Hva er et fotografi?

Om Fotografi regnes for en av de viktigste bøkene skrevet om fotografi og den tar blant annet for seg forholdet mellom kunst og virkelighet.

Hvordan forholder vi oss til fotografiet i en tid da vi oversvømmes av bilder i alle kanaler og alle er fotografer?

I Susan Sontags klassiske bok Om fotografi fra 1973 presenterer forfatteren en filosofisk vinkling på hva et fotografi er. Hun setter blant annet lys på våre begreper om hva som er virkelig og hva som er fiksjon i fotografiets verden, og nå, 44 år etter, er disse spørsmålene fortsatt like hyperaktuelle.

«Å samle på fotografier er å samle på verden», skriver Sontag i innledningen til boken. Og det føles fortsatt helt sant, og kanskje enda sannere i dag, nå som hver av oss konstant går rundt med flere tusen bilder i lommen. En samling av opplevelser og mennesker; som om vi frykter at de ikke er virkelige før vi har fanget dem i et bilde.

Jeg fotograferer – ergo er jeg
«Fotografering er blitt en av de mest sentrale måtene å erfare noe på, å gi noe preg av deltakelse på», skrev Sontag allerede i 1973. Og hvor aktuelt er ikke det i dag!

Men hva er det vi skal med alle disse bildene? Skape oss en subjektiv virkelighet – som om disse bildene er det endelige beviset for den virkeligheten vi selv har komponert?

Lenge har fotografiet vært gyldig som et bevis på at noe faktisk fant sted. Enten det er bilder av den vellykkede familie, vennskap eller som det ultimate bevis på utroskap, spionasje eller overgrep. Nå som fotografiet lett kan manipuleres, fungerer det ikke lenger som et sannhetsvitne. Og nærmest ved refleks spør vi om bildet vi ser er manipulert. Men likevel holder vi fast ved å forankre virkeligheten i bilder. Gir fotografiet en makt som sannhetsvitne det faktisk ikke lenger har.

Men bildet har fått en annen type makt. Makten til å definere hva som er viktig for oss: Jeg tar bilde av deg – ergo er du viktig for meg. «Å unnlate å ta bilder av barna sine, særlig mens de er små, er et tegn på at man er en likegyldig forelder», skriver Sontag. Og hvem vil vel være den eneste forelderen på skoleforestillingen som ikke presser seg frem for ivrig å ta bilder av poden. «Gjennom fotografiet konstruerer hver familie en portrettkrønike av seg selv (…).» Og det er denne krøniken vi ikke bare setter mellom to permer i et fotoalbum, men legger ut på alle sosiale medier, slik at verden kan se hva som er viktig for oss, og ikke minst hvem vi er.

Redaktøren leser Susan Sontags bok Om fotografi og finner den minst like aktuell nå som da den kom ut for 44 år siden.

Noe å gjøre.
Videre skriver Sontag at fotograferingen blir en måte å bekrefte erfaringen på. Det å reise blir en strategi for å samle fotografier. Og som hun skriver videre: (å fotografere når man er på ferie) «virker spesielt tiltalende på folk som er belemret med en hensynsløs arbeidsmoral. De har noe å gjøre som er en hyggelig etterligning av arbeid: de kan ta bilder.» Og er det ikke nettopp dette som er vårt problem; vi er ikke til stede i opplevelsen, men gjemmer oss bak et kamera og skaper en meta-opplevelse som hverken var virkelig da bildet ble tatt eller når vi senere (hvis vi gidder) ser på bildet. Eller som Sontag sier: «Et fotografi er både et pseudo-nærvær og et tegn på fravær.»

Det dunkle forholdet mellom kunst og sannhet.
Denne uken befant jeg meg på et seminar i regi av Preus fotomuseum. Seminaret hadde som utgangspunkt å belyse temaer som hvordan vi skal forholde oss til den store nyhetsstrømmen av bildeinformasjon vi blir presentert for. Flere av foredragsholderne hadde prosjekter der de bevisst beveget seg i spennet mellom fiksjon og virkelighet.

En av deltakerne, Linda Bournane Engelberth, hadde et helt spesielt prosjekt der hun gjenskapte sin MS-rammede mors liv i fotografi, med seg selv i hovedrollen som moren. Men historien var ikke som det livet moren hadde levd, men som det livet datteren mente moren hadde fortjent. Prosjektet var fiksjon, men fordi det hele tiden pirket borti virkeligheten, ble det en tragisk påminner om det som kunne ha vært. Uten virkeligheten ville det bare ha vært en banal historie, og uten fiksjonen hadde det ikke blitt noen historie.

Engelberths bilder blir skarpe utsnitt av tiden, riktignok med et uvirkelig innhold, men virkelig nok til at vi blir rørt og heller vil tro på denne fortellingen enn på virkeligheten. Metoden lar en datter ta del i sin mors smerte, forgjengelighet og død på en måte hun selv kan kontrollere. Eller som Sontag skriver: Nettopp ved å snitte ut øyeblikket og fryse det fast bærer alle fotografier vitnesbyrd om tidens ubønnhørlige fortæring.

Boken Om fotografi og seminaret Bending the Frame ble begge viktige påminnere om at livet ikke blir mer virkelig ved at vi tar bilder av det, tvert om; da blir det fiksjon. Riktignok vår fiksjon, men likevel en erstatning for virkeligheten.