henne selv. Hennes far, som hun forgudet, var portrett- og viftemaler, men han døde dessverre da Élisabeth var bare 12 år. Hun hadde en yngre bror, og økonomien var trang, så moren giftet seg på ny med en rik juveler. Moren oppmuntret hennes studier, og da hun var 15 år, hadde hun etablert seg som profesjonell maler. Selv tjente hun ingenting på sine malerier på dette tidspunktet, for hennes forhatte stefar beslagla inntektene.

Skandaleportrettet. Marie Antionette en chemise, 1783.

Marie Antionette med en rose, 1783. Chateau de Versailles, Versailles.

Autodidakt
Som kvinne hadde ikke Élisabeth adgang til formell undervisning, og hun kunne heller ikke følge vanlig praksis med å gå i lære hos en mester. Hun var, i prinsippet, selvlært. Hun tegnet etter antikke skulpturer og avstøpninger, og malte kopier av gamle mestere. Maleren Joseph Vernet rådet henne til å interessere seg for de italienske og flamske mestrene, men mest for naturen. Det rådet fulgte hun, og hun skulle senere bli kalt for både Madame Rubens og Madame Van Dyck på grunn av sin koloristiske sans og forfinede stil.

Hymens lenker
Da hun var 20 år, giftet hun seg med kunsthandleren Jean Baptiste Le Brun, selv om hun ikke var spesielt stemt for å inngå ekteskap. «Jeg var 20 år, jeg levde uten bekymringer for fremtiden fordi jeg tjente mye penger, så jeg hadde ikke noe som helst lyst til å gifte meg.»

Ifølge henne selv giftet hun seg for å unnslippe stefaren.

Monsieur og Madame Le Brun hadde en av de mest populære salongene i før-revolusjonens Paris, og deres hjem ble et populært møtested for eliten. Le Brun hjalp henne med å promotere sine malerier, og etter hvert oppnådde hun svært stive priser for sine arbeider. Da hun senere oppholdt seg i England, ryktes det at hun fikk tre ganger så mye for sine malerier som den populære portrettmaleren Joshua Reynolds.

Monsieur Le Brun kunne ha vært en god match, men var det ikke. Han var snill, men en gambler. «I 1879, da jeg forlot Frankrike», skriver Élisabeth, «hadde jeg ikke engang en inntekt på 20 franc selv om jeg hadde tjent mer enn en million. Han hadde spilt bort alt.»

Ung og vakker
Da Vigée Le Brun ble medlem av det prestisjetunge Académie Royale i 1783, var det en direkte konsekvens av Marie Antoinettes inngripen. Hun hadde lagt press på kongen, som i sin tur la press på akademiet. Motviljen mot kvinner var stor i akademiet, og Vigée Le Brun var én av kun fire kvinner blant 550 menn. Det verserte en rekke rykter om henne og hennes mange påståtte elskere, deriblant finansministeren Charles-Alexandre de Calonne. Onde tunger hvisket at hun slettes ikke malte bildene sine selv. Det ble sagt at hun var ung og vakker og visst holdt hun fortryllende selskapeligheter i sitt hjem, men bildene hennes var malt av maleren Ménageot som var forelsket i henne.[1]

 

Selvportrett med datteren Julie, 1786. Musée du Louvre, Paris.

Charles-Alexandre de Colonne, 1784. Royal Collection, England.

Suksess i eksil
Da revolusjonen brøt ut i juli 1789, skjønte Vigée Le Brun at hun var i umiddelbar fare. Hun forlot Paris sammen med sin datter og hennes guvernante, og levde i eksil de neste tolv årene. Hun bodde i Italia, Østerrike, Russland, Tyskland, Sveits og England. Overalt hvor hun kom flokket kundene seg om «den berømte Le Brun», og hun bygde raskt opp formuen igjen.

Kritikernes dom
I sine memoarer bemerker hun at i dag (i 1835) er alle de moderne franske malerne utstilt i Luxemburg-palasset i Paris: «Jeg er den eneste av disse som ikke er i den samlingen.» Utestengelsen skyldtes sannsynligvis at hun hadde valgt feil side under revolusjonen og forble monarkist, selv i eksil. Hun hadde gjort karriere med å male aristokrater, og fremfor alt flatterende bilder av Marie Antoinette. I tillegg var hun kvinne.

Senere kunsthistorikere har heller ikke vært nådige. Hennes stil har av mange blitt avskrevet som feminin og sentimental, og mange har ment at det eneste hun var god på, var å male overklassekvinner. I sitt oversiktsverk over 1700-tallets maleri og skulptur fremstilte Michael Levey henne som ambisiøs og utspekulert: «Hun brukte – om ikke regelrett utnyttet – sin egen femininitet, og overøste sine kvinnelige portrettmodeller med den med nesten overdreven effekt.»[2] Levey skriver videre: «Fortryllet av sitt eget utseendes sjarm og knapt i stand til å male en mannlig modell, viderførte Vigée Le Brun [det attende] århundets kvinnekult.»[3]

Beinharde feminister har heller ikke hatt noe til overs for Vigée Le Brun. Simone de Beauvoir mente hun var en narsissistisk maler som aldri ble lei av seg selv eller sin egen «smilende moderlighet på sine lerreter».[4] Feminist-kunsthistorikere som Griselda Pollock mente at hun promoterte en stereotyp kvinnelighet og objektiviserte kvinner på det mest tradisjonelle vis.

Dyktig og radikal
Kritikerne synes å ha oversett det faktum at gjennom sitt virke og sin berømmelse var hun langt mer radikal enn noen av sine mannlige kolleger i samtiden. Ganske enkelt fordi hun var maler i en tid da kvinner ikke burde male i det hele tatt. Hun tjente også mer penger på sine malerier enn de fleste av sine mannlige kolleger. Dessuten var hun en dyktig maler som burde regnes blant 1700-tallets beste, i selskap med Chardin, Fragonard, Boucher og Greuze.

Vigée Le Brun har vakt ny interesse de senere årene, og det er bevegelser på forskningsfronten. Det har også kommet noen nye bøker, og i 2016 fikk hun endelig sin første retrospektive utstilling, i The Metropolitan Museum of Art i New York. Nå venter vi på retrospektivet i Louvre i Paris. De bør ikke drøye for lenge. Élisabeth Louise Vigée Le Brun fortjener bedre.

 

[1] Baillio, 9-10. [2] Baillio, 26. [3] May, introduksjon. [4] May, introduksjon.