Gate i Røros (1903). Olje på lerret, 60,5 x 90,5 cm. Foto: Nasjonalgalleriet
Få malerier fanger den eventyrlig vakre og brutale norske vinteren som Gate i Røros av Harald Sohlberg (1869–1935). Men visste du at maleriet i sin tid ble avvist av oppdragsgiveren fordi han syntes det var for urealistisk, og at kunstneren selv kalte Røros «et ildeluktende das» og forlot stedet som en bitter mann?
33 år gamle Sohlberg og hans gravide kone ankom Røros med tog en iskald vinternatt i 1902. Mottakelsen de fikk skal ha vært like kjølig: Overklasseparet fra Oslo ble først tatt for å være omstreifere og nektet losji. Og selv om de ble boende i tre år, fikk Sohlberg aldri noe godt forhold til byen eller innbyggerne. Poenget med å fortelle dette er hverken å sette kunstneren eller Røros i et dårlig lys, men for å demonstrere hvordan konteksten rundt tilblivelsen av et kunstverk kan mane frem nye tolkninger. Se på maleriet igjen. Det er ikke lenger bare en gjengivelse av en pittoresk gruveby. Det vitner også om en mann som betraktet samfunnet fra utsiden.
Gate i Røros (også kalt Efter snestorm) viser en snødekt og forblåst trehusrekke øverst i Kjerkgata med det høyreiste Bergstaden Ziir i bakgrunnen. De skjeve linjene balanserer mot en loddrett flaggstang, og det gylne snitt er markert med en vannpumpe til høyre og kirken til venstre. Kontrastene er skarpe mellom lys, mørke og de skjeve okergule og røde husene. Himmelen, som utgjør halve billedflaten, er fylt med gråsvarte uværsskyer og gir en tyngende følelse. Gaten og vinduene er tomme for mennesker som en forlatt spøkelsesby. Eller en refleksjon av ensomheten i kunstneren selv. Denne enheten mellom menneskets sjeleliv og stemningene i naturen og landskapet var sentralt i den nyromantiske malerstilen som Sohlberg arbeidet innenfor rundt århundreskiftet.
Selv om Sohlberg hadde malt etter et fotografi, ble bestillingsverket avvist som lite troverdig av oppdragsgiveren og isteden solgt til kunstsamleren Olaf Schou, som donerte det til Nasjonalmuseet i 1909. Dette verket, sammen med flere av kunstnerens motiver fra Røros, kom til å bli folkekjære kulturskatter, men også viktige for bevaringen av den gamle Bergstaden. De første bygningene som ble fredet i 1923 var nemlig dem i Gate i Røros, senere populært kalt Sohlbergrekka. I 1980 kom Røros på UNESCOs verdensarvliste og har blitt en yndet turistattraksjon.
Jeg har selv jobbet og overnattet i et av disse husene, Thomasgaarden galleri & kaffebar, det nest nederste før kirken. Når jeg ser på Sohlbergs maleri, kjenner jeg lukten av nystekte vafler (ikke av «ildeluktende das») og hører lyden av folkemusikk, latter og ølglass som klirrer. Og ute i Kjerkgata yrer det av liv. Hvis du vil se det med egne øyne, anbefaler jeg et besøk under den årlige Rørosmartnan (20.– 24. februar 2018.)
Kilder: Harald Sohlberg: Ensomhetens maler (Øivind Storm Bjercke, 1991), snl.no, bergstaden.org