Foto: Munchmuseet
Når Munchmuseet inviterer til konsert, hører folk definitivt etter! Velkommen til en unik aften med jazz, rapp – og kunst, selvfølgelig!
Jeg vet ikke hva slags forhold Edvard Munch hadde til jazzmusikk, men han levde omtrent samtidig som de store mesterne innenfor denne sjangeren. Jazzen, som mange mener ble oppfunnet med Buddy Bolden da han startet sitt første band i 1895, gled inn i en tid da det ikke bare var brytning i musikken, men også, som vi vet, i kunsten. Med kubismen og modernismen med alle dens sjangere. Jazz og moderne kunst passer sammen. Det handler om å bryte grenser. Improvisere. Følge impulser og gjøre noe som ikke har vært gjort før.
Så det er vel ikke helt tilfeldig at Munchmuseet i fjor (etter 40 år!) tok opp sin gamle tradisjon med å holde jazzkonserter på huset. Konsertserien kurateres av Espen Horne, kjent fra Bobby Hughes Experience og Jassbox, og skal foregå i museets konsertsal – i samme sal som Norsk Jazzforum startet sin konsertserie i 1965.
Meningen er å rette søkelyset mot en ny generasjon musikere som ikke bare sprenger sjangermusikalske grenser, men som også trekker trådene bakover i musikkhistorien og lar seg inspirere av den banebrytende jazzen på 1960- og 70-tallet, kan man lese på arrangementets FB-side.
Foto: Munchmuseet
Jeg må ærlig innrømme at min jazz-kjennskap er en smule begrenset. Miles Davis’ Kind of Blue, Chet Baker og noe brasiliansk smooth jazz med Getz/Gilberto ligger i en eske i loftsboden sammen med en masse andre CD-er, og har vel ligget der en stund. Jeg har kanskje tenkt at jazz er en sjanger som er for utfordrende for meg. For krevende. For cool, kanskje. Jeg har en tendens til å vende meg mot det sentimentale.
Så det er uten de helt store forventningene vi blir sittende ute i foajeen og drikker et par glass vin mens DJ Espen Horne spiller norsk jazz i baren før konserten starter. Men allerede etter bare et par låter merker jeg at jeg er interessert. Merker at jeg stopper samtalen med min venn for å høre. Er dette jazz? tenker jeg flere ganger.
Etter er par veldig gjerrig skjenkede glass vin (fy fy til museumsbaren!) slipper vi inn i museets festlokaler. Stoler er satt frem, men det er mange flere folk enn sitteplasser, så her er det bare å skynde seg. Det må være nesten 400 mennesker i salen denne torsdagskvelden, og jeg tenker, som jeg i grunnen ofte gjør på Munchmuseets tilstelninger, at det er imponerende mange folk på arrangementene deres.
Arthur Kays Modulator.
Denne kvelden er det Arthur Kays Modulator som spiller, og ifølge museets hjemmeside blander bandet originalmateriale med et dypdykk ned i det tidligere norske plateselskapet Mais katalog (1973–1983).
Konserten åpner med Arthur Kay som spiller piano, men som etter første sett får følge av resten av bandet; Adrian Myhr på kontrabass, Henriette Eilertsen på fløyte, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og sist, men ikke minst, Ivan Ave på vokal.
Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å gi en dyptpløyende kvalitativ vurdering av musikken, bare si at det var lekent, morsomt, overraskende, vakkert, noen ganger krevende, men hele tiden veldig bra. Ivan Ave på vokal, som visstnok er en «rising star» innenfor musikkmiljøet, hadde en stemme som gjorde at man skulle tro det satt en eldre herremann fra Brooklyn der opp på scenen, og ikke en ung gutt fra Vinje. Stemmen hans var New York, og han rappet uanstrengt under trygg ledelse av Arthur Kay. Og som om ikke det var nok, kom en mann (som antagelig var fra Brooklyn) fra publikum opp til scenen og begynte å danse en slags improvisert freedance. Beautiful!
Lena Cronqvist.
Per Inge Bjørlo.
Med Munchs enorme verk Alma mater og Solen som bakteppe var dette tett opp mot den perfekte musikkopplevelse for denne skribenten. Konserten varte en time, akkurat passe tid for en novise som meg.
Prisen på 150 kroner for konsert og utstilling er det ikke noe å si på. Og vi rakk også å få med oss Hode mot hode med Per Inge Bjørlo, Lena Cronqvist og Munch – en helt fabelaktig utstilling for øvrig, men det er en helt annen artikkel!
Det er planlagt fire konserter utover i 2018, så det er bare å følge med på museets hjemmeside for datoer fremover.
Kvelden inspirerte til å høre på mer jazz, og her legger jeg ved en link til The New Yorkers liste over 100 essensielle jazzplater. Jazz me in!
