The Square kan fortsatt ses på norsk kino. Men skynt deg!
I filmen The Square beskrives kunstverdenen som selvhøytidelig, pompøs, tåpelig og uten evne til å leve opp til egne idealer. Ikke så ulikt virkeligheten, med andre ord.
The Square, regissert av Ruben Östlund, er Sveriges Oscar-kandidat 2018 og vant Gullpalmen i Cannes i år. Handlingen er lagt til Stockholm, og stedet er byens samtidskunstmuseum. Christian (danske Claes Bang), en kjekk mann i slutten av førtiårene, er kunstnerisk leder ved museet. Han nyter respekt fra de ansatte og lever et godt liv der han kjører elbil, gir til de fattige (når han har småpenger, vel å merke) og prøver så godt han kan å leve det politisk korrekte livet pålagt kulturfolket i Sverige à la 2017.
Men så begynner ting å rakne, alt på grunn av en hendelse rundt en stjålet mobiltelefon som Christian takler særdeles dårlig. Han mister fokus på jobben, og da ser et ambisiøst PR-byrå sitt snitt til å ta over kampanjen med å promotere museets siste utstilling med egne virkemidler. The Square, som utstillingen heter, er en lysende firkant som publikum skal kunne tre inn i og møte mennesker som medmennesker i en verden der nettopp det er lett å glemme.
Fra første scene sitter latteren løst da Christian skal forklare en innfløkt kuratortekst til en uvitende journalist (spilt av den eminente Elisabeth Moss fra bl.a. Mad Men), og det er aldri noen tvil om hvilken vei regissøren legger ut på med denne filmen. Spørsmålet er heller hvor langt han vil gå i latterliggjøringen av kunst- og mediebransjen.
Östlund går langt. Men aldri så langt at vi faktisk synes synd på aktørene, enten det er selvhøytidelige kuratorer, hensynsløse PR-folk eller gjennomført korrekte pappaer som sitter med babyen på fanget i styremøte.
Elisabeth Moss spiller en journalist.
Filmen gjør narr av opplagte tåpeligheter som innfløkte kunstutstillinger ingen gidder å se, uforståelige kunstverk og kunstfolk med nesa i sky.
Men filmen handler også i stor grad om den velferdsboblen vi i Skandinavia lever i, og vårt møte med tiggere og innvandrere. Vi prøver på vårt tafatte vis å være ok mennesker, men havner ofte i fallgruver laget av våre egne fordommer.
Og i denne filmen settes det et blendende lys på at kunstverdens konstante jag etter å være grenseoverskridende og tolerant, bare overgås av dens fordomsfullhet og snevre verdensbilde.
For er det en bransje som er avhengig om man er innenfor eller utenfor, så er det kunstverdenen. Man jobber i en verden som fremstiller illusjoner – i en aller annen form, og for at disse illusjonene skal ha gjennomslagskraft må det være en slags … tja, om ikke sammensvergelse, så i det minste en konsensus om at akkurat den illusjonen skal være verdt å bruke tid (og penger) på.
For mye av samtidskunsten kan føles som et bedrag. Vanlige mennesker føler seg utestengt og ikke invitert inn. Ikke bare skal de med sine skattepenger finansiere hele kalaset, men i tillegg skal de føle seg underlegne og ikke regnet med. Det er også disse holdningen filmen The Square tar for seg ved å fremstille kunstmiljøet som en ganske tåpelig gjeng som har laget en klubb der de får bestemmer hva som er bra og ikke. Og skjønner du ikke DET – da er det ikke håp for deg.
For meg var filmen hysterisk morsom, jeg kan ikke huske å ha ledd så mye på kino på mange år. Filmen gjør narr av en verden jeg i aller høyeste grad er plantet midt oppi og er en del av. Det var nesten så jeg kunne kjenne rødmen bre seg under noen av de pinligste og altfor gjenkjennelige scenene, uten at jeg skal gå i detalj.
Og filmen som helhet ble en påminner om hvilke mekanismer vi i kultur- og mediebransjen lett spiller på for å få den sårt tiltrengte oppmerksomheten vi vil ha rundt prosjektene våre. Og hvordan vi i dette jaget helt mister perspektivet på nettopp den kunsten The Square skulle minne oss på; å være medmennesker.
